– Det verste som kan skje

For halvannet år siden ble Rakel Kjeldsberg Wabø fra Horten syk. Det har hun vært siden. Selv sier hun at det føles som å ha mange sykdommer på en gang. ME, MS, leddgikt, fibromyalgi, influensa og omgangssyke.

– Det høres ut som en overdrivelse, men det er det ikke. Men problemet er at sykdommen ikke synes. Det er en "usynlig" sykdom, og det kan være vanskelig å forstå for andre.

Flere diagnoser

Rakel var hos flere leger med symptomene, og hos dem vekslet diagnosene mellom ME, depresjon og utbrenthet. For noen måneder siden dro hun til Norsk Borreliosesenter i Oslo, og der fikk hun diagnosen borreliose .

– Det verste som kunne skje var å få den sykdommen, i alle fall nå i 2013 med så mye uvitenhet og arroganse som den omfattes av. Det er ekstra vondt når folk med makt og kunnskap kommer med uttalelser som at "dette er en sykdom som ikke eksisterer".

Les også:

• En epidemi av borreliose?
• Monsen kjemper for borreliose-syke

Sykdommen styrer alt

Dagene hennes er totalt styrt av sykdommen. Alle avgjørelser hun skal ta må ta hensyn til dette på grunn av smerter og utmattethet. Hun forteller at hun noen ganger må krabbe fra senga til dusjen. Hun orker sjelden å hente posten, har ikke krefter til å være sammen med venner, trene, gå på skole eller jobbe. Livet er på mange måter satt på vent.

– Det er vanskelig å fylle hverdagen med meningsfylte aktiviteter også siden jeg ikke orker. Jeg blir ganske deppa av det.

Blir igjen hjemme

I fjor høst skulle Rakel begynne på en bachelor i ernæring, men måtte si fra seg skoleplassen. Og det er nettopp slike tanker som kommer på denne tiden da skoleåret snart skal begynne igjen.

– Alle vennene mine drar ut i verden for å studere mens jeg må bli igjen hjemme uten å orke noe.

Alltid vært "flink pike"

Og selv om Rakel opplever små fremskritt i sykdomsbildet, sliter hun av og til med å holde fast på håpet om at hun skal bli frisk igjen.

– Jeg har alltid hatt et flink pike-kompleks og vært veldig opptatt av å gjøre "flinke" ting. Det er ingen heldig egenskap og jeg må jobbe med å bygge meg opp igjen. Den eneste personen jeg ser meg selv som nå, er en person som ikke får til noe.

– Vi må være tålmodige

– Jeg må innrømme at det har vært noen tunge dager, men nå gleder vi oss over alle små fremskritt, sier Rakels mor Annie Kjeldsberg.

Moren sier at det har vært vanskelig å forstå hvor syk Rakel er, og familien har brukt mye tid på å sette seg inn i det.

– Nå håper vi på fortsatte fremskritt slik at hun om ikke altfor lenge kan komme i sving med det hun har lyst til. Jeg gleder meg til hun er i full sving som en 20-åring skal være. Det er framtidshåpet. Men vi må bruke litt tid og være tålmodige.