Denne uken kommer de gamle tatoveringene frem i lyset igjen. Da skal nemlig Tor Ola Svennevig holde et foredrag om sjømannstatoveringer på Hvalfangstmuseet i Sandefjord.
Tatovøren har forsket på de tradisjonelle sjømannstatoveringene og skrevet bok om temaet.
– Det handlet hovedsakelig om identitet. Det var godt etablert blant sjøfolk at det å ha en tatovering, markerte tilbørlighet til den standen.
– Hva tror du tatoveringene betydde for dem?
– De fleste jeg har møtt har en tatovering med en eller annen relasjon til det å komme hjem. Enten ved motivet som kalles Sailors Grave, som viser en skute som går ned – altså noe en absolutt ville unngå, et hjerte med mor eller en tatovering av en skute hvor det står Homeward bound, altså at man ville vende hjem, sier Svennevig og fortsetter:
– De fleste har, bevisst eller ubevisst, en tatovering som handler om å komme seg hjem. For eksempel navnet på kjæresten, altså noe man savnet hjemme som man skulle huske på og passe på.
Artikkelen fortsetter under.
Nysgjerrige nordmenn
I etterkrigstiden hadde tatovering lav status i Norge. Blekket ble assosiert med fyll, umoral og kriminalitet. Men for sjømenn var det å tatovere seg en naturlig del av selve yrkesidentiteten.
– Samtidig har nordmenn vært veldig nysgjerrige på tatoveringer så lenge det har vært sjøfolk som har kommet hjem med blekk i huden, sier Svennevig.
Les også:
– Ligger mitt hjerte nært
Tatoveringer har en lang historie, og det er denne historien Svennevig skal fortelle om på Hvalfangstmuseet torsdag kveld.
Det er flere grunner til at dette temaet engasjerer tatovøren fra Fredrikstad.
– Hovedsakelig er det fordi det er dokumentasjon av historie. Tatoveringshistorien ligger mitt hjerte nært.
– Litt godt tilbake i historien ser vi at det var mange tatovører her i Norge også. Formspråket er veldig klassisk kulturhistorie. Det forteller i enkle grafiske linjer om tilhørlighet, tro, tanker og livet til dem som fikk merkene på seg. Det er kulturhistorie på lik linje med annen dekor, som rosemaling for eksempel.
