– Jeg opplever ikke meg selv som farlig for barn, ut over normalen. Jeg føler meg vel på en måte også mindre farlig. For min del har jo terapi gjort meg veldig bevisst på årsakene, grunnene og forholdene rundt overgrepene.
Mannen NRK møter er dømt til tre års fengsel for seksuelle overgrep på fire gutter under 16 år. Han er nå på hjemmesoning på Østlandet og lever det han mener er et tilnærmet normalt liv med jobb og familie. Han sonet først på Ila, så på Berg utenfor Tønsberg.
– Jeg kjenner den endringen på at jeg er et tryggere menneske. Jeg føler meg trygg sosialt og trygg med mennesker jeg får en nær relasjon til.
Må være åpne for endring
Rognstad hevder man får resultater når gjerningspersonen blir konfrontert med effektene.
Foto: Philip Hofgaard / NRKNå skal han tilbake til samfunnet og opplever at terapi har vært essensielt for positiv egenutvikling. Og det er han ikke alene om. Psykiater Einar Rognstad har jobbet med mer enn 100 overgrepsdømte. Han ser en fellesnevner ved vellykkede løslatelser.
– Personer som innrømmer helt eller delvis det de har gjort, de er det mulig å gjøre noe med. For de er villige til endring er min erfaring. De som benekter alt er det vanskelig å gjøre noe med, og de vil jeg være mye mer bekymret for når de kommer ut fra soning.
Debatten har rast etter at Viggo Kristiansen, som er dømt for barnedrapene i Baneheia, fikk sin første permisjon uten tilsyn for kort tid siden.
Kristiansen har fortsatt ikke innrømmet det han er dømt for, men hans advokat hevder at Kristiansen er en rolig person, og at han ikke utgjør noen fare.
Mary-Ann Oshaug er selv offer for overgrep og driver incestsenteret i Vestfold. Hun er enig i at terapi og innrømmelse er viktig for den overgrepsdømte.
Oshaug mener gjentakelsesfaren må kartlegges på forhånd.
Foto: Philip Hofgaard / NRK– I tillegg så er det viktig at ansvarlige myndigheter har foretatt en kartlegging av gjentakelsesfaren. En risikovurdering bør være på plass før personer eventuelt kommer ut til permisjon, sier Oshaug.
Les også:
– Håper ikke noen er redde for meg
Mannen NRK møter soner sin siste del av straffen utenfor fengselet. Men han husker godt tiden innenfor murene.
– Med det jeg er dømt for så er man en utsatt gruppe i samfunnet og man er en utsatt gruppe i fengselet. På den måten føler man seg litt utstøtt.
– Hva vil du si til de som er redde for deg?
– Jeg håper ikke noen er redde for meg. Jeg har tatt mine handlinger på alvor. Jeg har selv oppsøkt terapi og hjelp. Så jeg håper ikke noen er redde for meg, men at de tror at jeg har gjort det jeg kan for ikke å gjøre de handlingene igjen.
Rognstad mener at når gjerningspersonene blir konfrontert med effektene, får man resultater.
– Det viktige med terapi, etter den modellen jeg jobber etter, det er å ansvarliggjøre. Altså å påpeke at dette som er gjort ikke har vært bra og at det har følger for den man har gjort dette overfor. Og det å vise til psykiske og sosiale effekter, har jeg ofte sett gi veldig gode resultater, avslutter Rognstad.
