Romleir Tønsberg

Luigi Caldararu (27) og kona Ramona har vært gift i ti år og har flere barn sammen. De er i Romania med familien.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

Ingen grunn til begeistring

Glad for å være hjemme etter to dager i romleir. Enda gladere for å være født i Norge.

– Pledd?

– Ellers takk, svarer jeg.

Det er Margel Dorel (35) som roper spørsmålet over plassen i retning et halvferdig oppsatt tomannstelt til en 28-åring fra Tønsberg – meg.

Teltet til Fredrik

Teltet mitt på Trettepletten i Tønsberg.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

Det regner for første gang på mange uker. Typisk min uflaks. Jeg som nettopp har kommet hit. Og skal sove nærmest rett på grusen.

I to dager skal jeg fotfølge rumenerene som bor her på Trettepletten i Tønsberg. Håpet er å vite mer om dem jeg kun har sett sittende med en kopp på gata.

Dorel og de fleste andre på Trettepletten bor i Tønsberg fire-fem måneder i året. Fram til april på forskjellige steder, men på grusplassen her har Tønsberg kommune ryddet plass og rullet inn to toaletter.

Omkranset av jorder noen kilometer utenfor sentrum har de tilgang på vann, men ingen dusj.

Nærmeste nabo er bak en voll - et hageavfallsmottak.

– Vi liker oss her og vi takker kommunen for det de har gjort, sier Dorel fra døråpningen i campingvognen som i beste fall må være fra tidlig 90-tall.

Han er heldig og deler vogn med kona. I de andre er det tre eller fire personer som deler slitne vogner.

Totalt åtte vogner er det på grusplassen, i tillegg sover fem personer i bilene sine. De venter på en campingvogn som gis bort eller selges til en billig penge. Totalt er det 18-19 personer som bor her.

Romleir Tønsberg

Dorel og Nadia har bodd i bilen sin i to måneder. De sier de er i Norge for å tjene penger til Nadias mor som bor pengelens i Romania.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

Noen av dem har derimot klart seg bedre. Tolken min, Caldarav Vialis på 21 år.

Eller «Vi» som han kalles. Han er en av få i leiren med skolebakgrunn fra Romania, og han har lært seg engelsk.

«Vi» har et mykt håndtrykk, lar blikket vandre i luften når vi hilser og myser med øynene. Jeg tipper han er rundt 180 cm, med normal kroppsbygning.

Han er nybarbert, går med moderne klær og har voks i håret som en hvilken som helst annen 21-åring.

Hans første møte med Tønsberg var som 14-åring. I lange perioder sov han i bilen eller i campingvogn sammen med moren, broren og faren. «Vi» kjenner alle i leiren, han har reist med de fleste av dem.

I fjor giftet han seg med kvinnen i sitt liv, han jobber som mekaniker, og leier en billig leilighet utenfor byen. «Vi» ønsker ikke at jeg tar bilde av ham fordi sjefen ikke vet at han er en del av romfolket, eller «gipsy», som han sier selv.

– Da jeg var liten hadde jeg et tøft liv, men nå går det mye bedre. Særlig etter jeg begynte å gå i kirken. I dag skal vi dit klokken 19.

–Kan jeg bli med?

– Selvfølgelig.

I kirken, et næringsbygg på Stensarmeen i Tønsberg, har sigøynerne gått i nesten ett år hver onsdag. De ber, får en kaffekopp, kan ta en dusj og får litt mat.

Predikant David Auke holder dagens møte og på veien inn gir han alle varme klemmer. Det er menigheten Livskraft Norge som holder til her – en pinsemenighet, ifølge Auke.

Bortsett fra det store Israel-flagget hengende på veggen, minner lokalene meg om et øvingssted for et skolekorps. Auke ser mild ut, kledd i lyseblå piquet-skjorte og olabukse med kortklipt hår og briller.

Han starter møtet med mye gestikulering for å få fram budskapet. «Vi» oversetter fra engelsk til rumensk.

Særlig én person får mye oppmerksomhet, en mann som sliter med alkoholmisbruk. Han holdt nylig på å drikke seg i hjel. Auke sier han ikke må ruse seg på alkohol, men «The Holy Spirit» - som han gjør.

– Flere her har blitt helbredet for sine lidelser. Vi ber om det, men det er Gud som helbreder dem, sier Auke.

Menigheten har også døpt noen av sigøynerne, blant annet «Vi».

– Jeg har fått et bedre liv gjennom Gud. Han er viktig for meg, sier han bestemt.

– Er denne kirken blitt en viktig del av deres liv?

– Ja, veldig. De som sliter kan enten snakke om problemene sine, eller glemme dem i en periode. Alle på campen har sitt å stri med, tro meg.

Hovedsakelig er det pengemangel eller jobb som kverner i tankene.

– Familien har levd et hardt liv og det er mange som deler felles skjebne. Vi er fra samme by, forteller han.

Targu Carbunesti. Byen som alle har dratt fra, mot sitt eget ønske, ligger sør-vest i Romania med litt over 8000 innbyggere, ifølge Wikipedia. De sier de har, resultatløst, lett etter jobb i hjembyen.

Ada Engebrigtsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus har nylig publisert rapporten "Gateliv". Hun har intervjuet 80 utenlandske personer som tigger i Norge. De fleste av dem er fra Romania.

– Sigøynere var slavebefolkningen fram til ca. 1860, så det er en sosial arv de har med seg den dag i dag. I Romania er det vanskeligere for en sigøyner å få seg jobb enn for vanlige folk. De er også sterkere stigmatisert i Romania enn de er i Norge, sier Engebrigtsen.

«Vi» sier jeg kan høre mer om livet i hjembyen i morgen, han må hjem til kona nå som møtet i kirken er over.

Jeg slippes av i leiren ca. klokken 21.45 i svigerbrorens Peugeot sedan.

Romleir Tønsberg

To av de eldste i leiren. Metika Octavian (t.v) er 62 år. Han tigger og selger 'Folk er folk'. Bobu Elena er 72 år og leirens eldste. Hun sier hun har blitt passet på av niesen og datteren i Romania, men kom til Norge for å kunne bidra økonomisk.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

Alene i leiren uten tolk. Det begynner å bli mørkt. Av uviss grunn blir jeg litt bekymret. Jeg har noen fordommer. Kommer de til å stjele fra meg? Kan jeg la verdisakene mine ligge i teltet?

Kortholderen, nøkler og kontanter legger jeg i brystlommene i skjorten min. Jeg har ikke brukt den på kanskje to år, men den har solide knapper i begge brystlommene.

Det er lite som skjer i leiren. Kvinnene rydder litt, mennene tenner bål eller lener seg inntil bilene og prater sammen.

På avstand ser de ut som en norsk storfamilie på ferie, men når jeg går nærmere vognene er de litt for slitne og menneskene litt for uflidde. Ingen har grilldresser heller.

Når jeg går til bålplassen ser jeg også uttrykket i øynene: Vennlige, men også resignerte og triste. Ingen eksotiske kvinner danser rundt bålet, slik de tåpelige forestillingene mine var. To sterile glassfibertoaletter fjerner effektivt de siste restene av romantikk.

De er kontaktsøkende i blikket. Gjennom kroppsspråk spør jeg om bilder. De sier «okay» og plutselig flokker åtte personer seg rundt bålet.

Med en alvorlig mine om munnen ønsker alle å bli tatt bilder av med «Folk er folk»-bladet som de selger omkring i Vestfold. De stirrer hardt og intenst inn i kameraet. Håpet er nok å få bildet på trykk.

Det skvulper litt i søla, knaser i grusen og smeller i dørene. Ved 23-tiden er det stille i leiren.

Romleir Tønsberg

Morgenstell. Dagen starter 07.30 med ansiktsvask og tannpuss i vannkranen. Det er to toaletter i bakgrunnen.

Foto: Fredrik Hansen / NRK
Romleir Tønsberg

Luigi Caldararu (27) og kona Ramona sier de har vært gift i ti år.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

Dag 2

Fram til ca. klokken 16 er det bare kvinner å se. Noen slapper av i vognene sine i det lette regnet, andre vasker tallerkener og bestikk.

Luigi Caldararu (27) er en av de første som kommer hjem. En røslig kar, i hvit t-skjorte og joggebukse.

Han er, sammen med sin kone Ramona, i Horten hver dag bortsett fra søndag. Ramona tigger, Luigi selger magsinet «Folk er Folk», han tjener 75 kroner av salgsprisen på 100.

– Dårlig dag, sier han på krøkkete engelsk og smeller bildøren igjen.

– Hvorfor det?

– Det regner, ingen kjøpte, flirer han oppgitt.

Luigi kommer tidsnok hjem til middagen som kvinnene i leiren straks er ferdige med. Lukten av stekt fett og kylling siver gjennom luften. Fra tre campingvogner lages maten på hybelkomfyrer som går på propan.

Mamalinga

Koldtbord. Middagen serveres når alle har kommet hjem fra jobb ca. klokken 16. Mamaliga, kylling og loff står på menyen.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

– Mamaliga, sier Luigi når jeg peker på den gule, faste maisgrøten midt på bordet. Mamaliga er tradisjonell mat i Romania.

Det serveres som tilbehør sammen med kyllingvinger i olje og paprika. Ni personer bruker fingrene til å plukke fra skålene. Mattilsynet hadde nok stengt en hver restaurant i Norge som serverte på denne måten.

– I gjennomsnitt spiser de ett måltid hver dag, middag på ettermiddagen. Ikke alltid, men ofte, forteller «Vi», som nettopp har kommet.

Jeg blir invitert inn i en av vognene på kaffe og kringle fra Meny. Alle ønsker å snakke med meg - journalisten. Luigi har mye på hjertet når vi setter oss i den klamme, intime campingvognen med fem andre.

I hjembyen i Romania jobbet han som frisør fram til salongen gikk konkurs.

– Jeg klarte ikke skaffe ny jobb og jeg kom til Norge for to måneder siden, sier Luigi.

Sammen med Ramona har han tre barn - to døtre på 12 og fire år, og en sønn på seks som er svært syk, hevder han.

Gutten ble født i Portugal da Luigi i en kort periode jobbet som havnearbeider der. 6-åringen ble født for tidlig og har slitt med hjerte- og lungeproblemer hele livet. På sykehuset har han vært siden han ble født.

Døtrene passes på av besteforeldrene i Romania.

– Vi får rundt 600 kroner i måneden i sosial hjelp av myndighetene i Romania. Det holder ikke. I Targu Carbunesti er det ikke jobber, det er en grunn til at vi er her, forteller han.

Fra salget av "Folk er folk" tjener han opp mot 3000 norske kroner i måneden, sier han. Kona Ramona tjener mellom 60-150 kroner dagen når hun tigger i Horten, hevder hun selv.

– Det er flaut å tigge, men jeg har ikke andre muligheter, mener hun.

– Selge "Folk er folk"?

Noen av oss må tigge, alle kan ikke selge magasiner. Salget er ikke godt nok, sier hun.

– Hvis det blir ulovlig å tigge?

Det respekterer jeg, men det er dårlige nyheter for meg. Jeg håper norske myndigheter finner andre måter å hjelpe oss på, sier Ramona.

Da Ada Engebrigtsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus intervjuet rumenere i Norge fant hun ut at tiggerne vel så mye er arbeidsmigranter som tiggere.

– Mange reiser for eksempel til Italia, Spania, Portugal eller England på jakt etter arbeid, men i Norge er tigging det eneste alternativet. Så langt jeg har funnet ut tigger de på frivillig basis og beholder pengene selv.

– La oss være ærlige, Norge er et av de rikeste landene i verden. Folk har mye penger, så det er attraktivt å komme hit, forteller «Vi» om det å tigge på gata.

Han anslår at en familie i Romania på tre personer klarer seg med 1000 norske kroner i halvannen uke.

Gjennomsnittslønnen i måneden i Romania er 3000 norske kroner.

Planen til Luigi er å tilbringe sommeren i Tønsberg og besøke sønnen sin i august for å så komme tilbake.

– Det er to år siden jeg så han sist.

s

Campingvognen til Vis mor, Mariela.

Videre fra campingvogn til campingvogn. Folk er imøtekommende og forteller villig. Historiene er like, de er her i Norge for å tjene penger og sender det til barn, foreldre, tanter eller nieser i Romania. Flere av de som trenger hjelp er syke, og pengene går til medisiner, hevder de.

Jeg har spurt nesten samtlige om hvilke drømmer de har. Svaret er ingen.

I vognen til Mariela, «Vi»s mor, fanges dryppene fra regnet opp av en Gilde-kasse midt på gulvet. Men hun trives.

– Det var mye verre i vinter da vi sov i bilen. En fikk lungebetennelse, andre ble forkjølet. Jeg våknet flere ganger hver natt og måtte starte bilen for å få varme. Det hendte at kjeven frøs fast, forteller hun.

– Jeg ba til Gud om å få en campingvogn, og fikk det, sier hun fornøyd.

Hun sier hun er stolt over at sønnen har fått jobb, leilighet og et mer behagelig liv.

Inn den knirkete døren kommer tanten til «Vi» og gir ham et visittkort til en polsk maler. Hun ønsker at «Vi» spør om det er jobb å få.

– 90 kroner i timen er greit, det, svarer «Vi» når polakken spør om lønnsvilkårene.

Han forklarer hvor hardt tanten hans kommer til å jobbe og hvor sterk mannen hennes er.

– Han sa vi hadde et dårlig rykte og at han skulle ringe om han trengte folk, sier «Vi» når samtalen er over.

– Har dere et dårlig rykte?

– Jeg vet at mange nordmenn er skeptiske til oss og at mange rumenere blir tatt for tyverier og annen kriminalitet, men ingen i leiren er kriminelle.

– Og det er du sikker på?

Ja, vi er redde for å bli sendt ut av landet hvis vi gjør noe galt. Om det blir trøbbel her stenger også kommunen leiren vår, og det vil vi ikke.

Vi går ut på grusplassen igjen.

Hva er ditt forhold til nordmenn, Mariela?

– Veldig bra. Få i leiren har blitt behandlet dårlig av nordmenn. Noen sier stygge ting, men de er det ikke mange av. Ingen har truet meg eller slått meg, sier hun.

Flere av dem på grusplassen nikker enig.

Er du flau over å være «gipsy», som dere selv sier?

Noen ler av spørsmålet mitt, andre trekker ikke en mine.

– Nei, hvorfor det, spør Mariela.

– Jeg forstår ikke hvorfor du spør om det.

Klokken er 21.30 og flere trekker seg inn i vognene.

Romleir Tønsberg

Mina og Venus Ciuraru sitter i vognen sin sammen med Marius Caldararu. Alle er 28 år. Også Marius Jiann (36) bor her.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

«Vi» må dra hjem til kona og det er rolig rundt campingvognene. Det har slått meg - i løpet av de to dagene jeg har vært her har det skjedd veldig lite.

Enkelte spiller kort og tar seg en øl, noen har mini-tver i bilene, noen hører på musikk fra bilstereoen, men ingen leser bøker.

Folket i leiren har liten eller ingen utdannelse. De har livnært seg på strøjobber.

– Det er ingenting å feire, så vi har sjelden eller aldri fester, sier «Vi» og humrer forsiktig mens han blunker med øynene.

Det er fullt mulig at han må flytte inn i leiren igjen, forteller han på vei ut av området.

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg har jobb. Om jeg ikke får en ny, må jeg kanskje selge blader igjen og bo her?

– Hva driver du med om 20 år?

– Aner ikke. Håper ikke jeg er her, ler han.

Rett før midnatt legger jeg meg i teltet. Det har begynt å pøse ned og det slår så hardt i duken at jeg nesten ikke hører min egen stemme.

– Min bror?

Luigi står på utsiden og spør om jeg vil sove hos han.

– Jeg klarer meg, ellers takk, sier jeg.

– Sikker, min bror?

– Ja, helt sikkert.

– Om du ikke er sikker får du bare komme ned. Det regner mye, sier Luigi.

Jeg har egentlig lyst. Mellom meg og grusen med glasskår i er det bare et tynt liggeunderlag, men skepsisen og fordommene mine tilsier at jeg bør bli i teltet.

Luigis gest er derimot et typisk eksempel på hvordan jeg har blitt møtt de siste dagene. Hele tiden har de spurt om jeg vil ha mat, kaffe eller om jeg vil sove hos dem. Noen har gitt meg en klem eller kalt meg for "min venn" eller "min bror".

– Det kan det være mange grunner til. De er kanskje smigret over at du vil skrive om dem, eller så ønsker de bare å vise normal høflighet, sier forsker Ada Engebrigtsen når jeg beskriver gjestfriheten.

– Men de er økonomisk avhengig av storsamfunnet, så de er helt nødt til å bli tolerert for å tjene penger.

Den natten sover jeg lite. Bråket fra regnet og grusen som borrer seg inn i hofta gjør at jeg sover halvannen time - maks. Burde jeg sagt ja til å sove hos Luigi?

Klokken er 07.30 og solen titter fram. Jeg går ut før det begynner å koke i teltet. Det svir i øynene, men jeg ser at folk er i ferd med å dra på jobb. 45 minutter senere er jeg alene i leiren.

Jeg lengter hjem.

Ikke vet jeg om alt de har sagt til meg er sant, om de triste historiene stemmer. Er de så fattige? Er livet så urettferdig?

De like historiene om syke familiemedlemmer og fattigdom må i så fall være en ekstremt godt polert og koordinert løgn.

At jeg har mulighet til å forlate disse forholdene etter kun to dager føles derimot fantastisk.

Romleir Tønsberg

Rett før avreise siste dag. Glad for at dette ikke er mitt liv.

Foto: Fredrik Hansen / NRK