– Vi blir ansett som norske hele veien, men ute på gata så er vi jo ikke det

I dag bor det rundt tjue tusen utenlandsadopterte i Norge. Mange fikk oppleve kjærlighet og trygghet i sine nye familier, men ikke alle.

Foreningen Adopsjonsforum mener mange av dem er heldige om de får oppfølging i det hele tatt.

– Det er veldig rart, for de fleste barn som adopteres er jo andre lands barnevernsbarn, sier Øystein Gudim, daglig leder i forumet til NRK.

Vanskelige ungdomsår

Selv kom Line Mau Hersve til Norge fra Vietnam i 1974, da hun var to år gammel. Det eneste minnet hun har med seg fra sine første leveår, er passet med barnebildet av henne.

Hun hadde polio da hun kom til sitt nye hjemland, og er i dag overbevist om at hun ikke hadde overlevd i det krigsherjede Vietnam.

Oppveksten hos den nye familien i Stokke var trygg og god.

– Vi fikk masse kjærlighet og omsorg, husker hun.

Ungdomstiden ble imidlertid vanskeligere.

Det å ikke helt vite hvor man kommer fra, og at man ser annerledes ut enn de andre i nærmiljøet kan være krevende for mange adopterte, forteller hun til NRK.

Hersve erfarer at mange i hennes situasjon sliter i det stille med identitetskrise og rasisme.

Ungdommer hun har snakket med forteller at fremmede voksne for eksempel kan finne på å spørre dem om hvorfor de går i bunad.

– Vi blir ansett som norske hele veien, men ute på gata så er vi jo ikke det. Da blir vi ansett som utlendinger.

Evig takknemlighetsgjeld

I boka «Dine valg – din fremtid» skriver hun ærlig og åpent om det å være adoptert. Hun mener det er flere i samme situasjon, men som ikke tørr å si ifra.

Mange føler at de står i en slags evig takknemlighetsgjeld, ifølge Hersve.

– «Du er så heldig som fikk komme til Norge». Den setningen får du høre stadig vekk. Da blir det til at man vegrer seg for å stille spørsmål om hvor man kommer fra, forteller hun.

Hersve mener en av grunnene til at mange sliter, er at de får svært liten oppfølging fra staten.

Hun etterlyser en rutine for at barna får snakke med voksne om hvordan de har det, uten at deres nye foreldre er til stede.

– I dag blir vi adoptert, plassert hos adoptivfamiliene, og så er det slutt på oppfølging. Mange blir sittende igjen med spørsmål de aldri får svar på, av frykt for å såre foreldrene i Norge.

Adopsjonsforum kjenner seg godt igjen i beskrivelsen. De opplever at mange adopterte fra utlandet sliter med traumer og vonde minner.

Organisasjonen mener det er merkelig at staten ikke har fulgt dem bedre opp.

– Hadde dette vært et norsk barnehjemsbarn, så hadde barnevernet stått klart for å hjelpe eller veilede med en gang. Adopterte barn er heldige om de får noe som helst, sier Øystein Gudim.

Vurderer nye tiltak

Barne- og familiedepartementet sier til NRK at de jobber med saken.

– Nå venter vi på en kartlegging fra Folkehelseinstituttet som skal komme i juni. På bakgrunn av den skal det vurderes om det skal startes nye tiltak for å følge opp adopterte og deres familier på en bedre måte, sier statssekretær Erik Lunde (KrF).

Hjemme i Vestfold og Telemark har Line Mau Hersve vært med på å starte en interessegruppe for utenlandsadopterte.

Nå håper hun myndighetene begynner å forstå deres utfordringer.

– Jeg ønsker at de som kommer etter oss, ikke skal få de samme utfordringene. At vi kan bidra til å hjelpe dem så de føler seg tryggere.