Håp i sentrum

Hjemmebakt brød, kortreiste poteter, økologiske urter og bacon fra lykkelige griser. Utvalget er annerledes i Kolonialen enn i vanlige matvarebutikker. Kanskje er det derfor det er kø hver lørdag?

– Folk er så blide når de kommer hit at de tåler å stå i kø, sier Ingunn. Tre dager i uka er hun bakstekjerring på hjemgården utenfor byen. To dager i uka er hun butikkdame i en kolonial som får fram gamle minner hos de eldre kundene og nye matvaner hos de unge og hippe.

Er dette byens redning?

Dør sentrum?

Det kan være tegn som tyder på en sviktende helse i hvert fall.

Grimete, papirdekkede vinduer stirrer dødt mot innbyggere i by etter by i Norge. Sentrumsledere river seg i håret, folk klager, kommunene prøver å finne kreative løsninger. I Fredrikstad har elever i Glemmen videregående skole kommet opp med forslag som bruktbutikker, midlertidige barneaktiviteter, bibliotek med lademuligheter og annet som nå er tatt med videre i kampen for å unngå gråpapir i utstillingsvinduene.

Kunstneren Alex Bouché i Stavanger har tatt i bruk Facebook i kampen for å fylle de tomme lokalene. På bilde etter bilde viser han tomme, triste, slitte og forlatte lokaler.

Han vil at kulturlivet skal få bruke lokalene inntil noen vil drive butikk igjen. Han mener gårdeiere må være forpliktet til å dele sine tomme lokaler til utstillinger, øvingslokaler, street food og pop-up-butikker.

Mens man venter på leietakere. En slik ordning har man i Danmark, ifølge Bouché.

Gårdeiere med paraplydrink

– Den gamle gårdeieren drev butikk i første etasje og bodde selv over butikken, sånn er det ikke lenger.

Det sier Einar Kongsbakk i Norsk sentrumsutvikling. Og fortsetter: – Mange gårdeiere sitter et helt annet sted i verden med paraplydrink og er fornøyd bare det kommer inn husleie. Uten tanke for om det er bra for byen eller ikke.

Foreningen han leder er en organisasjon med 43 handels- og sentrumsforeninger i hele landet som medlemmer. Formålet er å redde norske bysentrum fra å visne hen. Årlig avholdes det en sentrumskonferanse. Nå i oktober skal de samles i nettopp Stavanger .

Kongsbakk mener gårdeierne er selve krumtappen i det som kan være løsningen på problemet. Nemlig forpliktende samarbeid – eller BID om du vil. (Se faktaboks).

Bjørn Ole Gleditsch er både gårdeier i Sandefjord sentrum og ordfører i samme by. Han heier på BID. I fjor var han vert for den norske sentrumskonferansen.

– Å eie en bygård er annerledes enn å eie en gård utenfor allfarvei. I en by er man forpliktet til å gjøre det som er best for byen og ikke bare for seg selv.

Crescendo i gågata

– Vi har poteter fra Huseby, brød fra Kvelde og pesto laget på kafeen tvers over gårdsplassen. Ingunn kan ramse opp hvor alt i butikken kommer fra. Mye er kortreist.

Naboen i kafeen Hungry Heart er samarbeidspartner og sammen har de skapt et miljø og et produkt som trekker folk til byen. Det får sentrumslederen til å glise bredt på vei ut av bakgården og inn i gågata.

I Larviks gågate står sentrumsleder Ole Martin Holthe godt plantet midt i gata. Larvik er en av to norske byer som har begynt på en utvikling mot BID. 19 gårdeiere er med i samarbeidet og ennå er ikke alt på skinner. Målet er at gårdeiere rundt ett og ett område eller gate skal gå sammen og dele leieinntektene de får etter kvadratmeter de eier. Det gjør at man sammen har interesse av å tiltrekke seg attraktive butikker som igjen gir attraktive sentrumsgater.

– Nå går vi foreløpig sammen om å betale for blomster, aktiviteter og hva slags butikker som skal ligge hvor i byen. Og trenger du lokaler er det bare ringe rett til Larvik By, så kobler de deg til rett gårdeier. – Da blir det enklere å finne rett sted å satse, sier Holthe.

I gata bak ham har det allerede kommet tre nye klesbutikker som man ikke finner på noe kjøpesenter. Mottagelsen har vært god hos kundene og håpet er at man skal klare å vitalisere sentrum ved å fylle butikk etter butikk.

BID i Larvik og Moss er først og fremst frivillig. Men det beste hadde vært om det fantes lover å støtte seg til. Men det er politikk.

Ministeren er på saken

Norsk Sentrumsutvikling har sendt en rapport til kommunalminister Jan Tore Sanner og bedt ham vurdere å innføre lover som støtter BID. Jordskifteloven har allerede paragrafer som faktisk kan egne seg urbant like godt som på bygda.

I skogen kan for eksempel ikke en skogeier nekte å delta når det trengs arbeidsvei fram i et område. Da må man spleise og delta. Det kunne fungert også i byene, mener Einar Kongsbakk.

BID kommer opprinnelig fra en gate i Toronto, Canada. I 1968 opplevde butikkdrivere i Bloor Street at konkurransebildet forandret seg. En undergrunnsbane ble nemlig åpnet det året og kundene deres kunne begynne å handle "down town". Dessuten kom de første store, lukkede kjøpesentrene på banen. Kundene forsvant, Bloor Street forfalt. Noe måtte gjøres.

Det gikk trått til å begynne med skal vi tro Wikipedia .

Men i 1980 løsnet det og nå er Toronto oppdelt i 66 slike BID-områder som arrangerer aktiviteter, festivaler og holder sin del av byen pen. Med egne midler.

BID har senere blitt testet ut i Skottland og England. Nye Time Square i New York er bygget opp etter BID-prinsipper og har fått en renessanse.

Hva skjer i Norge?

Ja, det er opp til kommunalministeren, mener man i Norsk Sentrumsutvikling. – Frivillig tilnærming som vi ser i Larvik og Moss er fint, men det krever mer enn som så for å lykkes helt. Det må politiske vedtak til både lokalt og sentralt, sier Kongsbakk.

Fra departementet er det varslet at dette skal ses på i forbindelse med en Stortingsmelding i 2017:

«Bypolitikk er viktig, og regjeringen tar flere grep for å skape en bærekraftig og fremtidsrettet by- og tettstedsutvikling. Vi trenger gode transportløsninger, attraktive bo- og bymiljøer og et konkurransedyktig næringsliv i hele landet. Det er viktig å se byer og distrikter i sammenheng. Regjeringen har derfor startet arbeidet med en stortingsmelding om "Bærekraftige byer og sterke distrikter", som skal være klar i 2017. KDM, 2015»

Opplevelse kontra tempo

Livsoppholdelse eller livsopplevelse, det er handelens to former, sier Kongsbakk på telefon fra Bergen.

Melk, brød, skruer, ut og inn i full fart. Bilen på utsiden og ingen som underholder deg med ansiktsmaling eller musikk. Det er bare forstyrrelser for den som er ute etter handel for livsoppholdelse.

Livsopplevelse er vindusshopping, spontankjøp, smaksprøver, kaffe med venner underveis, torg og blomster og gjerne musikk til det hele.

I Kolonialen, Larviks nyeste sentrumsbutikk, har to kvinner vaglet seg på to barkrakker i vinduet for å diskutere en framtidig samarbeidsavtale. Ingunn har fått på plass alle de ferske grønnsakene og duften av koriander og lakris blander seg med lukten av nystekt brød. Tvers over gårdsplassen, i den nyeste kafeen i byen, durer smoothiemaskinen for fullt. Forberedelsene til lunsjinnrykket er i gang.

– Det er sånne butikker som gir håp, sier sentrumsleder Holthe som fortsatt tror at byen kan overleve både nye, store kjøpesenter og internetthandel.

Men det finnes noe i den andre enden av skalaen også. Det ultramoderne.

– I utlandet har de laget butikker med speil som viser hvordan du ser ut i et antrekk du har valgt fra en PC og ikke trenger å ta på deg.

Framtiden er kanskje slik: Du prøver klær virtuelt og handler på nett og får det hjemlevert med drone. Men fortsatt kan det være hyggelig å møte kjente til en kaffe mellom slagene.