Valget sett fra blokka

Vi har gjort som politikerne gjør i valgkampen. Vi har banket på dører og spurt hva som er viktigst for folk når de skal stemme.

Vi valgte ut ei blokk. Helt like leiligheter. Helt lik fasade. Men på innsida er det ulikt.

Else Mari, Wera, Monica og Øyvind. Helt vanlige folk i en gjennomsnittlig norsk by.

De har sine hjertesaker som avgjør hva de skal stemme.

– Hvem er du?

Spørsmålet får latterdøra til å åpne seg. En litt raspete latter som ender like brått som den kom. Så kommer et langt svar.

Hun har vært enke i 17 år. Men hun er ikke alene. Hun har vært pensjonist i noen få år. Men hun er ikke gammel. Rett etter valget fyller hun 67 år. Da vil hun begynne å jobbe igjen. Hun vil gjerne fortsette der hun slapp. Gå vakter, vise omsorg.

Else Mari er den ujålete nabokjerringa, kattedama, pensjonist, tøffing og enke. Det er lett å gi henne kallenavn. Vanskelig å sette i bås.

Det er tre soverom i leiligheten til Else Mari. I ett av dem bor det to rasekatter. De er ordentlig bortskjemte.

I naborommet bor Jonas (16).

Else Mari tar seg en røyk på balkongen. Herfra ser hun de andre blokkene i Kilden borettslag i Larvik.

Barna er voksne, og har flyttet ut. Mannen Jarl døde bare en drøy måned etter at diagnosen kom; kreft.

Hun tok ham med hjem fra sykehuset og stellet ham helt til begravelsesbyrået kom. 42 dager.

– Vi brukte de dagene godt, sier hun.

Så ble Jarl dårligere. Da fikk hun bruk for erfaringene som omsorgsarbeider, med spesialisering i psykiatri. Det ble tøffe tak.

Det er 17 år siden. Året etter ble det født en liten kar som skulle forandre livet hennes.

Jonas. Nesten hele sitt liv har han holdt seg i nærheten av mormor. Nå bor han der på fulltid. Hun er tryggheten.

Han har krøpet opp i sofaen ved siden av henne. Og kanskje er det nettopp Jonas som holder mormor ung og opptatt av ungdom. For det er hennes klare svar på hva som er viktigst.

Else Mari vet hva hun snakker om. Hun har jobbet med unge som sliter. Vært den som kom for å hjelpe.

Foreldrene var høyrefolk. Ektemannen satt i kommunestyret for Ap. Else Mari tar sine egne valg. Men hun har ikke helt trua på at det blir som hun ønsker, uansett hvem hun stemmer på.

– Det er mye valgflesk! Og ingen får flertall alene. Når de skal forhandle føler jeg ofte at det er mine saker som taper, sier hun.

Fire etasjer over henne sitter det ei og skriver på et brev. Det kan avgjøre hennes valg.

Det klikker heftig fra en PC på kjøkkenet i fjerde etasje. Det er valgår, og da skriver Wera Ruden brev til alle partiene.

Hun har en hjertesak som kan avgjøre hvem som får hennes stemme.

– Jeg sender ikke rett til Erna altså, ler hun.

Tanken på at statsministeren skulle ta seg tid til hennes spørsmål virker utenkelig.

– Jeg leter meg fram til noen litt lavere i systemet.

For hun trenger et svar.

Wera er stolt av Norge, glad i kongefamilien og tror at alle stemmer betyr noe.

Også hennes. Og hun stemmer ikke på gammel vane. Det har gått i både blått, gult og i år kan det bli grønt for første gang.

Men det spørs altså på hva de svarer på brevene hennes.

Hun starter alltid brevet med et muntert hei! Spørsmålene er mer alvorlige.

Hun har de blåeste øynene, men hun er ikke blåøyd.

Hun er en engasjert velger. Leser partiprogrammer og nettsider. Ser på Debatten på NRK, og liker Fredrik Solvang.

Hun er glad for å bo i et trygt land. Men det kan alltid bli bedre.

Wera er uføretrygdet. Livet har hatt både motbakker og medvind.

Når hun er glad, danser hun gjerne midt på stuegulvet. Sønnen Lucas på 14 år syns det er en litt teit mammadans. Han er den midterste av tre sønner, og kanskje den som trenger mamma aller mest.

Og det er han hun har i tankene når hun skriver.

Lucas kom til verden med flere utfordringer enn de fleste. Men han har også det lureste smilet, og er strålende fornøyd med skolen han går på. Der er de spesialister på unger med ulike behov.

Weras frykt er at tilbudet skal bli kuttet.

Hun kjemper en kamp for hjelpen som gir et bedre liv for sønnen og dermed hele familien. Barnas far og stemor er viktige medspillere. Den nye kjæresten trår også til. De er et sammensveiset team.

Det skriver hun om i år. Hun skriver høflige brev. Med gjennomtenkte spørsmål og deler litt av egen erfaring.

– Får du svar på brevene dine?

– Både ja og nei. De fleste svarer, men ofte bare med ord som ikke gir solide løfter.

Det er så mangt som kan avgjøre et valg. Vi skal til oppgang B. Der kan en fot ha avgjort valget.

Monica Lystadmoen hopper på krykker. Det er litt plundrete, og hendene blir såre.

Hun er sykmeldt, og det er det verste hun vet. Selv om hun egentlig burde vært mer sykmeldt for å få den behandlingen hun trenger. Det gjør henne forbanna.

Hun er en krølltopp fra et sted nesten ingen har hørt om. Der skjedde det så lite at Monica meldte seg inn i AUF av ren kjedsommelighet.

Gulrota var sommerleir på Utøya. Hun var mest opptatt av å møte mange ungdommer og være med på festen.

Kanskje er det derfor det ikke gjorde så stort inntrykk da hun plutselig stod ansikt til ansikt med Olof Palme?

Men hun husker at hun rakk å få fram handa og hilse ordentlig. Men det ble med den ene turen til Utøya. AUF-tida ble kort.

Hun er utdannet aktivitør og har en full stilling som elevassistent på den videregående skolen. Men for å få endene til å møtes, må hun ha en jobb til.

Det nærmer seg helg. De to sønnene skal til far. Mor har helgevakt som miljøarbeider. Men nå må foten hvile etter operasjonen.

I to år har hun haltet rundt fra lege til ulike sykehus. Bilder, utredninger og til slutt et avslag på behandling. Cysten som gjorde det vondt å tråkke på foten kunne ikke behandles, var resultatet av runddansen. Men så fikk hun et tips.

– En venninne sa at jeg burde be fastlegen om en undersøkelse på et privatsykehus. I januar fikk hun komme dit, og i mai ble hun operert.

Opplevelsen var en helt annen i det private.

– I det offentlige virket det som om ingen visste hva de andre gjorde. Jeg måtte fortelle om igjen og om igjen hva som var problemet. Nå viser det seg jo at det var mulig i å behandle foten!

– Jeg er egentlig ikke for privatisering, men kunne de ikke samarbeide? spør hun.

Det er helsekøene som blir avgjørende for Monicas valg i år.

Hun trenger nemlig også nye hofter. Men da er beskjeden at hun er for ung. Og har vært for lite sykmeldt.

– Det gjør meg forbanna! sier hun med fast blikk.

– Hvordan finner du ut hva partiene mener?

Svaret kommer raskt. Valgomater på nett! Kjapt og enkelt.

Debatter har for mange avbrytelser og hakk i plata. Hun orker ikke det.

Hun har nok med å tjene til livets opphold. Det mener hun politikerne burde kjent litt på også:

Å ha dårlig råd er stressende. Hun bekymrer seg over kvaliteten på den billigste maten.

Det er middagstid i oppgang B. Eldstesønnen Ole Martin (21) har kommet fra jobb.

Han skal stemme i sitt første stortingsvalg. Det hender det blir litt temperaturstigning i diskusjonene mellom mor og sønn. Da handler det gjerne om klima.

For Ole Martin er det viktigste sak. Han mener det haster og tror det er de unge som må få det til.

Det gjøres gjennom valg. Både privat og i politikken.

Øverst i oppgang C har Monicas nabo mer enn nok å velge mellom.

Han er den eneste i oppgangen som er medlem i et parti. Det skjedde før forrige stortingsvalg og i rein frustrasjon.

Øyvind meldte seg inn i SV.

– Jeg var så forbanna, sier han.

Helt hva som irriterte ham, husker han ikke lenger. Det gikk over.

Nå er han forbanna igjen.

Årets streik ble stoppet av regjeringen. Det irriterer kraftig.

Øyvind er medielærer på videregående, og var klar for å streike. Lenge.

– Forskjellene mellom folk har bare blitt enda mer synlig, sier han.

Han liker det dårlig.

Det han derimot liker er svært synlig i leiligheten.

Veggene i stua er fulle av hyller med bøker, filmer og LP-plater. Det skjuler seg store drømmer i disse radene.

– Har du en favorittfilm?

Blikket farer over radene med filmer. Det er vanskelig å velge blant tusenvis av muligheter.

– Jeg har enda flere, sier han.

Både på jobb og hjemme lever han tett på tenåringer.

Øyvind er bekymret for hva det digitale livet gjør med ungdommen.

Tidligere så han som lærer mobbing i skolegården og kunne lettere ta tak i problemene.

Nå har mobbingen flyttet til et sted som er usynlig for de voksne, men veldig synlig for alle som blir utestengt. Som for eksempel når glade bilder fra fester man ikke er bedt på plinger inn på telefonen.

Han ønsker at politikerne skal sørge for at skolene har råd til praktiske løsninger. Som noen å snakke med. På skolen hans har de det. Foreløpig.

Derfor vil han ta kampen for velferdsstaten.

– Jeg håper at jeg tenker det samme hvis jeg blir millionær, sier han.

Han ville gjerne vært enda mer politisk aktiv, men tida strekker ikke til.

Tre tenåringsdøtre skal følges opp.

Elevene skal få rettferdige karakterer. Han skulle gjerne gitt en sekser til alle. Det er vondt å se hvordan de unge stresser med å få nok poeng til å oppfylle drømmene sine.

Selv har han studert både sosiologi, antropologi, litteraturvitenskap, medievitenskap og pedagogikk. Og film.

Drømmen var å lage filmer. Ikke bare se på dem.

Kaffen er drukket, og favorittfilmen er valgt. Det ble «The Big Lebowski».

Noen valg er enkle, andre er viktigere.

Som for eksempel å bidra på dugnad. Eller stemme i årets valg.

Nå kjenner vi fire som vi vet stiller opp.