Slik blir du den beste «dødsern» i sommer: – Kula er vondest

Hvis du vil ta hopping fra brygga eller femmern i badebassenget et steg videre, kan «dødsing» fort være noe for deg.

I Tønsberg er en gjeng barn og unge godt i gang med å legge grunnlaget før sommerferien.

Ikke for reddharer

Aktiviteten, med det litt skremmende navnet, har blitt svært populær de siste årene.

Sporten går ut på å gjøre ulike triks mens man er i lufta, på vei ned mot vannoverflaten.

I miljøet sies det at sporten ble funnet opp tilbake i 1972.

Da skal Erling Bruno Hovden, senere gitarist i det legendariske bandet Raga Rockers, ha tatt verdens første døds i Frognerbadet.

Nå om dagen arrangerer stupeklubben Spinn og DNT ung Tønsberg såkalte «dødse-kurs» for unge.

Her lærer man å mestre det grunnleggende for å utføre en kontrollert «døds».

– Ikke så skummelt som jeg trodde

De ulike landingene, reka, kula og no-hander, står på menyen.

Nybegynnerne starter fra 1, 3 og 5 meter, før man eventuelt føler seg klar for større høyder.

Andrine Solhaug ble meldt på av moren, som mente dette måtte være noe for den stupeglade datteren.

– Jeg har ikke høydeskrekk og liker å klatre og sånn. Mange andre kan det, og jeg har lyst til å kunne det jeg også. Det er gøy, og ikke så skummelt som jeg trodde det skulle være, sier Solhaug.

Hun får kyndig veiledning av Vilhlem Vadem Thorsen, som er både stuper og dødsetrener.

– Hva er forskjellen på døds og stup?

– På stuping skal man være mest elegant, men på dødsing skal man liksom bryte vannet hardt. Det skal komme mye smell sprut. For stuping er det jo litt motsatt, forklarer Thorsen.

– Hva er vondest?

– Kula, fastslår han.

– Ikke tenk, bare gjør!

Da lillebroren hadde hoppet fra en 8 meter høy klippe bestemte Asbjørg Nesje seg for å ikke være noe dårligere.

I dag kan hun smykke seg med tittelen «kvinnelig verdensmester i dødsing».

Hennes personlige rekord er et hopp fra svimlende 24,8 meter.

Det skjedde fra en plattform oppe på helikopterplattformen hvor «Norges tøffeste» er spilt inn, forteller Nesje.

– Det var skummelt, det er høyt!

Selv om hun er verdensmester innrømmer hun at frykten er der. Hver gang. Hun passer alltid på at hun ikke blir stående på kanten av stupet for lenge.

– Jeg pleier å si til meg selv; okey, jeg må bare gjøre det. Ikke tenk, bare gjør!