– Når jeg tenker på pappa blir jeg veldig glad og fylt med en god følelse. Jeg var 12, nesten 13 år da det skjedde. Jeg var en skikkelig pappajente, sier Stine Tragethon.
I en film om selvmord som skal sendes på NRK Puls senere i høst forteller hun at faren alltid var den som fikk de andre i familien til å le og smile.
– Jeg tror at når man tenker tilbake på han så har de fleste en morsom historie å fortelle. Ikke minst derfor var det vanskelig å forstå det som skjedde. Hvorfor skulle verdens beste pappa og verdens beste familie bli utsatt for en sånn hendelse?
Får aldri svar
– Jeg var egentlig veldig åpen om det som hadde skjedd fra starten av. Jeg ville prate om pappa. Jeg ville at han fortsatt skulle være en del av livet mitt og hverdagen min. Men jeg følte at vennene mine og de rundt meg ikke turte å snakke om dette. For dem var det et vanskelig steg å ta.
– Har du forsøkt å finne en forklaring på det som skjedde?
–Det har jeg gjort, men nå så mange år etterpå har jeg innfunnet meg med at dette er ting jeg aldri vil få svar på. Jeg holder heller fast på de gode minnene jeg har og får heller dem til å bringe meg videre i livet.
– Hva har vært tyngst disse årene?
– Først og fremst det at han er borte og at jeg aldri får se han igjen. men det at folk har tiet og at det har vært på en måte tabubelagt å snakke om det har vært en ekstra påkjenning i sorgen.
– Still gjerne spørsmål
– Folk er kanskje redd for å si feile ting, men det er faktisk bedre at folk snakker om disse tingene i stedet for å tie dem i hjel. Si det som det er. Spør gjerne om hvordan det føles, hvordan jeg har det, eller hvordan pappa var. Han var tross alt del av livet mitt i 12 år, og min store helt. Det er ingenting som hadde gledet meg mer enn å snakke om pappa, sier Stine Tragethon.
– Hvordan har du det i dag?
– I dag føler jeg at jeg har det veldig fint. Jeg har lært meg å takle livet sånn som det er og jobber med følelsene mine og det som har vært vondt på en helt annen måte, så nå føler jeg at jeg har god kontroll på det hele.
– Ser du på livet på en helt annen måte tror du?
– Ja jeg tror det. Jeg har fått andre verdier i livet. Jeg vet å sette pris på ting. Livet kan være brutalt og man vet aldri helt hva morgendagen bringer. Det er viktig å ta vare på de man har rundt seg og sette pris på alt fra små til store øyeblikk.
500 familier rammes hvert år
Hvert år tar mer enn 500 mennesker livet sitt her i landet. I dag, onsdag 10. september, blir verdensdagen for selvmordsforebygging markert mange steder i landet, blant annet i Bergen.
– Selvmord er en av de største utfordringene vi har i samfunnet vårt i dag, sier fylkesleder Linda Amundsen i organisasjonen LEVE, som er opprettet for å hjelpe de etterlatte etter selvmord.
VIKTIG MED INFORMASJON: – Selvmord er en av de største utfordringene i dagens samfunn, sier fylkesleder Linda Amundsen i organisasjonen LEVE.
Foto: Tom Arne Moe / NRK– Det å løfte dette frem denne dagen er viktig. Det kan være til hjelp for mennesker som tror de er alene, men som ikke er det. Vi er dessverre mange som har opplevd selvmord i familie eller omgangskrets. Der er viktig å komme ut med informasjon, og da er denne dagen en god mulighet til det.
I Marken i Bergen i dag ble dagen markert ved at forbipasserende hengte opp lapper der de hadde skrevet hva de mener er verdt å leve for. Se video:
LAGET PLAKATER: I Bergen ble Verdensdagen for selvmordsforebygging, markert ved at forbipasserende laget plakater som fortalte hvorfor det er viktig å leve.
Fikk aldri hjelp
– Du ble selv rammet av selvmord for 18 år siden. Hvordan opplevdes det?
– Det var broren min som tok sitt eget liv, og vi som familie ble sittende igjen helt alene. Det fantes ikke noe hjelpeapparat. Ingen kom på døren og spurte hva vi trengte av hjelp. Organisasjonen LEVE eksisterte heller ikke den gangen. Den beste hjelpen vi fikk var faktisk fra våre venner., og de har vært der for oss gjennom alle disse 18 årene. Det har betydd utrolig mye for meg, sier Amundsen.
– Hva blir det viktigste for organisasjonen LEVE i tiden som kommer?
– Vi er jo veldig opptatt av at unge mennesker skal få den hjelpen de trenger når de rammes av dette forferdelige. De står midt i begynnelsen av livet og vi ønsker å gi dem hjelp og støtte til å komme over det som er skjedd. Så er vi også opptatt av å hjelpe de eldre, som vi også vet har det veldig tungt. De har heller ikke fått noen hjelp da de ble rammet. Det å ivareta spesielt disse to målgruppene blir viktig i tiden som kommer.
