Da helten ble borte

Nattens snøfall gjør greinene i det høye, gamle asketreet sleipe. Tauet som er skutt opp til toppen med sprettert er sikret og klart.

Med et fast grep og en imponerende teknikk bykser Henrik oppover.

De høye trærne har blitt en del av 43-åringens arbeidshverdag. Noen ganger skal de bare friseres litt, andre ganger er de til fare for omgivelsene og må skjæres helt ned.

Henrik liker arbeidet. Han er glad i å bruke kroppen, og det er en fin avveksling fra å sitte i traktoren.

Han tror det bidrar til å holde hodet på plass.

– Når du er 20 meter oppe i et tre, så er du veldig sikker på at du vil leve. Sånn hvis du skulle være litt i tvil, fleiper han.

Men det er et voldsomt alvor som ligger bak det han sier.

Født bonde

Det var ingen som tvilte på hva han skulle bli da han ble stor. Allerede før han kunne gå var han med faren Tormod ut i traktoren.

I timevis kjørte de rundt der ute på jordene. Henrik sovnet, og faren forsøkte å bære ham inn i huset. Men det nyttet ikke. Sønnen skrek, og ville være med ut igjen.

Han observerte og lærte av pappaen. En stolt bonde som mente at matproduksjon var det viktigste han kunne drive med.

Etter hvert jobbet de sammen, side om side. Det var faren som så Henrik. Så hva han fikk til, så alt han gjorde gjennom arbeidsdagen.

Når Henrik hørte noen si at bondeyrket kunne være ensomt, skjønte han ikke hva de snakket om.

Det skulle ta noen år før han virkelig ble tvunget til å reflektere nærmere over akkurat det.

Den vonde søndagen

Som bonde er det mye du ikke rår over i arbeidshverdagen. Været er ett av de store usikkerhetsmomentene.

Alle pengene og alle arbeidstimene du har investert. Kanskje det blir full klaff, kanskje er alt forgjeves.

Henrik og faren fikk oppleve begge deler. Sesonger med nesten bare regn, og sesonger med evig tørke. Ett år var det så ille at Tormod fortalte til lokalavisa at han gjennom sine 40 år som bonde aldri hadde opplevd verre.

De voldsomme nedbørmengdene hadde ødelagt kornet. Store økonomiske tap ble konsekvensen.

Situasjonen ble ikke bedre av at ryggen til Tormod allerede hadde kranglet med ham en god stund. En sykemelding var ikke til å unngå, og den føltes som et nederlag.

Så kom våren 2012. Mai hadde rukket å bli 20 dager gammel.

Det var i utgangspunktet en fin søndag. Men utpå formiddagen ble den brått til den mørkeste dagen Henrik noen gang har opplevd.

Det var en av søstrene hans som fant faren. Hun fikk tak i Henrik, som kom så fort han kunne.

Tross sjokk og fortvilelse handlet han på instinkt. Forsøkte gjenoppliving. Alt han hadde lært gjennom utenlandstjeneste og flere år i Røde Kors kicket inn. Det gikk automatisk.

Men det var ikke mulig å redde faren.

Aleine på jordene

Da mentoren brått ble borte måtte Henrik ta over alt arbeidet på gården. Mye tidligere enn han hadde sett for seg.

Det var en god del våronn igjen. Mens moren og søstrene ble sykemeldt og fikk tid til å sørge, måtte Henrik ut på jordene.

Han gjorde ferdig arbeidet mellom dødsfallet og begravelsen.

Heldigvis hadde han en kamerat som ble med i traktoren. Han satt ved siden av Henrik på det harde klappsetet i John Deeren i flere dager. Det var godt for Henrik.

Men tiden etterpå ble tøff. For én ting var sjokket da han sto midt oppi det. Hverdagen som kom etterpå ble noe annet.

– Pappa og jeg jobbet så tett sammen. Plutselig var det jeg som drev og rotet rundt på jordene aleine. Det var ingen som så jobben jeg gjorde lenger.

Selv om Henrik hadde kona og barna rundt seg, fikk han kjenne på både tomhet og ensomhet. Den ensomheten han aldri hadde tenkt at kunne ramme.

Han slet med søvn, og hadde perioder hvor det ikke var så lett å glede seg over ting.

Tankene hadde mye makt.

Ikke et valg

De var egentlig ganske like, han og faren.

Mange kjente Tormod som en smilende mann. Kjørte han forbi i traktoren, løftet han alltid hånda og hilste blidt.

Han satte alltid alle andre foran seg selv. Et typisk ja-menneske.

Hvis han hadde gapt over litt mye, jobbet han bare enda hardere for å ta igjen det han hadde sagt ja til.

Han var aldri sinna eller slo i bordet. Han vendte heller ting innover seg selv, og var ikke flink til å legge ting bak seg og gå videre.

Etter mange år med små og store nederlag og høyt arbeidspress, høyt stressnivå og lite søvn, ble det til slutt for vanskelig.

Tormod gikk inn i en dyp depresjon. Fra å være en engasjert og utadvendt fyr, endret han personlighet fullstendig.

Han ble likegyldig, full av vrangforestillinger og med et tankekaos som aldri ga ham fred. Klarte ikke lenger vanlige hverdagsoppgaver, klarte ikke å ta vare på seg selv.

Å kle på seg og ta ut av oppvaskmaskinen ble vanskelig. Han klarte ikke lenger å koble tilhengeren til traktoren, noe han hadde gjort i 40 år.

Likevel trodde verken Henrik eller andre i familien at en slik dag som den vonde søndagen kunne komme.

– Noen ganger er det nettopp de du aldri trodde kunne gjøre noe slikt som faktisk gjør det. Pappa var jo egentlig så livsglad. Hvis han hadde klart å tenke én eneste klar tanke den dagen, så hadde han fortsatt vært her.

Tormod ville bare ha fred. Fire dager før han skulle ha fylt 61 år tok han sitt eget liv. Eller som Henrik og familien velger å se på det; sykdommen tok livet av pappaen deres.

Når noen beskriver selvmord og bruker formuleringen «valgte å ta sitt eget liv», er Henrik rask med å korrigere.

– Pappa valgte ikke å ta livet sitt. Det var ikke et valg, sier han.

Utsatt

Han har sett hvordan det kan ende når ting går for langt. Henrik er derfor glad for at det i nyere tid har blitt litt enklere å si høyt at man sliter psykisk.

Og at det nå skal bli enklere å få hjelp.

Halle Arnes i Norsk Landbruksrådgiving har jobbet med helse, miljø og sikkerhet i landbruket i en årrekke.

Etter sommeren 2018, da svært mange bønder hadde det tøft etter tørkesommeren, ble det tatt grep.

– Norsk Landbruksrådgiving ga dette året utvidet hjelp til 181 bønder. Året etter var tallet 131. Trolig ikke fordi alt var så mye enklere, men fordi samarbeidet mellom rådgivere, bondelag og bonde var bedre, sier Arnes.

For de to siste årene har et samlet norsk landbruk satt søkelyset på bønders psykiske helse. Målet har vært å bevisstgjøre bonden på ting som kan være lurt å gjøre for å holde hodet på plass, blant annet er det utarbeidet fem råd for god bondehelse.

Samtidig er flere rådgivere i landbrukssamvirkene kurset for å kunne fange opp om bonden sliter. Nå vet de mer om hvilke faresignaler de skal se etter.

Møkkete dyr eller ubetalte regningsbunker. Slike ting kan være tegn på at ikke alt er som det skal.

Henrik har opplevd mye av det på nært hold. Ikke det med dyrene eller regningsbunkene, men det store arbeidspresset, usikkerheten og fortvilelsen. Alt det som endret faren hans.

– Som bonde tror jeg man er spesielt utsatt for å få psykiske plager. Mange satser så mye, risikerer så mye, at de ikke har råd til å bli syke.

Også er det ensomheten. Den Henrik nå er veldig bevisst på.

Han har fått en forståelse og respekt for dem som sliter med psyken over lang tid.

– Jeg har skjønt at de bare vil ha fred. Når det knyter seg i magen og kroppen dirrer av angst, vil de bare få hvile og fred fra det. For mange føles det umulig. Noen flykter til rus, andre begynner med selvskading, noen tar livet sitt.

Åpenheten

Henrik synes det er viktig å snakke om det, ikke romantisere det eller overeksponere det, men å være åpen. Ikke tie det i hjel.

Han tror det er mye å tjene på åpenhet. For dem som går der og ikke helt skjønner hvordan de skal komme seg til kvelden, men også for pårørende.

Derfor svarte han ja da han ble spurt.

På Verdensdagen for psykisk helse for halvannet år siden fortalte Henrik historien sin foran blant andre Norges Bondelag, Mental Helse ungdom og landbruksministeren.

Etter dette har han holdt foredraget sitt flere ganger.

– I pappas generasjon var ikke psykiske plager noe en snakket om. Det var vanskelig å bli fanget opp, og det gjaldt egentlig bare å dekke over problemene. Hvis det kan hjelpe noen at jeg snakker om dette, kommer det kanskje noe godt ut av det vonde.

Håpet er at noen skal forstå at de har et valg.

– Kanskje noen kan få hjelp tidligere. Jeg føler dette er noe jeg skylder pappa.

Selv har Henrik tatt konsekvensene av det han har lært. I motsetning til faren, har han nå klart å si nei litt oftere. Slik unngår han unødvendig stress og hverdagskaos.

Tankene har fortsatt mye makt over ham, og han vet selv at han ofte begynner å overtenke hvis han ikke har noen prosjekter å være opptatt av.

I disse tilfellene lurer han seg selv til å skifte fokus.

– Det er lett for andre å si at en bare må tenke positivt. Men hvis det hadde vært så lett, hadde vel alle bare gjort det.

I stedet tvinger han seg selv til å gjøre ting, gjerne noe fysisk.

Som å spille gitar. Snekre. Ta en svømmetur. Sykle. Det gjør at han tenker på noe annet, i alle fall akkurat mens han holder på.

Endringen

Han firer seg trygt ned fra det høye treet.

For Henrik har det vært viktig å utfordre seg selv. Et par år etter at faren døde endret han derfor virksomheten sin til å dreie seg om mer enn å kun sitte i en traktor.

Kornet og matproduksjonen er fortsatt viktig for ham, men avveksling med trepleie og felling av vanskelige trær gjør godt.

Til høsten går han opp til eksamen. Når den er bestått, kan han kalle seg arborist; en sertifisert trepleier.

Fra å bruke 1500 timer i traktoren er han nå nede i 500. En litt annen tilværelse. Han synes det er veldig godt at ikke alt han gjør avhenger av været. At ikke alt medfører en risiko han ikke kan kalkulere på forhånd.

I tillegg er det tilfredsstillende å kunne klatre opp i et tre og løse et problem for folk.

Og her får han endelig tilbakemeldinger på arbeidet sitt igjen. Han blir sett.

Slik han ble av faren.