undefined
Det siste året har vi stengt oss inne. Mange drømmer er satt på vent.
undefined
Men ikke alle har latt seg stoppe.
undefined

Korona ingen hindring

Korona ingen hindring

12. mars 2020 stoppet det meste opp. Det ble nærmest helt slutt på reising, dating og sosialt liv.

Landet var stengt. Verden var stengt.

Men for noen skapte koronaåret nye muligheter.

Dette er historiene om dem som ikke lot pandemien bestemme. Om dem som fulgte drømmene sine til det fulle.

Om familien som tok en vill beslutning om å flytte til andre siden av jordkloden.

Om hun som bestemte seg for å starte for seg selv, og om hun som brukte anledningen til å begynne å date igjen.

Kjærestedrømmen

Sandra Marie Jonsson

Sandra har aldri møtt mannen før. Likevel er han den første hun ringer.

– Jeg tror jeg har brukket foten.

Det høres ut som tidenes dårligste unnskyldning for å droppe en date, men nå er det krise.

Smertene er grusomme. Hun ser rundt seg og tenker på komedien forbipasserende er vitne til.

Det måtte jo gå galt. Selvsagt skulle hun ikke syklet med ti centimeter høye hæler.

Tenk om hun er på vei for å møte drømmemannen, og så ødelegger hun alt ved å falle av sykkelen.

Hun hører på stemmen hans i andre enden at han har vanskelig for å tro henne.

Skal hun bite i seg smertene og gjennomføre?

Singel i pandemien

Noen måneder tidligere sitter Sandra i sofaen sin. Norge har akkurat stengt ned. Alt handler om korona.

Hun skulle egentlig vært på jobb, men nå står flyene på bakken på ubestemt tid. Flyvertinneuniformen er pakket vekk. Sandra aner ikke når hun kan ta den på igjen.

Hun kjenner på en følelse av tomhet. Er det ensomhet, eller kjeder hun seg?

Hun griper fatt i mobilen. Mens Tinder lastes ned, stiger forventningene.

Etter 16 år som singel kan dette bli året for å finne den store kjærligheten.

Av tidligere flammer har hun fått høre at det er håpløst å være i et forhold med en flyvertinne. Hun kan forstå dem. Hun er nesten alltid på reise.

Nå er hun hjemme hele tiden. Koronaen har tatt knekken på det yrende livet hun er vant til å se utenfor leiligheten sin i Oslo.

Kan man date nå, eller blir det helt feil?

Sandra Marie Jonsson

Sandra Marie Jonsson er klar for å finne en kjæreste.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Sandra tar ikke lett på korona.

Hvis hun skal dra på date, skal det være trygt. Klemming og kyssing er helt uaktuelt. I alle fall på første date.

Men å opprette en Tinder-profil kan ikke skade. Hun skriver en kort presentasjon av seg selv, og laster opp de beste bildene hun finner.

Jakten på drømmemannen kan starte.

En mann for mye

Sandra sitter og tripper. Regjeringen har gradvis lettet på tiltakene. Mange er sultne på å date. Selv har hun ikke oversikt over hvor mange dater det faktisk har blitt den siste tiden.

Mens hun tar siste bit av lunsjen, kjenner hun stresset komme. Hun har det hyggelig med mannen som sitter foran henne, men har gått på en klassisk dobbeltbooking.

Klokka tikker. Hun må snart stikke for å rekke date nummer to.

Med raske skritt går hun hjem til leiligheten, men rekker knapt å få av seg skoene før hun skal ut igjen.

Hun er stappmett etter den lange lunsjen. Nå orker hun ikke tanken på middag.

Sandra ler av seg selv. Fra å være en som nesten aldri går på date, tar hun nå to på en dag.

Hun utnytter hver eneste mulighet for å finne den rette.

Hittil kan hun slå fast at verken en jålete trønder, en klemmeglad lege eller en sur franskmann er det hun leter etter.

Hun er heller ikke interessert i å bli kritisert for manglende ørepynt, eller å bli fridd til på andre date.

Sandra Marie Jonsson

Heller ikke når hun har to dater på samme dag, finner hun drømmemannen.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Alt for kjærligheten

Letingen fortsetter. Hun tar ingen sjanser når det kommer til smitte. Håndsprit er alltid med i veska.

Hun tar dessverre ikke like gode forholdsregler når det gjelder sykling.

Smertene i foten er nesten uutholdelige. Sandra hinker rundt på den ene ti centimeter høye hælen, støtter seg på sykkelen med den ene hånda og holder telefonen i den andre.

Daten er fortsatt på tråden. Han venter allerede i restauranten.

Han legger ut om hvordan smerter ofte gir seg. Dessuten ligger legevakta like ved restauranten. Hun kan jo bare stikke innom der etter middagen hvis hun fortsatt har vondt, mener han.

Sandra har mest lyst til å droppe hele greia, men føler troverdigheten hennes står på spill.

Hun tar av seg skoene og sleper seg gjennom halve Oslo i kjent Quasimodo-stil.

Sandra ramler ned på stolen foran mannen inne på restauranten.

Hun tigger til seg smertestillende av servitøren. De skyller hun ned med en Dry Martini.

Foten pulserer, og gjør fryktelig vondt. Hun klarer så vidt å presse fram noen smil mens hun svelger unna tre retter.

En tur innom legevakta er ikke til å unngå. Røntgen, og mistanken er bekreftet.

Sandra Marie Jonsson

Fra legevakta blir Sandra sendt videre til sykehus.

Foto: Privat/@jetlagkitty

Det er ingen tvil om at foten er brukket. Det er heller ingen tvil om at det smertefulle stevnemøtet ikke leverte drømmemannen.

Sandra kan i det minste konstatere én ting.

Ingen kan si at hun ikke gir alt for å finne kjærligheten.

Ikke engang et beinbrudd kan stoppe henne. Heller ikke korona.

Australiadrømmen

Familien reiser til Australia

Det er merkelig stille på den ellers travle flyplassen.

Live styrer bagasjetralla med ene hånda, og holder toåringen Axel i et fast grep med den andre. Ektemannen Matthew og fireåringen Tio går noen skritt foran.

De vet at ingen ting er sikkert før de sitter inne på flyet og letter fra norsk jord.

Det er allerede blitt november i dette merkelige året, og de har ikke mye tid på seg.

I innsjekkingen føles alt plutselig veldig uklart. Personalet sier at de må ta noen telefoner til australske myndigheter.

Ekteparet ser på hverandre. Redde for at den store drømmen skal gå i vasken.

Avgjørelsen

Det har gått noen måneder siden de fikk beskjeden. Hvis Matthew skal beholde oppholdstillatelsen i Australia, må han komme tilbake innen 5. desember.

De veier fordeler og ulemper ved å reise. De har tidligere snakket om å flytte til landet de har besøkt mange ganger før.

Men er det mulig å få til midt i en pandemi?

Mens smittetrenden i Norge er i ferd med å øke igjen, tar familien den største avgjørelsen de noen gang har måttet ta.

De går all in, og bestemmer seg for å flytte til andre siden av jordkloden.

Australiadrømmen: Live og sønnen

Live Seip Bjørnflaten og sønnen Axel venter spent.

Foto: Privat

Et potensielt mareritt

I innsjekkingen begynner det å bli varmt i topplokket. Live tenker på jobbene som er sagt opp, bilen som er solgt og huset som er utleid.

Tenk om de ikke får dra?

Hun har hørt flere historier om kansellerte fly, og om australiere som ikke har kommet seg hjem. Bare noen få passasjerer slipper inn per dag.

Det har vært nesten umulig få tak i billetter. De har fulgt nøye med på alt av flyvninger.

Marerittet er å støte på kansellerte fly eller heftige forsinkelser med to små barn på tur.

Det føles som om personalet i innsjekkingsskranken bruker en evighet på å få bekreftet at de kan reise.

Så kommer endelig beskjeden. Australske myndigheter gir tommel opp, og drømmen er ett steg nærmere.

Gutt på flyplass

De verdensvante småguttene er på vei til Australia for andre og tredje gang. Denne gangen drar de for å bli. I to, fire, kanskje fem år.

Foto: Privat

«Go to gate»

Guttene står som klistret til vinduet og ser på flyet de snart skal sette seg inn i.

Det vil ta tid å komme fram. Allerede har de fått beskjed om at mellomlandingen i Doha ikke bare byr på fire timers venting som opprinnelig planlagt, men 21.

– Det skal nok gå bra, tenker Live, idet det plutselig står «go to gate» på skjermen.

Munnbindene er på, og på vei inn i flyet må de også ha på seg visir.

Det er bare 35 passasjerer om bord.

Plutselig blir alt veldig virkelig. Nå er de på vei. Idet redselen for å ikke komme med flyet begynner å slippe taket, er det andre tanker som melder seg.

Live snur seg mot guttene sine. Det er noen spesielle dager som venter dem. Nå er de i ferd med sovne et sted i luftrommet mellom Oslo og Doha.

Australia-drømmen: Gutt på fly

Første etappe på reisen er i gang.

Australia

Etter et døgn i Doha og drøye 14 nye timer i lufta, ser familien endelig australsk jord. Turen har gått lekende lett.

Stillheten på den store flyplassen i Sydney er slående. De blir møtt av politiet og militæret som tar dem med til en buss. De vet ikke hvor de skal, eller hvor lang tid alt vil ta. Det eneste de vet, er at de må i karantene.

– Dere kommer nok ikke til å oppleve frisk luft på to uker.

Ordene fra personalet på flyplassen har satt seg fast i Lives hode. Beskjeden om at de mest sannsynlig får et hotellrom uten balkong og trolig bare ett lite rom, er tøff å få etter den lange reisen.

I løpet av bussturen til karantenehotellet rekker hun å tenke gjennom hvordan de to neste ukene kan bli. Men idet døra til hotellrommet åpner seg, forsvinner bekymringene. De har fått et ekstra soverom og to små balkonger.

Dette skal de klare.

Innestengt

Kalenderen med nedtelling til karanteneslutt klistres opp på veggen. For hver dag skal det settes et nytt sort kryss.

Mens de venter på friheten, skal dagene brukes til lek, bading i badekaret, styrketrening og TV-titting. De er testet for korona, og har fått beskjed om at de hver dag vil bli oppringt av lege og psykolog.

– Det er stengt ute.

Det er minstemann Axel som snakker. Han maser ikke om å få komme ut. Familien har brukt mye tid på å prate om denne delen av reisen på forhånd.

Både Axel og storebroren har skjønt at de må være innestengt til de har satt det siste krysset på kalenderen.

Det banker på døra. Det betyr mat. Det kommer nye forsyninger tre ganger i døgnet.

I gangen utenfor sitter en vakt for å passe på at de ikke går ut.

Men fra den lille balkongen kan de i det minste se ut på livet langt der nede. Livet som snart skal bli deres hverdag.

Nedtellingskalender for familie i karantene

Ett kryss for hver dag. Det nærmer seg.

Foto: Privat

Det siste krysset

Minuttene føles som timer.

Den sorte pennen setter et kryss over den aller siste dagen på kalenderen.

Live prøver å finne på noe gøy med guttene for å få tiden til å gå fortere.

Utpå ettermiddagen skjer det endelig noe. Politi, militæret og en lege dukker opp for å skrive dem ut. Hele familien får armbånd som bevis. De er klarert, og kan sendes ut på australsk grunn.

Gutt løper på tur
Davison
Familie på tur i Australia
Australiadrømmen
Australiadrømmen

Etter to uker inne er det rart å ta på seg sko igjen. Følelsen av å komme ut er fantastisk.

Aller første post på programmet er åpenbar. De må finne en lekeplass.

Det er nesten så Live må klype seg i armen.

For endelig er drømmen blitt virkelighet, og livet i et tilnærmet covid-19-fritt Australia kan starte.

Sjokoladedrømmen

Vibeke Thomassen i konditoriet Praline i Tønsbeg

En fem år gammel jente sitter ved matbordet og sover. Hodet er godt plassert oppi tallerkenen. Maten er urørt, hvis du ser bort fra det lille av gryteretten som nå er i kontakt med kinnet hennes.

Foreldrene ler oppgitt over situasjonen. Uansett hva de lager til middag, vil ikke Vibeke ha.

Det eneste de får i henne, er brødskive med Nugatti.

19 år senere er sjokoladepålegg byttet ut med gourmetsjokolade. Men staheten er der fortsatt.

Nå forlater Vibeke en trygg jobb. Hun er i ferd med å ta livets største sjanse, og satser alt på å starte sitt eget konditori.

Samtidig forandrer verden seg utenfor gråpapiret i lokalet hun nettopp har overtatt.

Oppussing i Praline konditori i Tønsberg

Hele lokalet skal males om. Mye blir sjokoladebrunt.

Foto: privat

En nyhetsmelding på radioen

Inne i oppussingslokalet er Vibeke i sin egen boble. Til musikken fra radioen maler hun veggene sjokoladebrune.

Hun ser oppgitt rundt seg. Den gule og grønne fargen skinner fortsatt igjennom. To malingsstrøk er ikke nok, og nå har hun attpåtil gått tom for maling.

Det har vært noen krevende måneder i lokalet der drømmen skal gå i oppfyllelse. Hun har likevel mye energi.

For Vibeke flyter på en bølge av medgang. I løpet av de to siste årene har hun vært med på å åpne en suksessrestaurant i Oslo, og deltatt i VM med kokkelandslaget.

Hun har også fått seg kjæreste. Når de snakker om å flytte tilbake til hjemfylket, er hun usikker på om drømmen hennes kan oppfylles i Tønsberg.

Er byen stor nok for et sjokoladekonditori?

Nå står hun her. Med maling på hendene og en sterk tro på sitt eget prosjekt.

Sangen på radioen går over i nyheter. Noe om en pressekonferanse. Klokka er litt over 14 torsdag 12. mars 2020.

«De drastiske tiltakene vi nå iverksetter gjør vi i håp om å stanse koronaviruset», sier statsminister Erna Solberg.

Det er litt over en måned til Vibeke skal åpne.

Advarsler

De neste dagene er Vibeke fortsatt i sin egen boble, og fortsetter oppussingen.

Innimellom slår tanken henne likevel. Hun skal åpne et matutsalg i dette lille rommet, mens folk er bedt om å holde seg hjemme.

Kommer noen til å komme? Og hva hvis smitten sprer seg her inne?

Det kommer til å gå bra, tenker hun. Dette går sikkert snart over.

Malingsstrøk nummer tre er i gang. Hun er ikke alene bak gråpapiret. Foreldrene hennes drar rett etter jobb hver dag for å hjelpe. Søsteren og kjæresten bidrar også alt de kan.

Etter nyhetene de siste dagene, er de nervøse for hvordan dette vil gå for Vibeke. De sier ikke noe om det.

Hun får likevel noen kommentarer av andre som vet hva hun planlegger. «Du kan ikke åpne nå. Det blir jo en smittebombe», sier en.

Andre spør om hun ikke bør utsette åpningen.

Vibeke Thomassen

Vibeke Thomassen står overfor en vanskelig avgjørelse.

Foto: Henrik Bøe / NRK

Drømmen

Vibeke har bestemt seg. Hun kan ikke stoppe nå.

Hun forestiller seg hvordan konditoriet skal bli.

Eksklusiv sjokolade i alle slags former. Kundene som kommer innom skal kunne se hvordan den lages.

For Vibeke er sjokolade som vin for vinkjennere. En kakaobønne er som en vindrue. Hun elsker å lage tynn, skinnende sjokolade.

Nå har hun produsert mengder. Nok til å vare i to uker. Hele familien har bidratt.

Det er langt på natt, og bare timer igjen til åpningen.

Vibeke Thomassen får hjelp av kjæresten og søsteren.

Søsteren Katrine og kjæresten Jørgen hjelper Vibeke de første dagene.

Foto: privat

Mangler noe å selge

Idet Vibeke åpner døra ut fra det helt nye konditoriet, ser hun køen. Den går helt over til den andre siden av gaten.

Med en meters avstand står kundene tålmodig og venter på å få komme inn i butikken.

Vibeke selger alt hun har i disken. Det som skulle vare i to uker.

Nå mangler hun noe å selge i morgen, og skjønner at en ny kveld og natt med jobbing må til.

Lykkelig, men litt stresset, går hun i gang. Familien trår til igjen.

Denne natten lærer kjæresten seg å lage makroner.

Vibeke skjønner det allerede. Hun klarer ikke å drive konditoriet alene.

Fire dager senere har hun en lærling på plass. Nå kan den ene produsere, den andre ta imot kunder.

Men det er noe de ikke vet. Pandemien som henger over dem er langt fra over.

Sjokoladepåskeegg laget av Vibeke Thomassen

Vibeke spesialiserer seg på sjokolade. En av spesialitetene hennes er påskeegg med mange detaljer.

Foto: Henrik Bøe / NRK

Lå i kortene

Ett år senere. Sjokoladeegg og påskeharer pyntes med stødig hånd.

Etter en hektisk periode med valentines og morsdag, står påsken for tur.

Det har vært fullt kjør siden dag én. Vibeke og lærlingen selger ut alt de lager.

Fortsatt herjer koronaviruset. Det strenge smitteregimet inne på konditoriet er blitt rutine.

Selv om det har gått bra, er Vibeke glad hun ikke visste at koronasituasjonen skulle bli så langvarig.

Det kunne ha tatt fra henne motet til å gå for drømmen.

Det lå kanskje i kortene allerede da hun satt der med konstant Nugatti-bart som femåring.

Fra å leve sjokolade, lever hun nå av sjokolade.

Vibeke Thomassen serverer kaffe til en kunde.

Kundene strømmer inn i konditoriet til Vibeke. Sjokoladedrømmen har gått i oppfyllelse.

Foto: Henrik Bøe / NRK