Jernbanelinja var sandkassen

– Jeg er jo oppvokst med toget. Vi hadde ikke sandkasser da jeg var liten, vi hadde jernbanelinja. Der var det sand og tresviller, det fikk jeg lov til av moren min. Alle gutta lekte der, sier Hans Jørgen "Påsan" Johnsen.

På bildet over ser du "Påsan" som toåring leke i sanda som etter hvert ble skyflet på jernbanesporet.

I et lite rødt hus i den sjarmerende Kirkegaten i Holmestrand holder han til. Her har han bodd i 71 år. I fjor kjøpte imidlertid han og kona Brita leilighet "oppå fjellet", men i 52 av disse årene har han drevet herrefrisørsalong her.

– Når man må kappe hushjørnet for å gjøre plass til toget, er man ganske nærme, sier "Påsan", som forteller at han ikke har peiling på hvor kallenavnet kommer fra. Sånn har det bare alltid vært.

Trolig er ekteparet de som bor nærmest jernbanesporet i hele Norge. De gangene han har malt huset, har "Påsan" måttet stå på den andre siden av gjerdet for å få armslag.

– Jeg vet jo når togene kommer, så da hopper jeg bare over til riktig side igjen, forklarer han.

Han sitter i en frisørstol av den gamle sorten, med beina i kryss og albuen på stolryggen. På servanten står svarte hårkammer i en beholder med blått desinfeksjonsmiddel, på den ene hylla står det en rød tube med brylkrem. "Påsan" tilbyr også godlukt til håret. Han er en herrefrisør av den gamle skolen, og han har ikke tenkt å gi seg med det første.

– Jeg holder på så lenge jeg synes det er gøy. Men det er som jeg sier: For hver dødsannonse i avisa, mister jeg en kunde, sier han og ler.

Ti på halv og ti over halv hver time brytes lydene fra saks og barbermaskin av syngende sviller og etter hvert kraftig støy fra toget som passerer bare en liten meter fra husveggen.

Fremtiden er her

Men nå blir toget borte fra Holmestrand sentrum etter 135 år. I disse dager ferdigstilles det enorme jernbaneprosjektet på Vestfoldbanen mellom Holm i Sande og Nykirke i Horten.

Byggingen av det nye dobbeltsporet har pågått siden august 2010. Det nye sporet blir 14,3 kilometer langt, og nesten hele strekningen skal gå i tunnel. Prosjektet koster hele 6,3 milliarder kroner.

Inne i tunnelen i Holmestrand er det bygget en stor fjellhall som er 30 meter bred og 12 meter høy. Plattformene er 250 meter lange. I taket er tusen tonn akustisk stålhimling festet med 685 seks meter lange bolter. Hallen er dimensjonert for at togene kan passere i 250 kilometer i timen. I tillegg blir det bygget en helt ny kollektivterminal, samt to flotte innganger til stasjonshallen. Fra stasjonshallen skal det gå en heis 70 meter opp til fjellplatået.

Dimensjonene er like enorme som løftet den nye jernbanen vil gi Holmestrand, tror "Påsan".

– Det er helt fantastisk, jeg trodde aldri i verden at det skulle skje at jernbanen blir borte fra sentrum. Det vil gi byen et kjempeløft.

– Hva tenker du selv om at jernbanen forsvinner fra din hverdag?

– Det er jo vemodig, men alt har sin tid. Det må vi bare finne oss i. Så det er jo klart trist for oss, men veldig bra for Holmestrand, sier han.

«Arthur, nå har vi fått klage på guttungen din, igjen»

At "Påsan" har bodd og levd omtrent mellom svillene på jernbanen, er ikke en underdrivelse. Og etter over et halvt århundre som frisør, har han blitt god til å prate. Historiene sitter løst.

– Vi hadde aldri penger, så vi la bruskorker på jernbanelinja som ble flate da toget kjørte forbi. Så kasta vi på stikka. Jeg hadde sikkert tusen bruskorker, sier "Påsan".

Foreldrene forlovet seg på jernbanesporet og forlovelsesbildene ble tatt mellom svillene.

Da "Påsan" var 15 begynte han som frisørlærling i Drammen.

– Jeg gikk aldri på veien bort til stasjonen. Jeg gikk alltid på jernbanelinja, sier han.

Han ventet alltid til toget hadde passert, så klatret han opp til sporet og la på sprang.

– Den gangen var det jo gods som skulle losses av og på, så jeg rakk alltid toget. Jeg var faktisk ikke for sein til jobb én gang på de fem åra, forteller han.

Hjemover derimot, hendte det at han bommet på timingen og måtte hoppe ned fra sporet.

– Da tok det bare en halvtimes tid, så fikk faren min en telefon fra stasjonen: "Arthur, nå har vi fått en klage på guttungen din, igjen. Nå må du få han til å slutte med dette her!".

Men "Påsan" fortsatte å gjøre det samme hver eneste dag.

Jagde bikkje i sporet

Selv om han er blitt godt voksen, er det ikke mange årene siden "Påsan" sist løp i sporet.

For seks–sju år siden stoppet plutselig toget rett utenfor.

– Jeg lurte jo fælt på hvorfor. Da jeg kikka ut, så jeg en stor, flott bikkje i sporet. Den var veldig fornøyd og logra med halen, forteller han.

Toget tutet, men bikkja flyttet seg ikke. "Påsan" tok saken i egne hender.

– Bikkja begynte å løpe mot stasjonen, og jeg etter,. Så kom toget etter der igjen. Da fikk de det travelt på kommunekontoret, tror jeg, da de så at "Påsan" jagde ei bikkje med toget i hælene, sier han og ler.

Siste tog gjennom byen

Ved midnatt 29. oktober samles Holmestrand til fest. Klokka 00.39 forlater nemlig historiens aller siste tog gamle Holmestrand stasjon, og ett minutt senere stopper det ved byens torg.

Næringssjef i Holmestrand, Inger Christensen, har planlagt en storstilt markering på torget, ikke på stasjonen som er en anleggsplass.

– Ett minutt etter at toget kjører fra stasjonen for aller siste gang, gjør de et ekstra stopp ved torget på seks minutter, forklarer hun.

Her blir det underholdning, og alle skal synge "Holmestrandsangen" som et verdig farvel etter 135 år.

– Det blir et kort og intenst arrangement, sier Christensen.

Når ordfører Alf Johan Svele vinker med det grønne flagget og toget kjører sørover, har NSB lovet en spesiell siste hilsen til byens innbyggere.

– Lokføreren skal legge hånda på hornet og tute hele veien. Vi håper innbyggerne tar med egen tut og lager masse leven, sier næringssjefen.

– Alt har sin tid

Når "Påsan" sitter og mimrer i frisørstolen sin, kommer det tydelig fram hvor mye toget har betydd og fortsatt betyr for ham.

I Holmestrand er det trolig få som kommer til å savne lyden av toget som dundrer gjennom hager og forbi husvegger, som Hans Jørgen Johnsen. Selv om han og kona den siste tiden har bodd et annet sted, kommer "Påsan" til å fortsette som frisør i Kirkegaten 13. Hvor lenge, vet han ikke.

Det eneste som er sikkert, er at når det siste toget kjører gjennom byen natt til lørdag, kommer "Påsan" til å vinke farvel.