Birger Evensen (t.v.) sammen med Ivan Blinov (t.h.) i 1989

ET LIVSVARIG VENNSKAP: Ivan Blinov (t.h.) var sovjetisk krigsfange i Bergan fangeleir under andre verdenskrig. Etter frigjøringsdagen ble han god venn med norske Birger Evensen.

Foto: Privat

Vennskap i krig og fred

Den russiske krigsfangen Ivan Blinov ble venn med norske Birger Evensen våren 1945. I 44 år trodde Birger at Ivan var død. Men så kom brevet.

Birger (91) lener seg tilbake i sofaen og ser utover det store trebordet i stua. Foran ham ligger det opp mot hundre slitte brev sammen med et titalls bilder. Alle fra kameraten – Ivan.

Birger Evensen og den russiske fangen Ivan Blinov møttes for første gang en bitende kald vinterdag i februar 1945.

I likhet med mange andre på Nøtterøy fikk også familien Evensen god kontakt med flere av de sovjetiske fangene. Etter frigjøringen fikk Blinov bo hjemme hos Evensen inntil han dro tilbake til Sovjetunionen med 1000 andre sovjetiske fanger senere på sommeren 1945.

– Jeg var en livsglad gutt på 19 år da det endelig ble fred. Den gangen var jeg sikker på at jeg kom til å se Ivan igjen om ett år, da vi vinket farvel i Oslo. Hadde jeg bare visst at det skulle gå hele 44 år til neste gang, sier Birger Evensen.

Birger Evensen finner frem brevene

MANGE MINNER: Birger Evensen og Ivan Blinov skrev brev til hverandre i 16 år.

Foto: Eva Beate Strømsted / NRK

Et skjebnebestemt møte

På vei til Bergan på Nøtterøy, en av Vestfolds 14 fangeleirer, fikk en tysk bil i 1945 motorstopp rett utenfor pinsevennenes lokale, Betel. Der bodde da 19 år gamle Birger Evensen med foreldrene sine.

– Utenfor bilen sto det to unge russiske fanger og frøs. Jeg syntes synd på dem og spurte vakten om å få lov til å kunne gi dem litt mat, sier Evensen.

Vaktmannen, som antakeligvis var fra Østerrike, var tydeligvis lei av krigen, og tillot russerne å bli med hjem til Birger der de fikk servert kokt hvitting og poteter.

– Senere viste det seg at den ene fangen het Ivan, sier han.

Dette var begynnelsen på et vennskap som skulle vare i 60 år.

– Men det tok altså 44 år før vi fant hverandre igjen. I alle disse årene var jeg helt sikker på at Ivan var død, sier Evensen. Den kalde krigen hadde startet.

Birgers hjem

2. ETASJE: Under krigen flyttet familien Evensen til pinsevennenes lokale, Betel. Birger hadde rom i 2. etasje. – Vi bodde omtrent 200 meter unna Bergan leir, forteller Birger Evensen.

Foto: Eva Beate Strømsted / NRK

Den kalde krigen

Arkeolog Cathrine Engebretsen har selv vært i kontakt med Birger og hørt hans historie. Det var spesielt denne delen av historien som gjorde henne oppmerksom.

Cathrine Engebretsen om krigsgraver

KRIGSGRAVER: Arkeolog Cathrine Engebretsen jobber med å kartlegge krigsgraver til de sovjetiske fangene. – Det er viktig å bevare kulturminnene. Vi har for dårlig faktagrunnlag, sier hun.

Foto: Eva Beate Strømsted / NRK

– Det var en utbre­dt oppfatning blant nordmenn om at de krigsfangene som var sendt hjem til Stalin, kom til nye leire hvor de døde, sier Engebretsen.

Men slik var det ikke, ifølge arkeologen.

– I dag viser russisk historieforskning at det bare var en del av krigsfangene som ble sendt til nye leire, sier hun og presiserer at det likevel var represalier for en del av dem som kom hjem. Men dette vet man lite om i Norge, ifølge Engebretsen.

Men Ivan Blinov klarte å unngå denne skjebnen. Han husket krigsnummeret sitt utenat slik at han kunne bli identifisert. I Russland giftet han seg. Han fikk barn, ble kjemiingeniør og jobbet mange år som direktør på en malefabrikk i Chelyabinsk.

Lange 44 år senere

Hvordan klarte de å opprette kontakten etter så mange år?

19. januar 1989 kom et skrukket og tynt brev fra Chelyabinsk til postkontoret på Nøtterøy:

"Norge, st. Tønsberg

Nøtterøy

Åpne brev Nøtterøy på post".

Det var alt. Personalet på Borgheim postkontor gjorde som brevet ba om. De åpnet det og inni konvolutten fant de et brev. På ubehjelpelig norsk sto det: "Hjelpe meg å finne disse menneske".

Sammen med brevet lå det et lite fotoalbum på to stive kartongark. Her var fem bilder festet med tynn sytråd øverst i det hvite feltet.

– Han hadde tatt vare på bildene i alle disse årene, det er utrolig, sier Birger.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Det første brevet

DET FØRSTE BREVET: Etter 44 år klarte Ivan Blinov å finne sin kamerat i Norge ved hjelp av postvesenet på Nøtterøy.

Foto: Eva Beate Strømsted / NRK

Han blar gjennom brevbunken. Der er det.

Sidene er opprevet og papiret er frynsete. Likevel har bildene blitt godt bevart: Bildene av Birger som unggutt, hans søster Ebba Pedersen, Birger sin kjæreste Anne-Lise, som han har vært gift med i over 70 år i dag, og Ivan selv.

Brev

100 BREV: Kameratene har skrevet et titalls med brev til hverandre. Det var en blanding av norsk, engelsk, russisk og tysk når de kommuniserte.

Foto: Eva Beate Strømsted / NRK

– Det viste seg at Ivan hadde tenkt på meg og Anne-Lise i alle disse lange 44 årene. Siden den gang har jeg alltid lurt på hva slags menneske han egentlig har vært. Han var rett og slett en fantastisk person og en sjarmerende kar, forteller Birger med kjærlighet om den russiske kameraten.

Ivans dystre minner fra leiren

– Far var alltid veldig kort da han fortalte om krigen. Det var et tema han ikke likte, har sønnen Viktor Blinov fortalt til den russiske avisen Argumenty i Fakty.

Men noe fortalte Ivan.

– På slutten av krigen, da man begynte å forstå at Tyskland snart var beseiret, bestemte overhodene i leiren seg for å øve på masseskyting av fangene, forteller sønnen.

Bergan leir krigsårene
Foto: Rune Sørlies samling

De russiske fangene ble kjørt ut fra leiren og plassert i bunnen av et stort krater. På toppen, rundt hele hullets omkrets, sto soldatene klare med mitraljøser for å skyte ned på dem.

– Faren min fortalte at han var helt sikker på at de skulle dø. Men de ble kjørt tilbake til Bergan etter å ha sittet i krateret i fire timer.

Til tross for det brutale han fikk oppleve, stoppet det ikke lysten til å dra tilbake til Norge. Helt siden krigen tok slutt, ønsket Blinov å komme tilbake til Norge. Han ville se igjen og enda en gang takke de menneskene som hjalp ham og hans medfanger i en vond og vanskelig tid.

I 1989 ankom han endelig Norge som første besøkende sovjetisk krigsfange etter andre verdenskrig. Da var han 68 år gammel. Han dro også på besøk i 1995 og enda en gang på slutten av 90-tallet.

Med vennskapet økte også Birgers og Anne-Lises interesse for Russland. Birger startet blant annet på russiskkurs, og ekteparet har besøkt flere russiske byer. I 1991 dro familien Evensen til Chelyabinsk som de første nordmenn etter den kalde krigen.

Birger kommer aldri til å glemme det russerne gjorde på Bergan. Hør han fortelle:

Det er spesielt en historie Birger husker den dag i dag

Krigsminner må ikke glemmes

Cathrine Engebretsen retter blikket mot datamaskinen. Der har hun liggende en rekke dokumenter om de ulike krigsgravene.

Det har aldri blitt gjennomført en landsdekkende kartlegging av kulturminner fra andre verdenskrig i Norge. Den manglende oversikten over hvilke krigsminner som eksisterer, øker faren for at viktige historiske spor blir ødelagt.

Riksantikvaren inviterer derfor norske kommuner til å velge ut og registrere viktige kulturminner fra andre verdenskrig. Landets kommuner har blitt oppfordret til å samarbeide med museer, historielag, frivillige og kunnskapsinstitusjoner i arbeidet,

I løpet av fire år skal Engebretsen være med på å kartlegge stedene fangeleirene lå på og gravplasser der krigsfanger lå og fortsatt ligger begravet i Vestfold.

Hus laget av sovjetiske krigsfanger

RUSSISKE KRIGSFANGER: Til tross for hardt arbeid døgnet rundt, klarte de sovjetiske krigsfangene å holde på med håndverk. Birger Evensen ble god venn med mange og har derfor flere vakre gjenstander fra leiren liggende hjemme hos seg.

Foto: Eva Beate Strømsted / NRK

– En manglende interesse for krigsfangene i norsk historieforskning har resultert i dårlig faktagrunnlag og usikkerhet omkring historiske fakta. Det er viktig å videreformidle og bevare denne delen av historien, sier hun og finner fram bilder fra Bergan fangeleir.

Krigsfangene i fangeleirene bygde festninger, veier, hugde ved, brøt stein og jobbet på bryggene under umenneskelige forhold. Mer enn 350 krigsfangeleirer ble etablert i Norge under krigsårene. De fleste leirene ble brukt til å internere tvangs- og slavearbeidere.

På Bergan bodde 900- 1100 sovjetiske krigsfanger samtidig. De var klemt sammen under rundbuede blikktak i brakker uten isoloasjon og med jordgulv. De fikk mat fra aluminiumsfat og det var grøssende kaldt om vinteren.

På jakt etter fangenes slektninger

– Det er ingen i familien som har særlig interesse for disse brevene. Derfor kommer jeg til å gi dem til den Russisktalendes forening” Kalina” i Vestfold som et historisk minne, sier Evensen og stryker forsiktig over mappen der brevene ligger bevart.

Elena Håkonsen, medlem av ”Kalina”, har holdt jevnlig kontakt med Birger i flere år. Hun kommer opprinnelig fra St. Petersburg og har et sterkt forhold til andre verdenskrig da begge hennes besteforeldre gjennomgikk krigen og blokaden i Leningrad, som var byens navn den gangen.

– Vi i ”Kalina” markerer frigjøringsdagen på Bergan hvert år. Det er en viktig dag for oss. Der har vi kommet i kontakt med flere nordmenn som har fortalt om krigsårene, blant annet er det også slik vi ble kjent med Birger. Det er spennende å høre alle historiene, forteller Håkonsen.

Elena Håkonsen

UNIK HISTORIE: Elena Håkonsen mener at Birger sin historie er unik. I dag jobber hun med å finne slektningene til de russiske krigsfangene. – Det er spennende å høre alle historiene fra krigen, sier Håkonsen.

Foto: Eva Beate Strømsted

I dag har hun startet et prosjekt som går ut på å finne slektninger i Russland som har en forbindelse til de sovjetiske krigsfangene som satt i Vestfold under krigsårene. Hittil har hun funnet én person.

– Det er en veldig vanskelig og langvarig prosess. Det finnes ingen databaser med personopplysninger i Russland, slik vi har det her i Norge. I tillegg har mange endret etternavnet og byttet bosted, opplyser hun opp og legger frem en bunke med kopier av fangenes dokumenter, bilder og dagbøker.

Et evigvarende minne

– Det siste brevet fikk jeg i 2005. Året etter døde Ivan, sier Birger Evensen.

På fanget har han lagt et album med bilder fra Ivans siste tur til Norge. Han blar gjennom et par sider og peker på et fargerikt fotografi fra en av sommerdagene i 1990-årene.

Bildet får Birger til å myse og smile – han husker det som om det var i går.

– Her står Ivan med en gressklipper. Det var artig, for han hadde nemlig aldri sett en gressklipper før, ler han høyt. Så ser han ned på mobilen på bordet.

Til tross for at det har gått ti år, holder Birger kontakt med Ivans familie den dag i dag. Han gratulerer dem med høytidsdager og minnes tilbake til de gode historiene.

I dag deler de to familiene et felles minne – minnet om en god venn og en trofast ektemann. Ivan Blinov.

Se flere bilder:

Gå til forsiden

Vennskap for livet

Anne Lise og Birger Evensen har vært gift i 70 år

Vennskap for livet

4 bilder