Inn i det aller helligste

– Kom, kom, hvisker søster Valborgis og viser vei inn til bønnerommet, hvor syv nonner fra India sitter og ber.

Jeg får komme inn i det aller helligste, gjennom furudørene der ingen menn får gå – inn i det eneste St. Klara-klosteret i Norge.

Det er ikke helt som jeg hadde forestilt meg, ingen trange ganger av murstein med stearinlys langs veggene. Inngangen er stor, åpen og luftig med hvite vegger. Åpne furudører på rekke og rad leder inn til små soverom.

Veggene prydes av sporadiske innslag av kors, Jesus og et bilde fra nåtiden av pave Frans.

Finnes det en større synd enn å komme for sent til en bønn, tenker jeg.

Søster Valborgis tar imot meg med et stort smil. Hun er et stillferdig vesen med gamle snille øyne og en forsiktig fremtoning.

Livet de lever virker i første omgang usannsynlig kjedelig for en nordmann. Hva skal de gjøre her hele dagen?

– Vi ber syv ganger om dagen.

Smehlata (38) svarer med fullt alvor. Jeg venter på et mer utfyllende svar, men det kommer ikke. Er det alt, tenker jeg. Etter å ha vært med på morgenbønnen skjønner jeg litt mer, for det er snakk om mer enn en liten Fader Vår. Bønnen kan ta opptil en time, og da skjønner man fort at syv bønner faktisk utgjør en del av dagen. Det kan til og med være slitsomt, ifølge nonnene selv.

– I dag blir det bare med to bønner, sier søster Valborgis. Hun er den eldste av søstrene i klosteret og har vært i Larvik i nesten 15 år.

De siste tre nonnene kom for to dager siden. Smehlata er en av dem.

– De trenger tid til å innkvartere seg og finne seg til rette.

Men det er ingen store kofferter de skal pakke ut av. For St. Klara-søstrene har ingen personlige eiendeler. Du skal leve som fattig av det som blir gitt til deg. Og så skal du gi selv. Du skal ikke leve et liv i luksus.

Fattige liv

Hva hvis noen hadde gitt dere en oppvaskmaskin da?

Søstrene er i gang med oppvasken etter fellesfrokosten. Smehlata vet ikke helt hva hun skal svare. Det er jo overdådig luksus og ikke i tråd med å leve som fattig, samtidig er det jo noe man får.

– Jeg er ikke sikker på hvordan det ville blitt, det må du spørre søster Valborgis om.

Fra spisesalen ser man ut mot hagen og på hustakene til rekkehusene i Ulfsbakveien. Klosteret ligger i et boligfelt, ikke langt unna Larvik sentrum, men man hører verken biler eller barna langs skoleveien – kun fuglekvitter.

De spiser alle måltidene sammen og all maten de spiser har de fått fra andre, ofte andre i menigheten. En av jentene har ansvar for å stå opp litt tidligere slik at frokosten er klar til etter morgenbønnen, som starter klokken halv åtte.

I utgangspunktet skal de ikke spise kjøtt, men her er det ikke rom for å være kresen. En sjelden gang drar de på butikken for å kjøpe det aller nødvendigste.

– Samtidig skal vi tilpasse oss kulturen. Vi spiser det som blir gitt til oss og kjøtt er ofte billigere enn egg og fisk, sier Smehlata.

Siden de tre siste nonnene kom har det vært solskinn hver dag. Men veldig kaldt, i hvert fall for dem. De kommer rett fra en hetebølge. En av dem trer en lue over nonne-hodeplagget idet hun setter i gang med et av dagens gjøremål, hagearbeid.

De indiske nonnene har kommet til Norge for å opprettholde klosteret.

– Jeg fortalte at det ikke utgjør en så veldig stor forskjell på om de bor her eller i India og at det betyr mye for de to nonnene som er her, sier indiske Babu Jose Pamplany. Han er provincial, en slags biskop, i India.

Det har tidligere vært et kloster i Larvik som ble oppløst på grunn av en konflikt. To gjenværende eldre nonner er dårlige odds for videre vekst.

– De indiske nonnene hadde mange spørsmål, spesielt om klima. Jeg sa at det var mange mennesker i Norge, og at om de kan leve der så kan dere også. Da klappet de i hendene.

Biskop Bernt I. Eidsvig har velsignet alle rommene i klosteret med hellig vann.

– Det er svært sjeldent at et nytt kloster blir innviet i Norge. Alle menigheter som har søstre blir veldig glade i dem og omvendt og en menighet som får nye søstre er alltid svært takknemlig, sier biskop Bernt I. Eidsvig.

– Som et fengsel

Syv hele år skiller Smehlata fra lillesøsteren Regina. De bor begge i klosteret og har vokst opp i det sørlige India, i delstaten Telangana. I likhet med de andre nonnene er de oppdratt i katolske hjem. De har gått i skole med hinduer og muslimer og som liten drømte Smehlata om å bli politi.

Etter at hun hadde fullført videregående ville hun bli nonne.

– Pappa likte det dårlig. Han fryktet at jeg skulle bli sendt bort og var bekymret for at familien ikke ville få se meg så ofte. Mamma var åpen og sa jeg kunne gjøre hva jeg ville så lenge det gjorde meg lykkelig. Etter hvert aksepterte også pappa valget mitt.

Da Regina besøkte storesøsteren sin i kloster i India for første gang begynte hun å gråte.

– Jeg ble opprørt. Jeg følte at det var som et fengsel og skjønte ikke hvorfor hun ville være der. En del av meg syntes at det var trist å ikke kunne besøke henne så ofte, sier hun.

Noen år senere tok Regina selv første steg mot å bli nonne.

Et kall fra Gud

De sier de har fått et kall fra Gud.

– Alle har ulike erfaringer med kall fra Gud. Venninnene mine snakket ofte om at nonnelivet var for innelukket, mens jeg ble fascinert, sier Smehlata.

Fra hun så nonner for første gang under høymesse i hjemlandet har hun syntes at nonnelivet virker spennende. Hennes onkel, som er prest, lærte henne mer om hvordan nonnene lever.

– Jeg turte ikke spørre ham om jeg kunne bli nonne, så jeg ba til Gud hver dag om at han skulle spørre meg. Etter at jeg hadde fullført eksamen kom han hjem til oss og spurte hva jeg ville, og da hoppet jeg opp og ned og sa jeg ville bli nonne, sier hun og ler.

Nå heter hun søster Beatrice.

Regina har vært mer i tvil, usikker på hva slags liv hun vil leve. Hun har heller ikke fullført sitt siste løfte, noe hun må for å bli en fullverdig søster.

– Det var annerledes for søster Beatrice. Jeg hadde mange indre kamper og klarte ikke helt å finne Guds vilje for meg. Foreldrene mine ba meg tenke nøye gjennom hva jeg ville, sier Regina, og legger til:

– Da jeg skulle bestemme meg ba jeg innstendig til Gud om at han måtte gi meg et tegn. En natt drømte jeg at en prest leste opp en setning fra en bok jeg ikke kjenner. Det handlet om at to brødre skulle følge Jesus. Da jeg våknet dro jeg for å finne boka for å sjekke om det stemte. Det gjorde det, og det var mitt kall.

Tenker du noen ganger på om livet hadde vært bedre om du hadde giftet deg?

– Hvis jeg opplever vansker kan den tanken slå meg. Da lurer jeg på om det hadde vært bedre å være gift og ha barn et helt annet sted. Men etter hvert som jeg fortsetter livet jeg har valgt blir jeg sterkere. Jeg vil overgi meg til Gud.

Nå er fengselstankene borte.

Et liv i sølibat

Ingen av søstrene har hatt kjæreste eller vært forelsket i en gutt før. De har nesten ikke hatt guttevenner engang.

– Noen ganger snakket vi med gutter mens vi studerte. Da jeg var 13 var det en nabogutt som hjalp meg med skolearbeid, det var veldig hyggelig. Men vår kultur er veldig streng rundt det med å snakke med gutter, sier søster Beatrice.

– Vi er i et kjærlighetsforhold med Gud og vi føler oss fullkomne. Vi vil ikke gifte oss. Dette ligner på et liv med den store kjærligheten, forklarer hun.

Blir det ikke drama av at alle er i et forhold med samme mann? Journalisten prøver seg på en slags spøk.

– Nei.

– Gud elsker hver og en og vi har alle personlige erfaringer med Guds kjærlighet. Det er ikke en konkurranse, det er ikke noen som elskes høyere enn andre. Gud har en dyp kjærlighet til alle.

Soverommene er innredet med seng, et skrivebord, et skap, et kors på veggen og en vask med et lite speil over. De har hver sin tannkrem og deler bad. De lever et liv uten smarttelefoner, men menigheten har en mobil og en datamaskin med internett de kan bruke hvis de trenger det.

Søster Beatrice synes ikke det er kjedelig å tenke på at hun skal tilbringe resten av livet innenfor klosterets 250 m²

– Jeg har valgt denne livsstilen. Det er ikke kjedelig. En sjelden gang kan det være det, men det er stabilt. Jeg liker dette livet, sier Sr. Beatrice.

Hun forklarer at det gir henne indre fred og balanse. Kroppshysteri og utseendefiksering er nærmest et ukjent fenomen for disse jentene. De bruker ikke mascara en gang. Likevel ser de unge ut, og det slår meg at det sikkert er veldig bra for huden å ikke bruke foundation hver dag.

– Vi føler ikke at vi trenger det. Vi tenker ikke på hvordan vi ser ut. Det er en del av vår livsstil.

Men kan dere bruke sminke om dere vil?

– Ja, for eksempel hvis vi skal delta på et kulturelt arrangement. Men vi har valgt å ha et enkelt liv, vi trenger ikke noe ekstra, smiler hun.

Er dere ikke redde for å gå glipp av morsomme ting?

– Vi ser ikke begrensninger. De er der, men vi føler ikke at vi savner det. Det som ikke blir gitt til meg som et valg kan jeg ikke velge.

Er dere ikke redde for å ende opp som skikkelige «gammeljomfuer»?

Jentene ler.

– Nei, vi er ikke redde for å bli rare gamle damer.

Leser bøker og ser film

De er ikke så opptatt av hva andre tenker om dem. De vet kanskje heller ikke så mye om hva andre måtte tenke siden de er på klosteret hele dagen.

Er dere engasjert i politikk?

– Nei, ikke så mye. Men vi ber for en god regjering og for et fredfullt land. Men vi gjør ikke noe annet enn det.

St. Klara-søstrene kan ikke jobbe ved siden av og de drar kun ut av klosteret når det er helt nødvendig, for å ordne visum eller for å dra til legen.

Fransiskanerordenen, som de er en del av, driver veldedig arbeid. Men det er det mennene som tar ansvar for. Noen ganger ber kvinnene for folk de har sett på nyhetene.

– Hvis vi hører om ulykker eller vold og sykdom så ber vi.

Dere hjelper ikke til fysisk?

– Jo. Vi ber.

Tror dere det hjelper like mye?

– Ja.

En del av å være i kloster handler om å holde seg unna ting som kan være fristende, forklarer søstrene.

– Vi har tatt et valg og det er en ofring. Noen ganger velger vi bort ting.

Rundt klokken åtte på kvelden er det tid for den siste av de syv bønnene. Etter den skal det være ro. Søster Beatrice skriver ned tanker fra dagen i boka si, som er en slags dagbok.

I tillegg til husarbeid og hagearbeid leser hun bøker. Ingen romantiske noveller, men kristne skrifter. Og så hender det at de ser på film, men ikke hvilken som helst film.

– I går så vi en film om nordlyset. Søster Beatrices øyne hennes lyser opp, hun er tydelig begeistret.

Men hun vil aldri få se det på ekte. For selv om de bor i Norge får de ikke sett så mye av det Gud har skapt.

Føler du deg fri?

– Ja.