Rusavhengige Alice (43): – Skriker en person inni meg som vil ut av dette

Alice Stensland har vært innlagt et døgn på distrikspsykatrisk senter på Tertnes i Bergen, når hun tar i mot NRK en formiddag i slutten av september.

Kvinnen har abstinenser, er urolig og redd.

– Jeg sov ikke i natt. Ble bare liggende og tenke på fæle ting. Hva som kommer til å skje fremover, og frykten for at jeg ikke skal greie dette, sier hun.

De klassiske abstinenssymptomene er ennå noen dager unna. Når en amfetaminavhengig slutter på stoff, går de første dagene med til søvn. Det er sjette gangen hun prøver å bli rusfri.

– Fra å ha vært veldig langt oppe, skal man veldig langt ned. Man blir rett og slett blytung og deprimert, og kjenner på en del angst og uro, forteller hun.

Alice har vært avhengig av rus i en eller annen form i nesten 30 år. Nå har hun nesten mistet troen på at noen kan hjelpe henne ut av avhengigheten.

– Behandlingen jeg får er mest smertelindring. Det holder meg i live, men ingen har kunne hjelpe meg å bli frisk.

Ventetid: 100 dager

Alice har fått plass på en rus- og psykiatripost i tre måneder. I utgangspunktet fikk hun vite at hun måtte vente i 100 dager, men etter en telefon fra lillesøster Ruth Donovan (42) fikk hun plass tidligere.

Ruth jobber i helsevesenet, og mener at tersklene i helsebyråkratiet er for høye til at rusmisbrukere og deres pårørende klager på det behandlingstilbudet de får.

– Jeg har lært utrolig mye om rus og om avhengighet i min rolle som pårørende, sier Ruth.

Det er hun som har tatt vare på Alice, og som har kjempet for å skaffe henne behandling, mens storesøsteren selv har kjempet mot rusavhengigheten.

– Jeg mistet litt motet når jeg fikk beskjeden om at vi måtte vente hundre dager. Jeg føler virkelig at vi ikke blir tatt på alvor. Jeg føler meg alene med ansvaret for at søsteren min skal overleve. Burde jeg ikke kunne forvente mer?

Ruth bruker mye av tiden sin på å passe på at Alice ikke går for langt.

– Det tøffeste med dette er å leve i den beredskapen. Å hele tiden være redd, og ikke vite hva som skjer, sier Ruth Donovan til NRK.

Lover ny ruspolitikk

Neste år er det ti år siden rusreformen ble innført under Bondevik II-regjeringen, som var dominert av Høyre. Da fikk rusavhengige juridiske rettigheter til behandling.

Likevel tar det for lang tid før de får hjelp, uttalte Bent Høie, Norges nye helseminister, til VG noen dager før valget i høst.

– Rusavhengiger blir systematisk diskriminert i helsevesenet. Selv om de i 2004 fikk juridiske rettigheter, går det for lang tid før de får hjelp. Og når de først får det, er hjelpetiltakene for kortvarige, sa Høie.

Solberg-regjeringen lover en helt ny politikk innenfor rus- og psykiatribehandling, for de pasientene som blir omtalt som de svakeste pasientene i det norske helsevesenet.

– Vi vil raskt kunne ta i bruk mye av den ledige kapasiteten som finnes for å behandle rusavhengige som er motiverte, sier Bent Høie, som tok over som helse- og omsorgsminister i forrige uke.

I tillegg skal regjeringen Solberg vi lage en opptrappingsplan på rusfeltet som vil gå over flere år, varsler Høie overfor NRK.

– Vi skal løfte behandlingstilbudet, i tillegg til tilbudet som rusavhengige eller tidligere rusavhengiger får når det gjelder boliger og aktiviterer, sier Høie.

Redd for seg selv

Alice begynte å ruse seg da hun var 15 år gammel. Det begynte med alkohol, fortsatet med hasj, før hun endte opp med å bli avhengig av amfetamin.

– Det var ikke alkoholen som var problemet. Det var løsningen på problemene jeg allerede hadde. Når jeg drakk følte jeg at jeg endelig kunne slappe av. At angsten og frykten slapp taket, forteller hun.

43-åringen bærer på vonde opplevelser fra barndommen. I voksen alder har hun fått vite at hun har ADHD, uten å tidligere ha blitt diagnostisert eller medisinert.

– Hvordan jeg ble misbruker? Det er vanskelig å svare på. Jeg har jo brukt amfetamin til selvmedisinering. Når man først har opplevet dette «svevet» er det vanskelig å gi seg. Jeg husker den dagen jeg oppdaet at jeg ikke hadde kontroll over alkoholen mer, men at det var den som hadde kontroll over meg. Det var en så utrolig og angstfull opplevelse, fordi det er deg selv du blir redd for.

Kan bare bli bedre

Selv har Alice aldri forsøkt noe sterkere enn amfetamin. Hun mener myndighetenes rustilbud er myntet på heroinister, på legemiddelassistert behandling (LAR).

– De som går på heorin får LAR-behandling, LAR-lege, LAR-konsulent behandlingsplass og ventemedisin. Er du avhengig av amfetamin får du ingenting. Dagens ruspolitikk er fallitt. Jeg tror at man må tenke i helt andre baner enn tidligere, mener hun.

Erling Pedersen, leder for Fagrådet innen rusfeltet, har store forventninger til den nye regjeringen.

– Hvis vi skal ta dem på ordet, så forventer vi en 180 graders dreining i det som er virkeligheten i ruspolitikken. Der har det manglet mye i mange år, dessverre. Vi skal følge med på hva den nye regjeringen får til, sier Pedersen til NRK.

– Hvilke forventninger har dere?

– Vi forventer at regjeringspartiene og de som støtter de i større grad skal lytte til fagmiljøene. Solberg har lovet oss strakstiltak iløpet av de første hundre dagene, at de vil legge opp til omfattende opptrappingsplaner som vil være av en helt annen dimensjon enn det den foregående regjeringen la opp til.

– Tror du de vil innfri?

– Vi har veldig stor tro på at vi vil se endringer. Men det kan vel sies så greit at det i alle fall ikke kan bli verre. Det kan bare bli bedre, mener Pedersen.

Gammel i bransjen

Neste gang NRK møter Alice har hun vært rusfri én uke. Hun pakker sammen sakene sine, og gjør seg klar til et tre måneder langt opphold med behandling på Nordfjordeid.

– Jeg har jo krasjlandet mange ganger, vært på rehabilitering og behandling flere ganger før. Jeg går inn i det full av håp om at jeg ikke skal ruse meg mer. Nå skal jeg skal ut av det for alltid, sier hun.

Dette er ikke først gangen Alice kjenner på det å gå uten stoff. Fem ganger tidligere har hun forsøkt å bli rusfri. Fem ganger har hun sprukket.

– Inni meg skriker det en person som vil ha hjelp, som vil ut av dette. Jeg er 43 år, og gammel i denne bransjen her. Hvor lenge har jeg igjen? Hvor lenge klarer jeg å leve som dette? Kroppen og sinnet mitt er så kneblet av avhengigheten, at jeg ikke føler at jeg eier kroppen eller tankene mine lengre. Men jeg klarer ikke dette uten hjelp, sier hun.

Hennes største motivasjon er familien.

– Jeg tenker hele tiden på at jeg ikke vil skuffe familien min, eller meg selv. Denne gangen skal det gå, sier Alice.