– Det er bare en fot, sier Andrea Emilie Frednes (27).
Hun står – på ett bein – i stallen på Granum gård i Sandefjord og steller Star Act, den ene av hennes to hester.
Det er bare en måned siden hun mistet venstre fot ved leggen i en stygg arbeidsulykke. Likevel sprudler hun og ler.
Pågangsmotet fascinerer venner og familie, og inspirerer folk hun ikke kjenner.
Selv aner hun ikke hvordan det går an å være så positiv etter å ha vært gjennom noe så traumatisk.
Men motivasjonen er hun ikke i tvil om.
– Jeg har to hunder og to hester. Det er dem som holder meg oppe. Uten dem hadde jeg nok slitt mer.
Tilbake i salen
Frednes har vært aktiv innen monté og trav. Hun har allerede klatret opp på hesteryggen flere ganger. Men ridetur og -trening må hun vente med.
– Så fort protesen er klar er det ingenting som kan stoppe meg. Jeg skal ut og ri igjen, jeg skal ut på banen. Det er ikke noe å lure på.
Ulykken
Det som tilsynelatende var en rutinemessig dag på jobb som fjellsikrer, viste seg å endre livet hennes for alltid.
– Jeg kjente at foten forsvant. Den første følelsen var at skoen fylte seg med blod. Så fikk jeg en sovefølelse i beinet, og da skjønte jeg at beinet var borte.
En stålbjelke på rundt tre tonn falt over hennes venstre fot. Men det kunne gått verre.
– Hadde jeg ikke rukket å flytte meg, ville jeg fått bjelken over midjen. Da hadde jeg ikke stått her i dag, sier Frednes.
Nektet venninna å gråte
– Jeg blir helt fascinert av den dama, sier Siri-Lise Havasgaard. Hun og Frednes har vært venninner siden 8. klasse.
Hun tok beskjeden om venninnas ulykke tungt, men fikk streng beskjed om å ikke gråte.
– Det er så typisk Andrea. Hun er så rå og viljesterk. Jeg er egentlig tom for ord, sier Havasgaard.
Selv sier Frednes at hun ikke hadde klart seg uten familie og venner. Tårene presser på så fort hun snakker om det.
– De legger sine ting til side. All ære til dem.
Stor støtte fra hele landet
Etter ulykken har det rent inn med meldinger fra kjente og ukjente. Mange er imponert over innstillinga og åpenheten hun viser. Noen kaller henne forbilde, andre sier hun inspirerer og motiverer.
– Jeg tror det er viktig å normalisere det, å være åpen. Det er mange som utsettes for ulykker, mister en arm, en fot eller blir lam.
Noen kikker litt ekstra på henne nå, men hun fleiper det bort. Det hjelper med godt humør og galgenhumor, også.
– Det har skjedd at pappa ber meg løfte foten. Da bare ser jeg dumt på han og vi begynner å le. Alle er jo vant til at jeg har to føtter!