Politimann: – Jeg husker ulykken som om den skjedde i går

Lønningen var lensmannsførstebetjent i Ullensvang i 1988. Den 15. august fikk han den vanskelige oppgaven med å lede redningsarbeidet i en tunnel i Måbødalen.

– Den ulykken kommer jeg aldri til å glemme, sier Eiliv Lønningen, som nå har gått av med pensjon.

Tirsdag kveld omkom 22 barn og seks voksne i en lignende ulykke i Sveits. 24 barn fra Belgia ble skadet da bussen de satt i kolliderte i en tunnelvegg i nærheten av byen Sierre. Ulykken ryster Belgia og Sveits, slik Måbødal-ulykken rystet Norge.

LES: Belgia i sjokk etter bussulykken

– Får et flashback

– Da jeg våknet opp til ulykken i Sveits, fikk jeg et flashback. Det er så mye som ligner på det jeg møtte i Måbødalen 15. august i 1988. Så det vi ser i Sveits går inn på meg, sier han til NRK.no.

Det var han ikke alene om. I denne saken kan du også lese den sterke historien til brannmann Terje Johan Monsen, som måtte klippe skadde og døde barn ut av ulykkesbussen. I tillegg får du lese historien til Olav Larsen som var den første på ulykkesstedet.

Saken fortsetter under bildet

LES MER: 22 barn døde i bussulykke i Sveits .

Da den katastrofale ulykken inntraff i Måbødalen var det 34 mennesker i bussen. De var alle fra Kista i Sverige, på vei til Bergen for å reise videre på skoletur med båt til Shetland. Så langt kom de aldri. Bussen de satt i mistet bremsene på vei ned den bratte dalen, og endte til slutt i tunnelveggen. Tolv barn og fire voksne mistet livet i Måbødaltunnelen.

Møtt av et forferdelig syn

Synet som møtte Eiliv Lønningen, var han ikke forberedt på. Synet har han heller aldri glemt.

– Jeg tenkte at dette ikke kunne være sant. Det var så overveldende det som møtte meg. Alle disse skadde og døde barna som folk hadde begynt å få ut av bussen.

Han forteller at høyre side av bussen var som klistret inntil fjellveggen. På venstre siden begynte publikum på stedet å knuse rutene som ikke allerede var knust.

– Jeg husker godt at det var en tysk mann med skiboks på taket. Den ga han fra seg uten problemer. De to delene ble brukt som bårer for å frakte ut pasienter.

– Alle setene i bussen hadde løsnet fra festene. De hadde rast fremover og landet i et virvar av seter og passasjerer. Fronten på bussen var knust, og ser veldig ut som bildene av bussen vi ser på bildene fra Sveits.

– Hvor vanskelig er et slikt redningsarbeid?

– Det er veldig viktig å få oversikt, for det hadde vi ikke i starten. Det var mye publikum som hadde samlet seg der på grunn av at trafikken mellom Øst- og Vestlandet hadde stoppet opp, og alle ropte på hjelp.

Han forteller at folk til stadighet etterlyste ambulanser og helikopter, og beskriver det som uorden, men ikke kaotisk.

I år er det 24 år siden den tragiske ulykken, men den henger likevel igjen i Lønningens minne.

– Jeg kunne aldri blitt ferdig med dette. Jeg tenker veldig mye på det. Alle de barna som skulle på sitt livs ferie til Shetland, og fikk den brutale stansen. Som politi hadde jeg opplevd mye av ulykker, men her var det denne mengden og alle barna.

Se videointervju med Eiliv Lønningen:

– Ulykken glemmer jeg aldri

Ulykken i Måbødalen blir heller aldri glemt av brannmann, Terje Johan Monsen. I dag er han befal i brannvesenet i Ullensvang.

– Jeg har jobbet i brannvesenet i 30 år. Men denne ulykken glemmer jeg aldri. Når det er barn i bildet, blir alt så mye verre, sier han til NRK.no.

Da han hørte om ulykken i Sveits, gikk tankene med en gang tilbake til ulykken i Måbødalen. Selv bor han i Eidfjord og kjører nesten daglig gjennom Måbødalen.

– Jeg tenker på ulykken hver gang jeg kjører gjennom den tunnelen, sier Monsen.

Saken fortsetter under videoklippet

Klippet løs døde barn

Verken han eller de andre brannmennene fra Eidfjord var klar over hvilket syn som kom til å møte dem.

– Vi visste at det var en buss, men at det var så ille hadde vi ikke forestilt oss. Det at det var så mange barn involvert, gjorde det mentalt tøft. Men det var en jobb vi måtte gjøre.

Selv måtte han klippe løs skadde og døde barn fra ulykkesbussen. Dette arbeidet vekslet mannskapet på å gjøre. Av mannskap på ulykkesstedet var det rundt 15 personer fra Eidfjord brannvesen. Totalt regner Monsen med at det var mellom 50 og 60 personer involvert i redningen.

Saken fortsetter under bildet

– Pressen var for nærgående

Han husker godt kaoset som hersket på ulykkesstedet.

– Det var et kontrollert kaos på stedet. Men før vi kom hadde allerede folk som var på stedet satt i gang godt redningsarbeid.

På debrifingsmøtet til brannvesenet tok de også opp at det store medieoppbudet og de nærgående pressefolkene forstyrret.

– Det var mange innpåslitne journalister. De var nok litt for nærgående og hindret nok en del arbeid før politiet kom for å holde orden, forteller han, og legger til at Måbødalen ligger slik til at politiet ikke kommer først til stedet.

Ulykken har ikke bare preget redningsmannskapene i ettertid, men også bygden. Et år etter ulykken kom pårørende og overlevende fra Sverige til Eidfjord for å ha en felles minnestund.

Bilist: Jeg var først på ulykkesstedet

Olav Larsen var den første som kom til ulykkesstedet i Måbødalen. Han kom fra Østlandet i en kabriolet. Inne i tunnelen kjente han lukten av svidde bremser og røyk.

– Jeg tenkte bare at det sikkert var vanlig med litt lukt, siden det er en lang nedstigning.

Larsen skjønte ikke at det var snakk om en ulykke med en gang. Han så bare ryggsekker, soveposer og epler som hadde falt ut av bussens bagasjeluker.

– Jeg satte på nødblink og plasserte ut en nødtrekant. Så tenkte jeg at jeg måtte hjelpe til med å rydde opp, slik at ikke bagasjen skulle forårsake en ulykke.

Skrudde løs fastklemte barn

Da kan kom til bussen, skjønte han fort at ulykken allerede hadde skjedd.

– Folk skrek og hadde panikk.

Larsen kom seg inn i bussen og ble møtt av et forferdelig syn. Likevel satte han i gang med å hjelpe til. Etter hvert kom det en annen person til stedet, og de to ble enige om å hjelpe til så godt de kunne. Noen varslet nødetatene, og de fikk etter hvert mer hjelp.

– Det var veldig vanskelig å få de ut. Barn og voksne satt klemt fast i setene, som var boltet fast i gulvet.

Han løp tilbake til bilen sin for å hente verktøy, og startet med å skru løs setene. Så kom ambulansemannskap og brannfolk. Da hjalp Larsen til med å bære bårer og dele ut tepper til de som var skadet. Etter mange timer med arbeid, måtte han ta en liten pause for seg selv.

– Jeg satt i en steinur og gråt

– Da satte jeg meg i en steinur og gråt. Det var så forferdelig.

Etterpå snakket han med en del av dem som var skadet.

– Jeg har en svensk mor, og snakker derfor godt svensk. Det gjorde at jeg kunne snakke med noen av de overlevende, for de skjønte ikke noe særlig norsk. Jeg snakket blant annet med en av foreldrene en stund, men jeg tror han døde på stedet etterpå. Barna jeg snakket med var i sjokk.

Etter ulykken ble Larsen og andre frivillige tatt med til en debrifing, før han kjørte videre mot Bergen.

Også han tenkte med en gang tilbake på 15. august 1988, da han hørte om bussulykken i Sveits.