Sulten på suksess

Det har så vidt begynt å lysne ute. Det er stille i gatene. De første morgenfuglene har begynt å kvitre morgenen i møte. Klokka er bare fire, men Malin våkner brått av et sug i magen. Det er en sult som må stilles før dagen begynner. Hun står opp, setter seg i sofaen og teller minutter. Planlegger hva hun skal spise. Om noen timer åpner matbutikkene, og hun kan handle inn det hun skal kaste opp.

Bulimien har tatt over livet til Malin Salthammer, og hverdagen handler om å planlegge neste måltid hun skal kaste opp, og hvordan hun skal skjule det.

Spill for galleriet

Malin Salthammer (31) møter oss med en god klem og et stort smil når vi ankommer dansestudioet for at hun skal fortelle om sin tid som bulimiker. Det er vanskelig å se for seg at hun for snart to år siden holdt på å dø av en spiseforstyrrelse som bare hun visste om. I ti år klarte Malin å skjule for familien at hun hadde bulimi og at hverdagen var styrt av å overspise og kaste opp.

– Jeg planla hver eneste dag nøye. Jeg kunne våkne klokka fire om morgenen og sitte og vente på at butikkene skulle åpne, slik at jeg kunne kjøpe mat, forteller Malin med rå åpenhet.

Som en skjult alkoholiker som kjøper drikkevarer på flere vinmonopol, valgte hun med omhu hvilke butikker hun handlet i, slik at ingen skulle oppdage hvor mye mat hun kjøpte inn. Matbudsjettet var enormt, og skammen var stor. I perioder brukte hun 4000–5000 kroner om dagen på mat.

Hun overspiste i smug og planla i hvilken rekkefølge hun skulle spise. Hun begynte alltid med kalorifattige bær, helst blåbær. Så spiste hun yoghurt eller is før hun spiste ferdigmat og godteri. Alt på én gang og i store mengder.

– Yoghurt eller is gjorde det lettere å kaste opp, og da jeg så at blåbærene kom opp, visste jeg at jeg var tom. Det var min plan, sier Malin.

Og så var det treningen. Hvis hun følte at hun hadde fått i seg for mye kalorier, kjørte hun på med hardtrening for å fjerne de ekstra kiloene. Hun svingte litt opp og ned i vekt i disse ti årene, men hadde det man vil kalle normal kroppsvekt i hele bulimiperioden.

50 000 har spiseforstyrrelse

– De fleste som har en spiseforstyrrelse, er normalvektige eller overvektige, og mange kompenserer med overtrening, sier rådgiver Jorunn Gjerken ved Rådgivningen om spiseforstyrrelser (ROS).

I Folkehelseinstituttets oversikt over forekomsten av spiseforstyrrelse i Norge for kvinner i alderen 15–44 år er det langt flere som har bulimi enn anoreksi. Man går ut fra at 0,3 prosent har anoreksi, 2 prosent har bulimi og at 3 prosent lider av en overspisingslidelse.

Med andre ord har 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15–44 år til enhver tid en spiseforstyrrelse. Av disse har 2700 kvinner anoreksi, 18 000 bulimi og 28 000 overspisingslidelse.

Det er som regel en underliggende grunn til at man utvikler spiseforstyrrelse, og det handler om å kontrollere følelsene.

– Det kan være mange årsaker. Jenter som kommer tidlig i puberteten kan utvikle spiseforstyrrelse. Det kan være opplevelser fra barndommen. Traumer, mobbing, flytting. Man vet egentlig ikke hvorfor noen utvikler det, sier Jorunn Gjerken.

På tåspissene

Men hva får en frisk, oppegående jente på 20 år til å utvikle bulimi?

– Jeg har alltid vært litt rund, men trivdes med vekta, forteller Malin som har hatt dans som sin store lidenskap så lenge hun kan huske. I tenårene spiste hun det hun hadde lyst på og tok ut energien på dansegulvet.

Som 20-åring nådde hun en ny milepæl. Hun kom inn på dansestudiet ved Universitetet i Stavanger. Hun ville utnytte muligheten hun fikk optimalt og begynte å spise sunnere. Malin ble litt slankere og kjente at motivasjonen ble større og karakterene bedre. Og det ble lagt merke til.

– En lærer sa jeg så bra ut og ga meg ros. Jeg tok det som et tegn på at jeg ville få enda bedre karakterer hvis jeg gikk ned enda litt til, sier Malin ærlig.

Dermed sluttet hun nesten helt å spise.

– Det funket i begynnelsen, men etter hvert ble jeg tappet for krefter, og jeg var så innmari sulten, forteller hun.

Jernteppet

Malin sitter i det for øyeblikket tomme dansestudioet, og nå lener hun seg litt framover på stolen.

– Jeg husker godt dagen da det hele startet, sier hun.

Hun kjøpte inn pizza, kaker og mye annet godt fordi hun var så sulten. Hun spiste alt på én gang og ble av naturlige grunner uvel. Da hun hadde kastet opp, fikk hun en god følelse. I hennes hode ble det løsningen for å holde seg slank, og det ga en følelse av kontroll.

Bulimien var et faktum, og et liv med rigid planlegging begynte.

– Jeg planla i god tid før jeg skulle hjem til familien i høytider. Jeg spiste lite et par uker i forveien og tillot meg å legge litt på meg når jeg var hjemme, sier Malin.

Når hun var tilbake i sin egen hverdag, fulgte en skjematisk hverdag med overspising og oppkast og mye trening for å ta av igjen kiloene.

Det fungerte i ti år. Helt til kroppen ikke orket mer.

Kollapsen

20. april 2015:

Vårsola varmer forførende. Asfalten begynner å tørke opp, og en frisk bris kjærtegner Storgata i Horten. Malin enser ikke noe av dette. De siste ukene har vært tunge. Nesten for tunge. Om tre uker er det sommerforestilling på dansestudioet hun driver, La Salle de Danse. Mye skal gjøres. 250 barn og unge skal opptre på kulturhuset, men Malin kjenner ingen glede. Hun låser seg inn hjemme. Kroppen går i høygir. Hjertet går i utakt. Så blir alt svart.

Samboeren finner Malin livløs på badet da han kommer hjem. Hun blir kjørt med blålys og sirener til Sykehuset i Vestfold i Tønsberg.

På sykehuset finner de raskt ut at Malin har store mineral- og vitaminmangler og at det sannsynligvis skyldes spiseforstyrrelse. Kollapsen skyldes hjerterytmeforstyrrelser som følge av bulimi.

De tre neste dagene får hun ikke mat fordi hun har såkalt reernæringssyndrom. Vanlig mat kan føre til at de indre organene svikter.

Hemmeligheten lot seg ikke skjule lenger. Og dansestudioet som hadde holdt henne i gang, sto i fare for å dø sammen med henne.

Dramaet

Familien til Malin er først og fremst mamma Elin Salthammer. For henne kom beskjeden om at Malin hadde bulimi som et sjokk.

– Malin hadde et apatisk og svart blikk, og hun sa ingenting, erindrer mamma Elin om dagen da hun fikk se datteren Malin i sykesenga på sykehuset i Tønsberg.

– Jeg ble vettskremt, men jeg var også veldig sint. Hvorfor har du ikke sagt noe? Fortjener vi dette? De egoistiske følelsene kom fram, men redselen var den største, forteller Elin.

De første dagene er som et sort hull for Malins mamma. Det var mange spørsmål og få svar. Ingen kunne si med sikkerhet om Malin ville klare seg. Hun hadde kjørt kroppen sin til det ytterste, og saltene i kroppen var i fullstendig ubalanse. Ifølge Malin var de ansatte på sykehuset overrasket over hvor langt hun hadde drevet det, og hun har i ettertid blitt fortalt at hun var et av de verste og mest akutte tilfellene av spiseforstyrrelse som de har hatt inne.

Mamma Elin var fortvilet og forbanna. Hun meldte seg etter hvert på et pårørendekurs på sykehuset for å få vite mer om sykdommen bulimi.

– Jeg hadde mest lyst til å kjefte på henne og be henne om å spise, men der fikk jeg større forståelse for hva Malin gikk igjennom og at det ikke hadde noe med oss å gjøre, forteller Elin med det samme faste blikket som datteren.

Mamma Elin hadde skjønt at alt ikke sto bra til med Malin en stund. I etterpåklokskapens lys ser hun nå at Malins hår var pistrete og ansiktsfargen var grå, men Malin var flink til å skjule det ved stadig å skifte frisyrer og legge på sminke. Hun hadde også sett at Malin gikk opp og ned i vekt, men da hun prøvde å snakke med henne om det, ble det feid bort. Det var et tema Malin ikke ville snakke om. Det var knyttet for mye skam til det.

Snakk om det

Silje Helen Moen er psykologspesialist ved poliklinikk for spiseforstyrrelser ved Sykehuset i Vestfold. Hun sier at man helst ikke bør gå til hard konfrontasjon hvis man har mistanke om at noen har en spiseforstyrrelse.

– Man må prøve å snakke ordentlig og være nysgjerrig og støttende. Få dem til å undre seg over om de har en spiseforstyrrelse, sier Moen. De fleste synes det er strevsomt å leve med, og derfor er en god samtale viktig.

– De som sliter med spiseforstyrrelse, bør ta det opp med fastlegen som sender en henvisning videre til distriktspsykiatrisk senter eller til poliklinikk for spiseforstyrrelser, sier Moen.

Teppefall

For Malin var det forløsende at familien endelig fikk vite om spiseforstyrrelsen. Hun hadde et sterkt ønske om å komme ut av det, og hun sluttet å kaste opp den dagen hun kom inn på sykehuset. Med god hjelp fra poliklinikk for spiseforstyrrelser og familien regner hun seg selv som helt frisk nå.

– Dette var den første jula jeg har vært helt frisk på over ti år, og jeg fikk en helt ny matopplevelse med nye smaker, forteller Malin.

– Men det er noe som sitter igjen. Malin sier ofte høyt «er det lov?» når hun ser mat hun har lyst på, sier mamma Elin litt ertende og ser bort på datteren.

Malin smiler tilbake og protesterer litt.

– Ja, men det er jo en sånn frase jeg alltid har brukt.

Mor og datter har kommet styrket ut av sykdommen. De har kanskje fått et enda nærmere forhold enn før. Ikke minst på grunn av Elins innsats da Malin lå på sykehuset. Malins dansestudio sto og falt med henne. Elin gikk inn og sørget for at dansestudioet levde videre mens Malin hentet seg inn på sykehuset.

– Jeg hadde ikke noe valg. Jeg ville aller helst sitte på sykehuset hos Malin, men jeg visste hva dansestudioet betyr for henne, forteller Elin.

Med god støtte fra instruktører, elever og foreldre ble det mot alle odds danseforestilling tre uker senere. Nesten 70 mennesker stilte opp for Malin og dansestudioet, og forestillingen fikk navnet «Plan B».

Både Malin og La Salle de Danse kom seg på beina igjen og fikk en dansemamma på kjøpet.

Krigsdansen

Døra går opp hos La Salle de Danse, og det strømmer inn tenåringsjenter med skolesekker og øretelefoner. Og det er dansemamma Elin som er først ute med både å få og gi klemmer. Hun har blitt fast inventar etter at hun tok over driften i en periode for snaue to år siden.

– Vi klemmer ikke bare fordi dere er her, det er alltid sånn, sier Elin og ler.

De seks jentene i alderen 14 til 16 år utgjør Edge Company og er med i «Norske Talenter» på TV2. De har tilbrakt utallige timer sammen med Malin i dansestudioet for å finpusse på bevegelsene. Det var også her Adelén øvde da hun gikk helt til topps i «Skal vi danse», i hvert fall når hun var hjemme i Horten, så det sitter mange dansetrinn i parketten.

Da Malin ble nødt til å stå fram med sykdommen, var hun redd for at ungdommene skulle legge henne for hat og at hun skulle bli oppfattet som et dårlig forbilde. Dans handler tross alt mye om kropp.

Tenåringsjentene fra Horten er unisont enige i at det ikke er tilfelle.

– Vi er veldig glad i henne. Hun er blitt gladere og har fått mer energi etter at hun ble frisk, sier Tuva Østensen.

– Hun kjenner seg igjen i problemer og kan gi gode råd, tilføyer Emma Hjellebø.

Malin er snarere blitt et godt forbilde på at man kan bli frisk. Og det er det hun ønsker å være. For man kan bli frisk av spiseforstyrrelse. Nå er det en annen sult som driver henne – sulten etter å lykkes med å få ungdommene på dansestudioet til å ta nye steg innen dans.

De færreste går umerket videre i livet etter en spiseforstyrrelse. Malin må leve videre med syreskader på tennene og benskjørhet i ryggen som følge av sykdommen. Men hun lever og er frisk.

– Min lykkeligste dag i livet var da jeg våknet på sykehuset og så mamma og søsteren min stå ved senga mi. For da visste jeg at hemmeligheten var avslørt og at jeg ville få hjelp, sier Malin som ønsker å gi folk som sliter med spiseforstyrrelse et råd:

– Snakk med noen om det!

Det sies jo at livet er en dans på roser. Og roser har torner.