Ettåring forlatt med død mor: – Vi kan ikke merke på henne hva hun har vært igjennom

Den nå to år gamle jenta bor hos slektninger i et annet europeisk land. De har blitt hennes nye foreldre.

Hvilke arr som er laget hos den lille jenta, er det ingen som vet, men når NRK snakker med foreldrene leker hun i bakgrunnen.

Det er en fornøyd jentestemme. Hun holder på med sitt. Innimellom snakker hun med foreldrene. Når faren svarer henne forandrer stemmen hans seg. Han legger tonen litt lavere og snakker til henne med en vennlig, varm stemme. Hun kaller dem «Mami» og «Papi». Den hun kaller mamma er hun som er «i himmelen».

Les: Ettåring forlatt med sin døde mor

Mami forteller om en aktiv toåring, som liker å løpe og elsker vann.

– Hun leker mye med «babyene sine», sier Mami og snakker om jentungens dukker.

Papi beskriver en jente som ikke har noen tålmodighet med bøker. Han sier hun liker å gjøre praktiske ting. Hun hjelper ham gjerne med å skru sammen noe.

– Hun liker å gå tur i skogen, hun er solskinnet vårt, forteller ekteparet.

Traumatisert

Det kan se ut som at det går bra med den lille jenta, etter det dramatiske døgnet for snart ett år siden. Etter at hun mistet moren ble hun tatt hånd om av barnevernet og plassert i et beredskapshjem.

Moren i beredskapshjemmet har hjulpet mer enn 20 barn. «Mami» og «Papi» sier de har hatt nær kontakt med henne.

– Fostermoren er en sann helt. Hennes kunnskap har gitt jenta en fremtid, mener Papi.

Han forteller at jenta hadde det vanskelig den første tiden hun var der.

– Hun var redd for at noen skulle ta på henne. Hun snakket ikke, sto bare i et hjørne, forteller Papi.

Papi mener beredskapsmoren har gitt jenta et normalt liv takket være all kunnskapen hun har om barn med traumer.

– Hun var der for henne hele tiden og hun visste hva hun skulle gjøre, sier han.

Ekteparet mener barnevernet og norske myndigheter har veldig gode rutiner for å ivareta barn som opplever traumer.

– Da barnet kom til oss var hun et trygt barn, full av energi og med et åpent sinn mot omverden, forteller de.

Stappfull bleie

Det var tidlig på kvelden søndag 8. april i fjor at jenta ble alene i leiligheten der hun bodde med moren. Moren hennes lå død nede i kjellertrappen. På den tiden bodde det ingen andre i oppgangen.

Gjennom kvelden, natten og frem til neste ettermiddag gikk jenta rundt i leiligheten i andre etasje. Hun fikk tak i et fat med druer, ellers hadde hun hverken mat eller drikke.

Hun var 18 måneder og flink til å gå. Det er kjent at hun gikk opp og ned trappen mellom første og andre. Men det er ikke kjent om hun også passerte kjellerdøren og krabbet ned den bratte kjellertrappen, der moren lå død.

Bygningens tykke murvegger gjorde at barnegråten ikke kunne høres inn i butikken og leiligheten som ligger vegg i vegg.

Jentas far er tiltalt for å ha tatt livet av moren og forlatt jenta i hjelpeløs tilstand. Rettssaken mot ham starter mandag 1. april.

Da jenta dagen etter ble funnet gråtende og kald utpå ettermiddagen, var bleia hennes stappfull og strømpebuksa gjennomvåt. Hun frøs og var utslitt. Et eldre ektepar som hun kjente kom til åstedet og ga henne trøst.

Barnevernet på Notodden fikk ansvaret for henne og ba ekteparet bli med til barnevernets lokaler.

Tar alltid høyde for det verste

Barnevernsleder Marit Friis sier at det gjorde det lettere for barnet å roe seg når ekteparet ble med. I barnevernets lokaler ble hun skiftet på og stelt. Sammen med ekteparet jobbet en av de ansatte med å trøste henne og vise omsorg.

– Det er for eksempel å være så nær barnet som mulig, så nært som barnet selv ønsker og godtar, sier Friis.

Den ansatte fulgte jenta tett gjennom ettermiddagen og var med til beredskapshjemmet. Ifølge barnevernslederen er det viktig å finne riktig beredskapshjem. Dette er familier med stor kompetanse på traumer og som har rikelig med tid. De har på forhånd fått mye veiledning.

– De er særskilt gode på barn i akuttsituasjoner, sier Friis.

Selv om de ikke visste hvor store traumer jenta hadde fått, hvor mye hun hadde sett og hørt, tok de situasjonen på største alvor. Friis forteller at de alltid tar høyde for det verste.

– Det viktigste er hvilken måte man er til stede for barnet og lar henne forstå at det er noen der for akkurat henne, forklarer Friis.

Knytter seg gradvis til nye foreldre

Mens jenta bodde i beredskapshjemmet hadde hun kontakt med slektningene sine. Disse hadde hun og moren hatt kontakt med tidligere. Nå ble kontakten gjenopptatt på «Skype» og de kom på besøk til henne i Telemark.

Over flere måneder ble Mami og Papi kjent med jenta. Gradvis knyttet hun seg til dem og besøkene deres til Telemark ble hyppigere.

Høsten jentungen fylte to år fikk slektningene foreldreretten. Før hun flyttet inn hos dem bodde de en stund i nærheten av beredskapshjemmet. På den måten ble det en gradvis overgang mellom de to familiene.

Mami og Papi forteller at det var en omstendelig prosess før de ble godkjent som foreldre. De fikk også besøk av norske myndigheter hjemme i landet der de bor.

– En psykolog har jobbet for å ivareta jentas fremtid. Hun var også hjemme hos oss for å undersøke, forteller de.

Ekteparet sier de har brukt mye tid på å venne henne til det nye hjemmet hennes.

– Hun er et trygt barn, som både kan gi og motta kjærlighet, forteller de.

Følelser kan huskes

Tine Jensen er forsker og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Universitetet i Oslo. Hun forteller at barn kan huske sanseinntrykk selv om de er små.

Ifølge Jensen er det å bli ivaretatt et stekt biologisk behov. Hun antar at jenta følte frykt, at hun følge seg forlatt og ensom i de timene hun var alene.

– Hun har antagelig vært veldig redd. Hun har kanskje ropt på mor og ikke fått svar. Den frykten kan sette seg hos et barn, sier Jensen.

Spesialisten i barne- og ungdomspsykologi sier god omsorg kan kompensere for traumene et barn har opplevd.

– At hun har klart å knytte seg til nye omsorgspersoner kan være et tegn på at hun har erfart god tilknytning til moren gjennom ett og et halvt år, sier Jensen.

Hun sier at barn og voksne er ganske robuste, men at det er viktig med gode omsorgspersoner når noe skjer. Problemet blir større når barnet i tillegg mister omsorgspersonen.

– Det høres ut som at barnevernet har gjort en veldig god jobb med å finne en god beredskapsfamilie til henne, sier Jensen.

De nye foreldrene forteller at de har brukt lang tid på å gi jenta trygge omgivelser.

– Barn trenger ikke leker, de trenger tid, og tid har vi, sier de.