Det usannsynlige landslaget

Sjusjøen, januar 2022.

– Dette må være en av de mest skuffende dagene jeg har hatt som trener, sier Jostein Hestmann Vinjerui.

Han ser bort mot en hytte der en litt bister skotte kikker forsiktig ut gjennom vinduet.

Et av britenes tre langrennshåp, Andrew «Youngie» Young (29), har fått korona, og må holde seg innendørs.

En kritisk situasjon å befinne seg i når du skal kjempe mot noen av verdens beste skiløpere i Beijing om knappe 14 dager.

Med hjelp fra to norske trenere, Hans Kristian Stadheim og tidligere nevnte Vinjerui, ønsker det som en gang var verdens mektigste stormakt å markere seg på det olympiske langrennskartet under OL i Beijing.

Det har de aldri klart tidligere.

Drømmen er at en eller flere av de tre løperne fra Storbritannia skal entre pallen i februar.

Store kontraster

Du har både lest og forstått det riktig.

Vi snakker om britenes landslag i bortoverski.

Øygruppen, litt adskilt fra resten av det europeiske kontinentet, har utvilsomt mye de kan skryte av.

Et kongehus med lange tradisjoner. Monarker og stram etikette.

Verdensberømt pubkultur. Øl i store glass. Te i små porselenskopper.

Sheakspeare, The Beatles og Madame Tussauds.

Fotball?

Yes, indeed.

Langrenn?

Not so much.

Helt ukjent på gata

«Muzzy», «Youngie» og «Jimmy».

Navnene kan høres ut som medlemmene i et boyband fra 90-tallet. De tre britene kan kanskje se litt ut som et også.

Lenger fra sannheten kommer du ikke.

Storbritannias landslag i langrenn er toppidrettsutøvere.

De tre karene bruker kreftene sine på noe helt annet enn klissete pop.

Og krefter er det nok av når denne gjengen hamrer av gårde.

Enten det er på rulleski, sykkel, toppturer, styrketrening eller langrennsski i løypa som fører dem fremover mot det som trygt må kunne kalles et hårete mål.

Men resultatene kommer ikke av seg selv.

– De må gå fort på ski i vinter. Hvis ikke blir vi arbeidsløse. Da må jeg reise hjem for å drive gården på Sunnmøre, sier trener Stadheim.

Den norske 35-åringen ser ut på regnet gjennom frontruta på en liten Toyota i Livigno i Nord-Italia.

Det er oktober. Landslaget er på høydetrening.

Tre karer i tettsittende jakker med «GB» på skuldra skøyter forbi på utsiden av bilen. Nok en runde. Det blir fort noen engelske mil når denne banden er på trening.

De har et press på seg.

I måneder og år har de ligget i hardtrening.

Det er ikke bare en plass på pallen eller ei som står på spill for gutta.

For selv om de er særdeles gode på ski til briter å være, så er det kun seier som genererer helt nødvendige midler til å kunne holde på videre.

Det handler om nok pund.

Det er resultatene fra Beijing som gjelder for brorparten av laget.

«Vinn eller forsvinn».

Med sine 31 år på baken begynner for eksempel «Muzzy», rent statistisk, å nærme seg en øvre grense aldersmessig.

De fleste som hevder seg i sporet på hans nivå internasjonalt er yngre.

– Jeg burde ta medalje nå, for å si det sånn. Jeg blir ikke bedre om fire år, sier løperen, som kommer fra et område i verden der rutete kilt er langt vanligere bekledning enn trange skidresser.

Storbritannia har aldri reist hjem fra vinter-OL med en medalje for innsatsen i langrenn. Ei heller fra VM.

«Muzzy» er kanskje den på laget som er mest kritisk til egen innsats.

Han pleier å gi seg selv følgende skussmål etter et løp, avhengig av resultat:

• – Litt mindre ræva på ski.
• – Ræva på ski.
• – Jævlig ræva på ski.

Men er det egentlig helt urealistisk å ta medalje? Ikke nødvendigvis.

De kan alle vise til imponerende resultater, selv om veien, eller kanskje vi skal si løypa, har vært lang.

– I Lahti 2017 kom jeg på plass 79. To år etter, i Seefeld, kom jeg på tolvteplass i prologen. Det går fremover, sier «Jimmy», yngstemann, optimistisk.

Trangt nåløye

Noen uker senere kaster han stavene i bakken så snøen spruter.

Vi har forflyttet oss over grensa til målområdet i Davos i Sveits.

Alle skinasjonene er til stede.

25-åringen setter seg ned med hodet mellom hendene i fortvilelse, før han banker løs på benken med nevene. Swix-lua er på halv tolv.

«Murphys law» har slått til.

If anything can go wrong, it will.

Han har gått så nær en tsjekkisk løper at vedkommende fikk skituppen under britens binding. Dermed løsnet den. Skia ble liggende, og vår mann havnet på en klar sisteplass, etter en nedverdigende løpetur på én ski.

Et resultat som svir godt når målet er medalje i OL. En feil som ikke skal være mulig.

Det er faktisk så spesielt at svensk TV lager et eget innslag på sportsnyhetene om hendelsen.

– Det der kan bare skje med en brite, mumler Jimmy.

For flere av nasjonene er det i Davos den endelige kvalifiseringen til OL avgjøres.

Heldigvis blir skiene sittende på for hele laget de neste dagene.

«Muzzy» blir nummer 32.

«Youngie» blir best av gutta som nummer 30.

Yngstemann, «Jimmy», blir nummer 48 på 15 km friteknikk, i konkurranse med 104 løpere.

Helt greit i konkurranse med verdens beste skiløpere, mener trenerne.

Tøffe tak

OL nærmer seg.

Totalt skal 296 kvinner og menn fra store deler av verden kjempe om medalje i 12 ulike øvelser i langrennssporet.

Ofte blir det 3–7 timer med trening om dagen på våre britiske venner.

Totalt ligger de tre på mellom 850 og 1100 timer i året.

Det handler ikke om flaks i toppidrett, men innsats.

Her er det tale om ekstreme prestasjoner i en sport mange av deres landsmenn knapt vet hva er for noe, om du hadde spurt tilfeldige folk på gata.

Landet vi gjerne forbinder med barn i gatene med blåfrosne legger i korte skoleuniformer. De aller færreste av dem later til å være født med ski på beina.

Kongeriket med snaut sytti millioner innbyggere, som egentlig bare kan skilte med én ordentlig klubb for langrenn.

For å sette ting litt i perspektiv – i Norge er folketallet i underkant av en tiendedel, men antallet skiklubber teller nesten 1.000. De deler på snaut 100.000 aktive løpere, ifølge tall fra Skiforbundet.

De store forskjellene gir seg også utslag i treningsapparatet til gutta boys.

For selv om de har et tett samarbeid med det norske landslaget på smørersiden, er antallet trenere noe helt annet når de møtes til felles innsats for hjemlandet.

To trenere, to smørere, en ernæringskonsulent med gode ferdigheter over grytene og en fysioterapeut. Det er kjernen i teamet som følger det britiske landslaget.

Med unntak av Danmark disponerer de nordiske landene til sammenligning egne smørebusser og en liten hær av kompetente personer.

I Beijing 2022 består landslaget til Norge av åtte kvinner og åtte herrer. Da har de fylt opp makskvoten, men kunne enkelt ha stilt med langt flere løpere på startstreken dersom det var plass. Det satses.

Storbritannia? Tre mann. Totalt.

Hvor mye de faktisk får i støtte er ikke kjent, men ryktene vil ha det til at britenes landslag i langrenn ikke akkurat vasser i britiske pund.

Selv er gutta egentlig fornøyd med at de har et mindre team bak seg enn for eksempel Norge.

– Vi slipper mye styr. Alt virker veldig tungvint med et så stort apparat, mener «Muzzy», som likevel innrømmer at han blir misunnelig på nordboernes smørebusser innimellom.

Ildprøven

Tilbake i Norge har det gått noen dager siden «Youngie» fikk påvist korona.

Det er 0 grader i lufta og langt bedre stemning enn sist.

Isolasjonen er gjennomført. Han har testet skiene noen ganger i løypa.

– Det gikk overraskende bra. Pulsen gikk opp som den skulle, og med en gang jeg stoppet kom den ned. Det kjennes ok. Et steg i riktig retning, sier briten optimistisk.

Han har fått tillatelse fra høyeste hold til å delta under vinterlekene i Beijing 2022.

Det betyr ikke så rent lite.

Trekløveret er igjen klare til innsats for hjemlandet.

Om det blir medalje er det ingen som kan forutsi.

Men selv for briter er det vel strengt tatt viktigst å delta?