Etter en halvtimes kjøretur nordover fra Notodden kommer det store Gran hotell Bolkesjø til syne blant alle grantrærne. I fire år har hotellet stått tomt, men de siste dagene har det vært folk i gangene igjen. Riktignok ikke helt ordinære hotellgjester, for menneskene som er innkvartert på hotellet i disse dager, har hatt en ganske annen reise dit enn vanlige turister pleier å ha.
De 77 hotellrommene har den siste tiden vært fylt opp av flyktninger som trenger avlastning fra transittmottaket i Oslo. Det er ikke bare flyktninger fra Syria, men også fra Eritrea, Afghanistan, og Irak.
En av familiene er fra Irak, og brukte nesten to måneder og flere hundre tusen kroner, på å komme seg tilbake til Norge.
En liten kjøretur fra vannet Follsjå, ligger Bolkesjø og det tilhørende hotellet. Hit kommer og går i disse dager mange flyktninger, som en avlastning for transittmottaket i hovedstaden.
Foto: Marie Roksund / NRKVille ha barna tilbake på norsk skole
Aichan og Imad Omeryie kom til Norge fra Irak med barna Gulchen (13), Gulnaz (12), og Ahmed (10) i 2009. I fire år bodde familien i Tromsø, og barna gikk på Gyllenborg skole, men en dag ga norske myndigheter beskjed om at familien måtte reise tilbake til Irak.
– Det er så mye problemer og utrygghet i Irak at jeg ville absolutt ikke reise tilbake, sier faren Imad.
Uroen i hjemlandet gjorde at familien nå på nytt har prøvd å komme seg tilbake til Norge.
Faren forteller om en dramatisk reise via Tyrkia og Bulgaria. Da de løp over de lange slettene, forteller faren at politiet slo etter familien.
– Politiet slo til og med etter barna mine, sier Imad.
Lukker gardinene på hotellet
For tiden bor familien Omeryie sammen med andre flyktninger på Gran hotell Bolkesjø på Notodden, og venter på svar fra UDI angående hvor de skal bo.
Selv om det åpenbart blir feil å snakke om at flyktningene har det godt på hotellet, må jeg likevel spørre.
– Det er vel deilig å komme til et rolig og idyllisk sted? spør jeg og peker ut vinduet, der alt man kan se er trær, fjell og vann.
Den eldste jenta, som bare er 13 år, tar ordet når moren leter etter flere engelske ord.
– Jeg drar for gardinene om kvelden fordi jeg er så redd. Slettene med gress utenfor her minner meg om den forferdelige turen over hit, sier 13-åringen.
Når jeg spør henne hva det største håpet er, ser hun på meg med de store brune øynene, og en liten rynke blir synlig mellom øyebrynene hennes. Hun ser ned, og stemmen knekker.
– Det er ... begynner hun, før hun må ta seg en pause. Hun trekker pusten dypt.
– Det er å ikke være redd mer, sier hun med gråt i stemmen.
Håpet videre
Faren Imad Omeryie er klar over at flyktningdebatten er opphetet i Norge i disse dager. Han vet hva som ofte blir skrevet i kommentarfelt, og sagt hjemme innenfor husets fire vegger.
– Det jeg lurer på, er hvordan de kan tro at vi som kommer er terrorister, det er jo terroristene vi rømmer fra, sier han.
