Roar Juel Johannessen
Foto: John-André Samuelsen / NRK

– Er det over nå?

Han var en besatt pappa i over 10 år, fikk tilbud om å fjerne Henning Hotvedt fra jordens overflate og nedprioriterte sitt eget liv. Venner har lurt på når Kristin Juel Johannessens far selv skal gå på en skikkelig smell.

I halvmørket ser han bare konturer av mennene som sitter i en sofa. Ute i bilen venter en skjelven kamerat. Det røykfylte rommet minner han om et narkoreir fra en filmscene.

Men Roar Juel Johannessen er ingen skuespiller når han sier hvorfor han tropper opp hos de narkodømte voldsmennene på en adresse i Sandefjord – en gang på 2000-tallet.

Minneord Kristin

På rommet til Kristin henger bildet som mange har sett i mediene det siste året. Under bildet henger et minneord.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Han håpet noen kjente noen som kjente noen som hadde hørt noe – om hvem som kan ha vært i nærheten av drapsstedet.

– Ingenting var for lite eller for stort til å sjekke ut og følge opp. Jeg undersøkte hver eneste faktaopplysning og observasjon i saken etter at jeg fikk utlevert etterforskningsmaterialet i 2003.

Dette var livet til Roar Juel Johannessen i årene etter at Henning Hotvedt i 2002 ble frifunnet for drapet på datteren Kristin Juel Johannesen (12) i 1999.

17 år etter drapet sitter han i sofaen hjemme i Hedrum i Larvik sammen med kona Anne, uten noe å undersøke. Rettssaken i Borgarting lagmannsrett er over, Hotvedt er dømt for drapet og stuebordet er dekket med blomster, sjokoladekake og vafler.

– Jeg kjente jeg fikk litt overskudd til å bake nå. Det har i lang tid bare vært noe ferdige greier på bordet, småler Anne.

Hun og Roar bygde huset i 1985. Hun vokste opp i huset på nabotomta og han i Sandefjord. I tillegg til Kristin har de to barn, Linda og Kristian.

Over hodet til Roar henger det bilder av Kristin og søsknene i ovale portrettrammer. Et godt stykke over bildene og hustaket flyr et helikopter.

– Det er den jævligste lyden jeg vet om, sier Roar og beveger seg småstresset i sofaen.

Helikopterlyden satte seg i magen hans i 1999 da pressen overvåket huset. Ifølge Hedrum-rapporten fløy seks pressehelikoptre over bygda de to første dagene etter drapet.

– Vi fikk pressen helt opp i halsen og siden den gang har Anne holdt seg i bakgrunnen. Siden har jeg lært å bruke pressen for å holde saken varm og vi ble enige om at jeg tok meg av media og saken og hun tok seg av hjemmet og følelsene. Det har fungert greit, det.

– Er du et følelsesmenneske?

– Det får andre kommentere. For meg har det bare dreid seg om jenta, sier han etter et par sekunder med tenking.

Roar Juel Johannessen

Roar er en klar fyr med bred Vestfold-dialekt. En maskulin type fra bilbransjen, med et gullarmbånd rundt høyre håndledd og en klokke som sitter løst rundt venstre. Han er kledd i olabukse, blå v-genser med en rosa skjorte under. Trolig har Anne bestemt medieuniformen, hun pleier mildt å minne han på sitt eget beste når han ikke tar på seg noe ordentlig når han er på tv eller i avisa.

Han er en sindig familiefar som det ikke er noe kødd med, som han sier selv.

– Jeg har aldri vært aggressiv eller tenkt på hevn. Enkelte har sagt at jeg var ute etter å ta Henning Hotvedt, men jeg skulle bare finne gjerningsmannen, samme hvem det måtte være.

Vi fikk en gang en forespørsel fra en gjeng om at de kunne ta Hotvedt, altså fjerne han helt – vederlagsfritt. Om vi ønsket det, skulle vi sette inn en annonse i Østlands-Posten der det sto noe sånt som "Godkjent anbud 99. Roar". Vi valgte selvsagt ikke å gå den veien.

Anne er blid, utadvendt og til stede når praten går om støtte fra ukjente folk på gata, bordercollien Kira (7), etterfølgeren til bordercollien til Kristin, og det å være redd uten grunn.

Kristin-bilde

Et av mange bilder av storesøster Linda og Kristin.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Jeg husker jeg ble engstelig da sønnen vår skulle sykle alene for første gang. Det er ikke fornuftig, men slik er det, forteller Anne.

Kristin syklet alene da hun ble drept på vei til en badetur med ei venninne.

Anne tar med seg Kira og går en tur. Fra stua går Roar inn på rommet til Kristin. De fire første årene etter drapet var døra låst.

– Da vi følte oss klare for å gå inn, luktet det fremdeles parfyme, forteller Roar.

Nå er det bilder av Kristin på veggene og en minnetavle som søsteren Linda har laget. Kristins hår er tapet fast på tavla sammen med hår fra de to andre søsknene.

Skrivepulten hennes står der fremdeles og ved den har han brukt utallige timer på å etterforske saken på egen hånd. Over 20 fulle permer med etterforskningsmateriale, har det blitt. Mesteparten er nå hos politiet.

– Mange har sagt at det var en slags selvterapi. Noen har kalt det en besettelse. Jeg sto opp om morgen og tenkte; hva må jeg gjøre i dag. Jeg kom meg gjennom arbeidsdagen, tok et par brødskiver hjemme og dro ut for å sjekke alle påståtte bevegelser i området for å være sikker på at det vi leste i dokumentene, stemte. Lågendalsmannens mopedtur har vi vel sjekket 10–12 ganger med stoppeklokker.

– Overvåket du Hotvedt?

– Jeg visste alltid hvor han var, ja, men jeg brøt aldri norsk lov. Folk vi kjenner meldte også fra da de så han. Jeg måtte ha kontrollen, sier han bestemt.

Roar Juel Johannessen
Juel Johannessen
Foto: John-André Samuelsen / NRK

I juli i fjor satt Roar fortsatt på rommet til Kristin og bladde frem og tilbake i dokumenter.

Men så fikk han en telefon fra politiet.

Et bedre analyseverktøy hos Folkehelseinstituttet hadde funnet spor av et mannlig DNA på Kristins negler. Fram til dét fant de bare 12-åringens eget DNA.

Den nye DNA-profilen ble sjekket mot DNA-registeret, og navnet til Henning Hotvedt dukket opp. Han ble senere pågrepet hjemme i Larvik.

Roar visste at en pågripelse av samme mann i samme sak stilte krav til han enten har tilstått, eller at politiet var helt sikre.

– Jeg visste ikke om jeg kunne stole på dem eller ikke. Så tenkte jeg; må vi kontrollere alt på nytt igjen?

– Anne og Linda trodde jeg kødda da jeg fortalte om pågripelsen.

Roar Juel Johannessen
Bilde Juel Johannessen

Sitatet fra Karsten Isachsen ble viktig for Roar og Anne.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Kira løper inn utgangsdøra med en leke i munnen. Turen ble ikke lang i meter, men i tid -Kira ble stående og ville leke med kalver som gikk ved en inngjerding nede i veien.

Alle samler seg på kjøkkenet. Under det ene vinduet hang det en gang en gul post-it-lapp med setningen: "En smerte som deles, taper sin kraft".

– Det var noe Karsten Isachsen skrev en gang, som jeg synes var så fint. Jeg hang den opp i 1999, senere tapet den fast, men for ca. tre år siden ble lappen borte og vi skjønte ikke noen ting, sier Anne lurt.

Noen hadde rett og slett dratt den ned.

Men noen dager senere dukket den opp – på kjøkkenveggen.

Linda hadde erstattet lappen med et fotografi hun hadde tatt fra et tjern i nærheten, med teksten "En smerte som deles, taper sin kraft".

Kristin badet ofte i dette tjernet før hun ble drept som 12-åring. Hun døde torsdag 5. august 1999.

Roar Juel Johannessen