Petter Stordalen er Hamzas store helt

Det var vakkert, men skremmende på samme tid i det de blå fargene fanget båten fra alle kanter. Sammen med femti andre flyktninger, var planen å krysse Middelhavet for å komme til Italia.

Hvor han skulle etter det, visste han ikke, men han visste hvorfor han dro.

Flere ganger ble han innkalt av Taliban i Afghanistan. De ville ha han med – og vennene hans. De forsikret at dersom de sprengte seg selv, så ville de komme til himmelen. Mange av vennene hans kom aldri tilbake, men Hamza tenkte at han var smartere enn som så.

– Det eneste jeg hadde i båten i tre døgn, var et appelsinskall som jeg luktet på for å overleve. Hadde jeg spist det, så hadde jeg kanskje dødd der, sier Hamza Frotan (21).

Han overlevde.

Som en familie

Om lag 4200 barn og unge i gruppen "enslige mindreårige flyktninger" fikk søknadene sine innvilget i 2000 til 2010, og de er i dag bosatt over hele landet – de fleste i Oslo.

For Hamza ble det Nøtterøy kommune i Vestfold.

Siden han først satte sin fot på norsk jord, 2. september 2010, har det skjedd mye i hans liv – mye takket være en kommunal arbeider som lærte han hva som var viktig i det norske samfunnet for å kunne integrere seg.

– Grethe, se! Jeg vil gjøre det på denne måten. Forstår du, Grethe? Det er kanskje ikke så godt forklart, men ….

Til tross for at Hamza (21) flyttet ut av boligen for enslige mindreårige i 2012 – som han delte med tre andre fra Afghanistan – holder han fortsatt kontakt med Grethe Dalbak, som han møtte i bofellesskapet.

Grethe, den 62 år gamle miljøterapeuten, tar en slurk av teen, men returnerer straks tilbake til samtalen i det Hamza klapper henne forsiktig på armen. Han er så engasjert i sine forretningsideer, at selv ikke et sekund kan gå uten mål og mening.

– Ah, ja-haa, jeg forstår! Vel, Hamza, hvis du lager dette, kommer jeg definitivt til å kjøpe det!, sier hun.

– Grethe er den personen jeg har hatt best kontakt med i boligen, fordi hun virkelig bryr seg. Hun er som en bestemor for meg.

– Vi er som en familie, bekrefter hun.

Petter Stordalen som forbilde

Grethe sender 21 åringen et stolt blikk og tenker tilbake på den tiden da hun møtte gutten for første gang.

For nøyaktig fem år siden, kunne han så vidt si "hei" eller "hvordan går det?" på norsk,

til tross for at han allerede da, hadde bodd i Norge i et helt år. På grunn av alle de traumatiske hendelsene han hadde vært igjennom, hadde han heller ikke klart å fullføre grunnskolen og hadde få fremtidsplaner.

Men i bofellesskapet endret alt seg.

– Grethe har alltid sagt at utdanning og jobb er de viktigste tingene for å kunne få et bra liv i Norge. Jeg er enig, sier Hamza.

Nå ser hun en helt ny person foran seg iført en nystrøken hvit skjorte, en beige italiensk jakke, Gucci-belte og en Daniel Wellington-klokke. Dette har han tjent seg til selv.

– Jeg må se sånn ut, fordi jeg vil drive med business, forklarer han.

En av hans store norske forbilder er Petter Stordalen.

– Han har jo solgt jordbær på torvet i Porsgrunn, og det vil jo si at han har jobbet hele veien, fra og med første dag.

I utvikling

I likhet med mange afghanske enslige mindreårige flyktninger, fant Hamza seg jobb på Kiwi som 16 åring, seks måneder etter at han flyttet til bofellesskapet på Nøtterøy.

Kort tid etter, fikk han fast deltidsstilling på den lokale matvarebutikken. Tall fra 2014 viser at 90 prosent av afghanske enslige mindreårige flyktninger er i arbeid og utdanning etter fire år, ifølge Statistisk sentralbyrå.

I 2012 flyttet han ut av boligen. Nå, seks år senere, leier han sin egen kjellerleilighet og har kjøpt seg bil.

– Nå har planene mine blitt så store, at jeg av og til lurer på om dette livet vil være nok til å kunne realisere alt. Noen ganger tenker jeg derfor på om jeg kommer til å ha flere liv, sier han og strekker ut den høyre armen over hodet for å visualisere målet han jobber mot.

Fire viktige elementer

I 2015 brukte Norge 6,5 milliarder kroner på integrering. Pengene gikk blant annet til introduksjonsprogrammet, et kommunalt tilbud som skal gi nyankomne innvandrere informasjon, kunnskap og ferdigheter om det norske samfunnslivet og arbeidslivet.

Grethe Dalbak mener at det er spesielt fire elementer som er viktige under integreringen av flyktninger:

– Det er viktig å gi dem omsorg, trygghet, kjærlighet og håp, sier hun.

Grethe har alltid vært den personen Hamza har gått til uansett sammenheng.

– Jeg og Grethe har hatt veldig åpne samtaler, vi har snakket om jenter, gutter, skolen, samfunnet og følelser. Vi har snakket om mange ting, selv om hun er over 60 år. Hun viser omsorg og er snill, rett og slett, sier Hamza.

Grethe er derfor fast bestemt på at bofellesskap og vertsfamilier er de beste variantene for å oppnå integrering. Akkurat som i en familie, hjelper de ansatte de unge med å gjøre lekser, lage mat, vaske og søke på jobber.

– De hjelper oss med masse ting, slik som en familie pleier å hjelpe barna sine, sier han.

Med et blikk mot fremtiden

Men ikke alle blir plassert i et bofellesskap, ifølge Morten Stephansen, seksjonsleder i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

– Det er forskjellig fra kommune til kommune, da det er ulike løsninger som velges. Noen bor i bofellesskap, noen bor på institusjoner og noen bor i fosterhjem eller i vertsfamilier. Kommunene etterstreber å finne en løsning som passer best til hver enkelt, sier Stephansen.

Stephansen kjenner ikke Hamza personlig, men basert på de opplysningene han har fått, uttaler han ser på generelt grunnlag:

– Det virker som om Hamza er et godt eksempel på en som har klart seg bra. Han er i en god integreringsprosess.

Det synes også lærerne ved Borgheim ungdomsskole: Hamza har nylig holdt en tale om integrering for de nye enslige mindreårige flyktningene ved skolen.

Stephansen mener at begrepet "integrasjon" er et ord som involverer begge parter, der både samfunnet og de nye borgerne, må tilpasse seg den nye situasjonen.

Fullstendig integrert?

Mange av vennene hans føler at han har blitt en av dem. Men Hamza selv, sier at han ikke føler seg 100 prosent integrert. Han tror heller ikke at det er mulig å bli fullstendig integrert.

– Noen ganger spør jeg meg selv. Er jeg en afghaner eller er jeg norsk? Man kan prøve å være norsk, men det vil alltid være noen verdier som vil hindre integreringen, sier han.

Stephansen sier at et tegn på god integrering er at dem som kommer til Norge, gis mulighet til å ta vare på sine egne verdier og egen kultur.

– Men det hender at personer som kommer til Norge, har med seg verdier og kulturelt baserte skikker som er uforenlig med norske verdier og norsk lov. Dersom denne typen verdier og skikker blir videreført i Norge, er det er ikke god integrering, sier Stephansen.

Lykkelig

Hamza tenker tilbake på sitt liv i Afghanistan, den syv måneder lange flukten, og på episoden i båten – minnet om appelsinskallet. Et skall som han måtte holde tett inntil brystet for å overleve, fordi det var det eneste han hadde.

Nå, seks år senere, har han fått nye muligheter. Mye takket være sin innsats og vilje til å integrere seg. Men også takket være de kommunale arbeiderne i systemet. Takket være Grethe.

– Jeg er takknemlig for det jeg har nå. Jeg hadde aldri trodd som liten gutt i Afghanistan, at jeg kom til å komme så langt i livet, sier Hamza.