Hun tar de tøffe samtalene

– Er du redd for å dø? Har du tenkt på hvor du ønsker å dø? Har du tenkt på hvordan du ønsker at begravelsen din skal være? Er det ting rundt økonomi som skal tas tak i eller gjøres noe med?

Det er ikke alle spørsmål som er like lette å stille dine aller nærmeste. Irene Bjällhag (41) er kreftkoordinator i Tønsberg kommune. Hun erfarer at mange, både pasienter og pårørende, synes det er lettere å snakke med en utenforstående, enn hverandre, om de vanskelige tingene i forbindelse med alvorlig sykdom.

– Når man snakker med en nær pårørende, kan det være en del ting man ikke tør å si fordi man vil skåne den andre og er redd for å såre. Det er nok en del som synes det er lettere å snakke uten filter med meg. Det er ikke noe de trenger å holde igjen, og det er ikke noe de kan si som sjokkerer, sier Bjällhag.

Hver dag møter hun alvorlig syke mennesker, deres nærmeste eller mennesker som lever med seneffekter av kreft. Hun verken behandler eller skriver ut resepter, men brukes til nærmest alt annet.

– Å for eksempel skulle snakke med kona si om at hun skal dø, er ikke en samtale man har lyst til å ha. Det er tøft. Pårørende står i sin egen sorg, så det er nok litt godt at en annen kan ta den biten.

Må klarne hodet

Når Bjällhag har kontakt med kreftsyke som vet de ikke kommer til å bli friske, kan arbeidet hennes gå ut på å prate med dem om å rette opp i uvennskap innad i familien, eller om tanker rundt begravelsen.

Før samtalene med en døende pasient, forsøker hun å klarne hodet. Hun setter på litt høy musikk i bilen for å koble ut og har forberedt noen spørsmål. Men som regel går samtalen av seg selv.

– Noen ting tenker jeg på på forhånd, om pasienten har gjort seg noen tanker om døden, hvor pasienten tenker at den er i forløpet, om det er ting han eller hun er redd for eller om det er ting en ønsker skulle vært gjort.

Som en følge av jobben er 41-åringen i en del begravelser i løpet av et år. Både for å få en avslutning selv, men også for å vise avdøde og dens nærmeste en siste respekt.

• Les også: Kreftsyke Grete vil dø med stiletthælene på

Krevende samtaler

De samtalene hun synes er tøffest å ha er i situasjoner der sykdommen har ført til at forhold innad i familien har endret seg – der balansen og roller har forandret seg. Eller når pasienten og nærmeste familie er på helt ulike steder.

– Pasienten er kanskje ikke innforstått med hvor dårlig han eller hun egentlig er, mens pårørende er realistisk, eller motsatt. Når enten pasienten eller pårørende uansett sier at det ordner seg, det løser seg, er det vanskelig å i det hele tatt kunne få til en samtale, sier Bjällhag.

Hun merker også at det er tøft å snakke med mennesker om at de skal dø, og at de pårørende skal leve livet videre etterpå.

– Et tema som kan være vanskelig for pårørende å ta opp, handler om livet etter at den syke er borte. Er det ting som må tas hensyn til eller legges til rette for?

Leser, går tur og snakker med kolleger

Arbeidsdagen hennes preges av de vanskelige sidene ved livet, og det er viktig for henne å forsøke å la jobb ligge igjen på jobben.

– Noe tar jeg med meg hjem. Det er ikke til å unngå. Men nå har jeg jobbet i så mange år og funnet mine metoder for å la det ligge igjen på jobb. Når jeg er hjemme skal ikke det preges av sykdom og død.

– Jeg er veldig glad i å lese og det funker for meg. Jeg går også turer for å klarne hodet hvis det har vært litt tøffe saker, og så har jeg kolleger jeg kan snakke med. Det at jeg bruker andre rundt meg i apparatet her, gjør at jeg ikke tar det med meg hjem.

Likevel er det enkelte saker som er umulig for henne å ikke ta med seg hjem. Det kan dreie seg om unge pasienter eller pasienter og pårørende som minner henne om egen situasjon, for eksempel hvis det dreier som om barn på samme alder som hennes eget barn. Eller pasienter som man ikke klarer å finne god nok lindring til.

Også pasienter og pårørende som er sinte og bitre, synes hun er tøft.

– De man gjerne ønsker å hjelpe, men ikke kommer i mål med, legger hun til.

Vanskelig når livet går mot slutten

Kreftkoordinatoren forteller at hun snakker med syke om alt mulig, avhengig av hva de vil snakke om.

– Noen ganger snakker vi om været, for det kan være litt trygt og godt å snakke om noe som ikke er så skummelt. Andre ganger kan det være økonomi, familieforhold, mat og ernæring. Det å bli syk gjør noe med en, og vi kan snakke om psykiske utfordringer.

Noen trenger hjelp til andre ting, som søknad om hjemmehjelp eller hjelpemidler og kontakten med lege og sykehus.

Samtalene med dem som ikke blir friske igjen er tøffere for henne enn andre. Noen er åpne og har gjort seg opp noen tanker om det å dø, mens andre synes det er vanskelig å godta at livet går mot slutten.

– Da prøver jeg å spørre om det er ting i hverdagen som gjør det godt å leve likevel, selv om det er en begrenset periode. Vi snakker også om begravelse, om det er et testament eller ting man ønsker man skulle gjort. Samtaler man ønsker å få gjort som man ikke har rukket før, eller om det er ting en ønsker å få gjort før det er for sent.

Andre ganger ønsker pasienten å opplyse om at de for eksempel har lagt av penger til barnas studier.

– Pasientene skal få lov til å avslutte livet og vite at de andre kan leve videre, sier 41-åringen.

Møter pasientene hjemme

Bjällhags arbeidsdag starter som regel på kontoret. Hun har kaffen klar og et lys i vinduskarmen er tent når NRK kommer for å følge henne en dag på jobb.

Etter at en rapport om ei ung kreftsyk jente er skrevet, og når klokken nærmer seg 11, er det tid for dagens første hjemmebesøk.

Vi setter oss i bilen, og kjører til et hus som ligger landlig til på Sem, ikke mange minutter unna kontoret i Tønsberg rådhus.

Der tar Inga Marie Brox (63) imot Bjällhag med en klem.

Når noe vanskelig dukker opp

Brox fikk vite at hun var kreftsyk for fem og et halvt år siden. I dag lever hun med seneffektene av sykdommen og er avhengig av krykker og rullestol.

– Irene hjelper meg med alt fra A til Å, sier hun med et smil idet vi går inn i stua.

– Hvis det dukker opp noe vanskelig, kan jeg ringe eller skrive en sms og få snakket med henne.

Brox setter stor pris på tilbudet, og synes det er fint å kunne ha én person hun kan forholde seg til om alt.

– Besøkene våre er veldig viktige for meg. Jeg får veldig god hjelp av Irene, og føler at jeg kan spørre henne om nesten hva som helst.

2 000 telefonsamtaler

Det er 242 000 som har hatt eller lever med kreft i Norge i dag. I Tønsberg, hvor Bjällhag jobber, var tallet 2 090 i 2015, ifølge Kreftregisteret.

Hvert år rammes cirka 300 personer i kommunen med rundt 44 600 innbyggere, av kreft. Rundt to tredeler av dem blir friske.

Bjällhag har i gjennomsnitt to hjemmebesøk om dagen og 2 000 telefonsamtaler i året.

Det er vanskelig for henne å svare på hvor mange hun møter i løpet av et år. Noen kommer til, mens andre faller fra, men hun anslår at hun har fast kontakt med rundt 100 pasienter og pårørende hvert år.

Hun møter pasienter i alle aldre, men de fleste er over 55 år. Noen har hun kontakt med i lengre tid, andre rekker hun bare å møte en gang.

– Det går heldigvis inn på meg når pasienter dør. Den dagen det ikke gjør det, må jeg gjøre noe annet, sier hun.

Satser på tilbudet

Kreftforeningen startet satsingen på kreftkoordinatorer i 2012, og tanken bak er at det skal være et lavterskeltilbud som er lett tilgjengelig for dem som ønsker kontakt. I tillegg til støttesamtalene, er oppgavene mange.

– Kreftpasienter og deres pårørende skal ha et kontaktpunkt i kommunen – en person det skal være lett å få kontakt med. Kreftkoordinatoren skal vite hva slags tilbud som finnes i kommunen, jobbe for systemendringer for å bedre kreftkompetansen blant helsepersonell i kommunen og jobbe for bedre samhandling, både internt i kommunen og opp mot sykehuset, sier Erik Resaland.

Han er spesialrådgiver i Kreftforeningen og har fagansvaret for kreftkoordinatorsatsingen. De har fått gode tilbakemeldinger på tilbudet, fra både pasienter og deres nærmeste.

– I en undersøkelse fra 2014, utført av TNS Gallup, sa ni av ti at de var fornøyde med den hjelpen de har fått. Samtlige ville anbefale andre kommuner å ha en kreftkoordinator.

Ville takle sykdommen selv

For Irene Bjällhag fortsetter arbeidsdagen med et nytt hjemmebesøk, denne gangen til Eivind Løvlie (73). Også han har jevnlig kontakt med kreftkoordinatoren.

På nyttårsaften for to år siden merket han at noe var galt. Han ventet likevel litt med å dra til legen. Etter hvert ble svulsten funnet.

Fra å nesten aldri være så mye som forkjølet, var han alvorlig syk.

Legen anbefalte han å ta kontakt med kreftkoordinatoren i kommunen, men 73-åringen tenkte at han kunne takle det selv.

– Jeg syntes at sykdommen min var så privat, sier han.

Etter hvert viste det seg imidlertid at det var et godt råd han fikk av legen på Rikshospitalet.

Skal operere i april

Løvlie har hatt åtte inngrep og det niende venter i april. Han sitter i sofaen med en bukett tulipaner på bordet foran seg og snakker med kreftkoordinatoren om alt fra hvordan han føler seg i dag, til hytteturene han pleier å dra på sammen med hunden sin.

– Jeg hadde kanskje klart meg uten, men det er veldig bra for meg å ha en kontaktperson som Irene, sier han.

Løvlies kone, Tone-Mette Abel, forteller at hun er veldig takknemlig for at mannen hennes har en kreftkoordinator å snakke med.

– Det avlaster meg litt, sier hun.

Bjällhag fungerer også som en emosjonell støtte for pårørende, men selv har ikke Abel følt noe behov for å snakke med andre enn familie og venner. Hun er derfor vanligvis ikke til stede når kreftkoordinatoren kommer på besøk.

Denne gangen kommer hun imidlertid ned fra annen etasje mot slutten av besøket, for å snakke med NRK.

– Han prater med henne om ting han kanskje ikke vil prate med meg om, sier hun.

Føler han kan åpne seg

Løvlie har fått beskjed om at kreften hans ikke er av den aggressive typen, og for han er Irene Bjällhag først og fremst blitt en god samtalepartner. Hun hjelper han også med kontakten med sykehuset.

Stabilitet og det å forholde seg til de samme menneskene er viktig for 73-åringen. Han ønsker for eksempel å bli operert av samme lege, så langt det lar seg gjøre. Det er blant det Bjällhag prøver å hjelpe han med.

– Det er ikke mange andre jeg kan snakke om kreft med på samme måten. Hun takler det veldig bra. Hvis jeg ringer noen og sier jeg har kreft, er det ikke sikkert at de kommer til å ringe tilbake på en stund. Ikke av vond mening, men fordi de er litt engstelige for hvilken situasjon jeg er i når de ringer. Det gir meg en trygghet å ha Irene. Jeg kan snakke med henne om alt.