- Norway, every way, anytime!

Til tross for noe glissent oppmøte og en litt sliten sangstemme fra leder David Coverdale, ga de fansen en entusiastisk og energisk rockestund i den gamle verftshallen.

Whitesnake avsluttet sin firedagers Norgesturne i Bergen. En særs fornøyd Coverdale takket gang på gang det norske publikum for sin støtte til bandet som er synonymt med den aldrende eks-Deep Purple stjernen. Og det var vikingbakgrunnen som ble gjennomgangstemaet:

- Det gjør godt å komme seg ut av Oslo for en gangs skyld til alle dere vikinger. Vi har felles blod siden dere kom og feide over mine forfedre i Nord-England!, kom det fra sangeren fra nord-Yorkshire.

Les også NRK Hordalands eksklusive intervju med David Coverdale før konserten:

- Spennende å spille utenfor Oslo | - A great time to play classic rock

Låtutvalg

Bandet startet showet med ”Best Years” fra comebackalbumet ”Good to be bad” fra 2008. Det låt tett og bra, og ganske tradisjonelt bluesheavy. Folk har nok ikke fått med seg dette albumet i stor grad, for det var noe dempet stemning i den store hallen fra starten av.

Totalt spilte de hele fire nye låter – noe som er uvanlig mye for et ”classic rock”-band, som stort sett henvender seg til et litt eldre publikum.

Men etter hvert fulgte både 80-talls hits som ”Is this love” og ”Here I go again”, og det var både trampeklapp og mye allsang. Få lightere riktignok, men desto flere mobiler i været under powerballadene.

Showmannen

David Coverdale har som mange av de store gamle rockevokalistene mistet mye av sin gamle stemmeprakt. De høye tonene når ikke 57-åringen lenger, og han er blitt helt avhengig av flott flerstemt koring fra sine medmusikanter.

Men som frontfigur og showmann er han fremdeles i toppklasse. Skamløs frieri til allsang i låt etter låt gjør at stemningen steg mange hakk utover i konserten. Selv i en tredjedels full platehall blir det trivelige rockevibrasjoner når publikum tar over sangen på ”Ain’t no love in the heart of the city” og ”Give me all your love tonight”.

LES OGSÅ: Gjør deg klar for ny rockesommer

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

I det hele tatt er det mye av Coverdales opptreden som minner om gammel engelsk musichall-humor, med sine grove antydninger og vulgære kroppsbevegelser på scenen. Men det er gjort med sjarm og humor, og det gjør at 57-åringen ikke bare blir sett på som en gammel gris i 2009.

Bandet

Whitesnake har gjort ”flere comebacks enn Frank Sinatra” som Coverdale selv sa i et NRK-intervju nylig. Dagens besetning kom sammen i 2002.
De har en krevende oppgave i å forene to atskilte æraer i bandet historie: bluesrockperioden fra 1977-82 da Whitesnake fremdeles befant seg i skyggen av Deep Purple-historien, og den mer pompøse puddelrockperioden på 80-tallet.

Stort sett greier Coverdale & co denne blandingen relativt greit, både eldre og noe yngre fans føler de får sitt i løpet av et par timer.

Gitaristene Reb Beach og Doug Aldrich er flinke, men ganske personlighetsløse. Aldrich har definitivt mest bluesfeeling og sjel, og var den eneste av musikerne i Whitesnake som utmerket seg spesielt i Arenum.
Han imponerte med smakfullt slide-spill på klassikeren ”Love Ain’t No Stranger” og fylte ut fint på de rolige akustiske partiene.

Ellers ble det vel mye gitaronani i det altfor lange dobbeltsolopartiet. Og at hardrockband fra 70- og 80-tallet fremdeles driver på med trommesoloer burde vært straffbart.

Høydepunktene

For en gammel tilhenger som husker Whitesnake som et rent bluesrockband, var det gåsehud over en glitrende akustisk ”Ain’t Gonna Cry No More”. Den ledet over i evigunge ”Ain’t no love in the heart of the city”. Det såkalte “Whitesnake Choir” lot seg ikke be to ganger i Bergen heller, og det er i denne allsangvennlige låten at essensen i Whitesnake fremdeles ligger.

I alt de gjør ligger bluesen egentlig ikke langt under. At Coverdale truer med å droppe denne publikumsfavoritten, er jo direkte uhørt.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Og helt til slutt kom en fabelaktig og dramatisk versjon av den beste 80-tallslåten ”Still of the night”. Det var mange fornøyde fjes å se etter den maktdemonstrasjonen i hvordan man kan bygge opp en mektig rockelåt og gi et skikkelig punktum for en konsert.

Arenum som konsertsted

Det positive først: En høy sceneoppbygning gjorde at det var lett å se scenen for alle tilskuerne, det er slett ikke alltid tilfellet. Men lyden var ullen og rumlete, og i en så stor åpen hall uten demping, kan det vel neppe bli stort bedre. Det var i hvert fall kul umulig å høre noe av det keyboardist Timothy Drury drev på med annet i helt rolige partier.

Da det var bare ca 1600 tilstede, ble det litt glissent og stusselig å stå og se på gamle kraner som kulisser til scenen.

Så til fremtidige arrangører i Bergen: Prøv å finne mer egnede konsertsteder, og hvis dere skal bruke Arenum i fremtiden: Dekk til med tepper og dempingsstoffer, da blir det både bedre lyd og mer intime forhold for publikum.

Dette spilte Whitesnake i Bergen:

1. Best Years (Good To Be Bad, 2008)
2. Bad Boys (1987, 1987)
3. Can You Hear The Wind Blow (Good To Be Bad, 2008)
4. Love Ain't No Stranger (Slide It In, 1984)
5. Guilty of love (Slide It In, 1984)
6. Lay Down Your Love (Good To Be Bad, 2008)
7. The Deeper The Love - akustisk (Slip Of The Tongue, 1989)
8. Is This Love (1987, 1987)
9. Gitar-duell
10. Got What You Need (Good To Be Bad, 2008)
11. Trommesolo
12. Ain't Gonna Cry No More (Ready An’ Willing, 1980)
13. Ain't No Love In The Heart Of The City (Snakebite, 1978)
14. Give Me All Your Love Tonight (1987, 1987)
15. Here I Go Again (Saints An’ Sinners, 1982 / 1987, 1987)
    ---
16. Fool For Your Loving (Ready An’ Willing, 1980/Slip Of The Tongue, 1989)
17. Still Of The Night (1987, 1987)