Livets ryddesjau

Benedicte Haugaard åpner litt motvillig skuffene i den gamle kommoden på gjesterommet.

Den er ikke tømt eller ryddet siden 2012. Her skjuler det seg mange glemte minner.

Gamle skoledagbøker, konsertbilletter, 3D-briller og julekort fra mange år tilbake.

Det er ingenting der hun egentlig trenger.

– Her har vi lader til en telefon jeg hadde for 15 år siden, og esker med pastiller gått ut på dato.

Alle tingene minner henne om da hun flyttet hjemmefra for første gang. Da hun tok med seg absolutt alt hun eide og flyttet på dagen.

Det var der problemet startet.

Sentimental verdi

Tre adresser senere tar de samme tingene fortsatt plass i Benedictes liv.

Nå bor hun sammen med kjæresten og datteren i en enebolig i Svelvik. I boder, skap og kjeller er det fullt.

Det plager henne ikke så mye i hverdagen. Så lenge rommene hun bruker ser ryddige ut.

Men det er et problem når hun skal rydde bort julepynten, og ikke får plass fordi alle bodene er så fulle.

Hun kunne antakelig ha kastet nesten alt uten å savne noe.

– Men da kan jeg ikke åpne eskene først. For da kommer den der sentimental verdi-greia. Da er det nok veldig mye jeg vil beholde.

Den gamle kommoden, som stort sett inneholder skrot, får stå. I tilfelle hun en dag kommer på at det er noe der hun trenger.

– Det er flaut, ass.

Benedicte strever veldig med å kvitte seg med ting.

Samtidig vil hun ikke ende opp som en skrotnisse som har samlet gjennom et helt liv. Men er hun på vei mot å bli nettopp det?

De som må rydde opp

Konsekvensene av at folk ikke rydder mens de lever kan være store. Når noen dør er det de som sitter igjen som får problemene.

På kontoret til advokat Alexander Heiberg løses noen av dem. Flere arvekonflikter skyldes at folk ikke har ryddet ordentlig.

– Det er ikke uvanlig at avdødes barn får seg noen store overraskelser. Det kan være vanskelig å håndtere.

De aller fleste samler mange ting gjennom et liv.

Noe har økonomisk verdi. Noe har affeksjonsverdi. Og noe er bare søppel.

Advokaten mener alle bør rydde gjennom hele livet. Aller helst i god tid, mens de ennå er friske og raske.

– Uansett alder finnes det ingen garanti for at det ikke skjer deg noe i morgen. Da er det jo greit at det er ryddig.

Døden avslører

Noen har hemmeligheter de har skjult for sine nærmeste.

Byråer som rydder dødsbo finner ofte ting pårørende ikke visste om. Våpen under senga, narkotika i fryseren eller kontanter i nattbordskuffen.

Noen slike byråer opptrer nesten som hemmelige agenter. En bedrift, som holder til i Oslo-området, vil ikke stå fram med navn av hensyn til kundene sine. De er opptatt av diskresjon, og har ikke engang logo på bilene sine.

De skal ivareta avdødes ettermæle, og samtidig ta hensyn til pårørendes utfordringer.

Under ryddingen av dødsbo har de avdekket nye søsken, ukjente farskap og gamle kjærlighetsbrev gjemt bort i skuffer.

Ingen vet nøyaktig når livet ender. De færreste har forberedt seg på at andre skal rydde i tingene deres.

Det har 67 år gamle Bente Lorentzen tenkt mye på.

Sammenbruddet

De små, trange knekottene i det store huset er fulle av ting.

Bente hjelper et nært familiemedlem med å flytte.

Mannen som skal flytte har dyttet et helt liv inn i kottene og lukket igjen dørene.

Fortiden ramler ut. Alt fra halvferdige strikketøy til dukker og barneleker. Det utløser minner han ikke er forberedt på ta fram.

Etter å ha jobbet seg gjennom alle tingene og tømt huset, får mannen et sammenbrudd. Det kommer et ras av følelser.

Det er tøft for Bente å se.

Der og da bestemmer hun seg. Hun vil ikke havne i samme situasjon.

Hun skal rydde i livet sitt før hun dør.

Det er 20 år siden flyttesjauen som gjorde noe med henne.

Selv om hun har ryddet med jevne mellomrom, er hun fortsatt ikke i mål.

På stuegulvet i huset hennes står en hvit trådkurv full av gamle fotoalbum. Bente trekker pusten og sukker tungt.

Det er mye å rydde opp i.

Svenskene har allerede et begrep for det Bente holder på med. De kaller det dødsrydding. Det handler ikke om å rydde dødsbo.

Dødsrydding er opprydningen du gjør mens du fortsatt lever.

Hun vil ikke at de fire barna hennes skal få jobben med å rydde opp. De har sine egne liv.

– De skal slippe den belastningen det kan bli å ivareta en gammel forelder som ikke har tenkt langsiktig.

Bente tar opp et av albumene og børster bort et tynt lag av støv. Det er lenge siden hun har bladd i dem.

– Her har jeg en jobb å gjøre. Det kommer til å raspe litt i sjela.

Slik er det ikke alle som tenker. Erik Dahl har en gård full av gamle ting, og fyller stadig på med noe nytt.

Kjekt å ha

På gårdstunet står det en container. Ekteparet Dahl skal endelig ta en ryddesjau.

Kona har bestemt seg for å rydde med hard hånd i den overfylte garasjen. Erik vegrer seg litt.

Han ser på de store, rustne skruene som ligger i reolen fra 60-tallet. I ti år har han tenkt på å kvitte seg med dem.

Han ler litt av seg selv, for han vil ikke kaste dem denne gangen heller. De kan jo fortsatt komme til nytte.

Kona går grundig til verks. Men hun spør Erik før hun kvitter seg med noe. For selv om han ser det komiske i det hele, vet hun også at det er litt vanskelig for ham.

– Er det nødvendig å kaste det her, spør Erik.

Motvillig går han med på å kaste noen ting.

Men om kvelden begynner han å fundere. Han ser for seg det som ligger der i containeren.

Dagen etter går han ut og fisker opp igjen det han angrer på at han kastet.

– Umulig å hive

I snart 30 år har Erik og kona drevet gården de overtok etter Eriks foreldre. Gården framstår som ryddig.

Men alle bygninger på tunet er fulle av ting. Gammelt hesteredskap fra før traktorens tid. Eriks verktøy og veteranbiler.

Store skap, kister og rosemalte boller samlet gjennom mange generasjoner fra begge sider av familien.

Før stjal folk slike ting fra gårdene. Nå vil ingen ha det.

– Overtar du en gård, overtar du også en del historie. Det er jo klin umulig å hive. Umulig å selge, sier Erik.

Barna deres vil ikke ha noe. De har sine egne hus fulle av ting.

Den yngste sønnen skal overta gården. Da følger også alle tingene med på lasset. Alt det faren og bestefaren hans har tenkt var kjekt å ha.

– Det er jo ikke pent gjort å overlate ryddejobben til ham. Men litt trøbbel må jo han ha også, ler Erik.

Benedicte Haugaard i Svelvik har mer enn nok trøbbel med rotet fra sine egne flyttelass. Hvis hun ikke gjør noe snart, kan problemet ta overhånd.

Erkjennelsen

– Jeg skjemmes litt. Faen, hvorfor sparer jeg på dette?

Benedicte ler oppgitt når hun ser på den gamle kommoden og alle tingene hun har spart på.

Allerede som 29-åring har hun samlet så mye at det er vanskelig å ta grep.

Det letteste hadde vært å bare kaste alt, uten å se på det først.

– Det krever en så mye større prosess. Å gå igjennom ting og vurdere. Hva skal kastes og hvor skal jeg gjøre av det jeg sparer på?

Hun blir flau av tanken på at noen kan bli nødt til å rydde opp etter henne.

– Hva hvis jeg hadde dødd i en ulykke i morgen? Å, herregud, jeg må begynne å rydde.