En stillhet tynger rommet mens Vilde-Helene glir inn i den lette, hvite skjorten med brodert krage.

Sammen med moren sjekker 16-åringen om den håndsydde arven sitter som den gjorde for et år siden.

Men det som møter dem får moren til å sperre opp øynene.

Den vakre Hardangerbunaden, som en gang la seg rundt kroppen til Vilde-Helene som en god klem, henger nå tungt på de smale skuldrene hennes.

– Jenta mi ...

Hilde-Marit prøver å holde det tilbake, men synet av datteren presser tårene fram.

Vilde-Helene forsøker å smile, men det er i dette øyeblikket de begge innser at problemet er langt større enn en for stor bunad.

Og nå må de ta det på alvor.

Kampen mot speilbildet

Tre år senere sitter Vilde-Helene ved sminkebordet på soverommet i Åsgårdstrand.

Her inne har hun vært mye alene med tanker om det som befinner seg i etasjen under: Mat.

Hun blir stille et øyeblikk. Det er tungt å se tilbake på den lange reisen og alt den har kostet henne.

Det hele startet med at glade, aktive og sosiale Vilde-Helene fikk behov for å endre kroppen sin.

Det førte til et kontrollerende mønster av strenge spisevaner og intens trening som skulle få alvorlige konsekvenser for jenta hun så i speilet.

Time etter time kunne hun ligge i senga etter skolen, i et forsøk på å skjerme seg fra maten utenfor.

Dette førte til at hun sluttet å treffe folk.

– Jeg tror det var fordi jeg var for slitsom å være med, jeg var jo ikke meg selv.

Plutselig hadde hun mistet kontakt med alle bestevennene sine, og det var ikke det eneste hun skulle miste.

Toppen av verden

Vilde-Helene gikk i femteklasse da hun satte seg på hesteryggen for første gang.

Hun følte seg på toppen av verden og før hun visste ordet av det, ble hun forelsket i ridning.

Til slutt kom dagen da Vilde-Helene ikke lenger kunne ri, og gleden hun pleide å føle på var borte.

Livet, som en gang var fylt av dyr, mennesker, latter og skole, hadde nå blitt en fargeløs skisse av det som en gang var.

Foreldre til sjøs

Det var alltid en følelse av sjalusi som boblet inni Vilde-Helene når hun fikk høre at vennene skulle hjem til middag.

Selv kom hun ofte hjem til tomt hus fordi foreldrene jobbet i Nordsjøen.

Mangelen på faste og felles rutiner var enda en grunn til at hun ofte lot være å spise.

I dag forstår moren Hilde-Marit hvordan jobben på plattformen fikk konsekvenser for datteren hjemme.

Men den gangen hadde hun aldri trodd at den intelligente datteren med enorm viljestyrke skulle få et så vanskelig forhold til mat.

Alt hun ønsket var å hjelpe Vilde-Helene, men det store spørsmålet var hvordan.

For når sykdommen var vanskelig å forstå, ble den også utfordrende å snakke om.

– Det var helt forferdelig å se jenta mi ha det så vondt.

Livet på pause

Lenge forsøkte Vilde-Helene å forklare seg med at hun «bare» var deprimert.

Om det var fordi hun ikke ville innrømme sannheten for seg selv, eller om det var for vanskelig å si sannheten, vet hun fortsatt ikke den dag i dag.

Men da Vilde-Helene sluttet å få besøk, la fra seg ridehjelmen og hadde en for stor bunad i skapet, klarte hun ikke lenger å lure Hilde-Marit.

Kalenderen viste mai 2022 da de satte kursen mot behandlingssenteret som skulle hjelpe henne med spiseforstyrrelsen.

Moren følte seg maktesløs, men holdt like fast i håpet som hun gjorde i bilrattet.

Vilde-Helene satt i passasjersetet og så ut vinduet. Langs veikanten hadde trærne blitt grønne, og dyrelivet var tilbake på jordene.

Det minnet henne på at det snart var sommerferie, og alt hun ville gå glipp av de neste ukene.

Nå måtte hun sette livet på pause.

Idet bilen nærmet seg senteret, begynte flere tanker å surre i hodet hennes.

Likevel var det noe inni henne som stolte på at løsningen hun lengtet etter, snart ville vise seg.

Friskere der livet leves

Etter å ha vært innlagt til behandling i åtte måneder med planlagte frokoster, faste middager og samtaler med psykolog, startet Vilde-Helene å få det bedre.

Alt så ut til å stemme. Framtiden så lysere og friere ut.

Men så kom dagen da hun skulle dra hjem og takle friheten alene.

En overgang som raskt ble vanskelig.

De tunge tankene kom tilbake med full styrke. Da følte hun seg mer umotivert enn noensinne, og hun ble stadig dratt tilbake til gamle mønstre.

Hun hadde håpet på en ny start, men i stedet oppdaget hun at kampen fortsatte, og føltes like uendelig som før.

Det var en ærlig samtale med terapeuten som ble redningen.

Der fikk Vilde-Helene plutselig et nytt håp.

Hun fikk vite om en løsning som ikke krevde at hun måtte si hade til venner, familie og skole.

Ved hjelp av et nytt ambulant team ved sykehuset i Vestfold, slapp hun å krysse broen mellom livet på institusjon og livet utenfor enda en gang.

Det er dette teamet som møter Vilde-Helene på skolen.

Mindre tvang

Vilde-Helene er en av flere tusen i Norge som sliter med spiseforstyrrelser.

Mer enn 12 000 personer ble ifølge Folkehelseinstituttet behandlet for spiseforstyrrelser hos fastlege eller i spesialisthelsetjenesten i fjor, men mørketallene er store.

Mange oppsøker ikke slik hjelp.

I januar 2023 fikk Spiseforstyrrelsespoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold Torp-midler til å starte opp det nye ambulante tilbudet for de med alvorlig spiseforstyrrelse.

Psykiater og overlege Runa Harg ved Sykehuset i Vestfold forteller at de er først i landet til å bruke ambulant team på denne måten og det med gode resultater.

– Behandlingstilnærmingen har bidratt til å senke tvangsmiddelbruken ved behandling av spiseforstyrrelser ved sykehuset i Vestfold med nesten 80 prosent i 2023, sier Harg.

Hun forteller at de var nødt til å tenke nytt da de så at det var noe som manglet i systemet.

Nå får de hjulpet pasienter de ikke har klart å hjelpe før.

Teamet vant Helse Sør-Østs forbedringspris i 2023, og ifølge overlegen har flere sykehus i landet fått øynene opp for denne måten å jobbe på.

– Er det noen svakheter?

– Bruk av ambulant team er dyrt og det tar tid, men vi mener det er verdt det i det lange løp, i hvert fall sammenlignet med innleggelser, for det er kjempedyrt. Vi ser en økning av spiseforstyrrelser, men også knapphet av ressurser, så vi må unngå sykehusinnleggelser, sier overlegen.

Psykologspesialist Eirik Olaussen jobber tett med Harg og brenner for å finne riktig behandling for de forskjellige pasientene.

– Mange pasienter har erfaring med at andre bestemmer hva de skal spise. Dette kan fort ende opp i en kamp hvor utfallet blir tvangsbruk. Vi ønsker å unngå denne kampen og at pasientene skal oppleve samarbeid som en bedre løsning, sier Olaussen.

Solfrid Bratland-Sanda er forsker og professor i fysisk aktivitet og helse ved Universitetet i Sørøst-Norge. Forskeren mener dette er et positivt skritt i riktig retning for å snu utviklingen av spiseforstyrrelser

Hun, som også er leder for Nordisk interessegruppe for spiseforstyrrelser og trening, har ikke hørt om et tilbud som dette satt i system tidligere og håper flere sykehus følger etter.

– Dette er et nytt verktøy i verktøykassa jeg synes virker veldig spennende. Både fordi individuelle behov blir tatt på alvor og fordi behandlingen tydelig tilpasses pasienten.

Mer frihet

Vilde-Helene hadde aldri trodd at hun skulle finne veien tilbake hit.

Men nå, etter nesten et helt år med støtte fra det ambulante teamet, står hun her igjen.

Sola henger høyt på himmelen og hestene tusler rundt på beitet.

Hun tørker svetten og setter fra seg vannbøttene.

Kroppens styrke, som var borte, er nå tilbake.

Det er også kjærligheten for hestene og gleden hun føler på i stallen.

Med et konsentrert blikk tar Vilde-Helene sats opp på hesteryggen.

Det er her oppe hun kjenner mestring, ikke bare fordi hun klarer å samarbeide med det store dyret, men også fordi hun har kjempet seg tilbake hit.

I stallen har hun bare gode følelser, men hjemme i huset er det av og til ting som minner henne på hvor syk hun har vært.

I skapet henger bunaden.

Vilde-Helene er spent på å ta den ned av kleshengeren.

Det er jo ikke bare et klesplagg, men også et bevis på hvor langt hun har kommet.

Hun trekker bunaden forsiktig over skjorta og lar den falle mot gulvet.

– Ikke vær så ivrig da mamma, sier Vilde-Helene og himler med øyene.

Hilde-Marit kan ikke noe for det, hun klarer heller ikke slutte å smile når hun ser hvor fint bunaden passer datteren.

Men det at bunaden passer, er ikke bare lett.

For selv om Vilde-Helene er glad for at hun både kan ri og bruke bunaden igjen, har hun fortsatt dager hvor hun ikke liker jenta som har den på.

– Det er fortsatt mye selvhat som gjør at jeg noen ganger vil slutte å spise igjen. Selv om man veier nok, er man ikke nødvendigvis helt frisk, forteller Vilde-Helene.

– Men jeg føler meg mye tryggere på tiden framover med støtte fra ambulant team, spesielt fordi jeg kan kjempe kampene i hverdagen.

Nå håper hun ordningen kan hjelpe andre også.

Selv har hun nettopp vært russ, levert siste eksamen, og planlegger å tilbringe sommerferien med venner, familie og den nye kjæresten.

Vilde-Helene kan ikke si at hun er helt frisk i dag, men én ting er sikkert: Hun er gladere enn hun har vært på lenge.

Og nå tror hun ikke lenger at det er umulig å en dag bli helt fri.