Sandefjord Skofabrikks fabrikkbygning ca. 1914

De første lokalene til Sandefjords Skofabrikk, som brant ned i 1915. Bildet er hentet fra arkivene etter Sandefjord Skofabrikk AS, hos Vestfoldarkivet.

Foto: Ukjent

Drømmeren som skodde Norge

Sjansen for at du en eller annen gang har hatt en sko fra Sandefjord på foten, er stor.

Anders B. Hasle kalte seg selv en drømmer. I et intervju i Sandefjords Blad i 1937, da han ga seg som disponent for Sandefjord Skofabrikk, fortalte han om begynnelsen.

For selv om han som ung gutt gikk i skomakerlære hos Sandefjord-mesteren Hans Sørensen, bodde det en reiser i ham. Han reiste til sjøs etter endt læretid, og tok styrmannseksamen. Han var for eksempel med selfangerskuta «Jason», da Fridtjof Nansen ble satt i land på land på Grønland.

Han tilbrakte også flere år i Amerika, der han blant annet lærte seg ett og annet om skofabrikasjon.

I begynnelsen av 1890-årene giftet han seg, og kona vant over sjøen. Drømmeren ble hjemme i Sandefjord, der han i 1893 etablerte en trikotasjeforretning og et skomakeri.

–– Jeg giftet meg og vilde svært gjerne være hjemme hos min kone.

Anders B. Hasle, i et intervju i 1937, om hvorfor han gikk i land for godt

Ble fabrikkeier

Men han sluttet ikke helt å drømme. Og drømmen om noe mer enn et skomakerverksted lå der, kanskje inspirert av det han hadde opplevd og lært i Amerika.

I 1908 leide Anders B. Hasle lokaler i et nedlagt garveri, og startet Sandefjords Skofabrikk. De første maskinene ble kjøpt fra en skofabrikk i Kragerø som hadde måttet legge inn årene. 3000 kroner kostet maskinene.

Det ble en beskjeden start, men allerede det første året hadde fabrikken god omsetning på produktene sine.

Da verdenskrigen kom i 1914 fikk fabrikken også et oppsving. Etterspørselen etter skotøy steg nemlig kraftig.

Kunne vært slutten

Natt til 28. mars 1915 ble Sandefjord rammet av bybrann igjen. Bare 15 år etter sist, ble byen rammet av nok en storbrann. Sju bygårder brant ned, og 16 forretninger ble lagt i aske.

To mennesker omkom i brannen. Søstrene Anna Nilsen og Margit Pedersen bodde i Anders B. Hasles bygård, sammen med sin mor, strykekone Olufine Pedersen.

Moren klarte å hoppe ut av vinduet i tredje etasje og ble stygt forslått, sto det i Sandefjords Blad etter brannen. Men de to søstrene ble trolig kvalt av røyken før de klarte å komme seg ut. 25 familier ble husløse etter brannen.

I tillegg til bygården mistet Hasle og skofabrikken alle maskiner, lager av lær og et opparbeidet lager av ferdige sko.

Startet på nytt

Men Hasle ga ikke opp. Da han forsto at det ble for dyrt og for vanskelig å gjenoppbygge fabrikken på egen hånd, ble det innbudt til aksjetegning. Interessen var ikke voldsom. Invitasjonen gjaldt stiftelse av et aksjeselskap med en kapital på 500.000 kroner. Det ble bare tegnet for 200.000 kroner.

Likevel ble Sandefjords Skofabrikk AS en realitet. I 1916 sto den nye fabrikkbygningen klar, og en ny forretningsgård ble også reist i Storgaten.

Etterkrigstiden var tøff for skofabrikken, men Hasle hadde regnet med at det kom vanskelige tider og hadde lagt til side penger. På den måten kom fabrikken seg gjennom de seige etterkrigsårene.

Tilskjæreriet i Sandefjord Skofabrikk

Tilskjæreriet i Sandefjord Skofabrikk AS.

Foto: Arkivet etter Sandefjord Skofabrikk AS/Vestfoldarkivet

I 1928 ble Sandefjord Skofabrikk rammet av brann igjen, men denne gangen var det bare nåtleavdelingen og tilskjæreriet som ble ødelagt. Det tok seks måneder før det var full produksjon i fabrikken igjen, men fra da var produksjonen stadig økende.

Lagerlokaler måtte leies, for kapasiteten ble for liten. I juni 1933 sto påbygget klart, og fabrikkens kapasitet var mer enn doblet.

I 1937 trådte drømmeren til side, Anders B. Hasle var blitt 70 år, og sønnen Einar Hasle tok over som disponent. Da var det 70 skofabrikker i Norge, tre av dem lå i Vestfold.

2. verdenskrig

Da krigen startet i 1940 la det en naturlig demper på produksjonen ved fabrikken. Det første året var det delvis stopp og delvis innskrenket arbeidstid ved fabrikken.

Men fra siste del av 1941 til krigens slutt i 1945, gikk produksjonen uten innskrenking av arbeidstid. Dette var delvis et krisetiltak som fabrikken satte i gang for å beskjeftige de ansatte, skriver Leif A. Hasle, Einar Hasles sønn i et dokument som i korte trekk forteller fabrikkens historie.

Om krigsårene skriver han videre: «Forholdet mellom bedriftsledelse og arbeidere var i alle krigsårene det aller beste. Nevnes bør disponentens tilveiebringelse av levnetsmidler, delvis gratis, og delvis til lave priser, likeledes økonomisk støtte til arbeiderne ved julehøytider.»

Einar Hasle var ikke videre optimist da krigen var over. Han var slett ikke sikker på om fabrikken ville få nok råmateriale til produksjonen. Men det viste seg at årene som kom førte med seg en enorm teknisk utvikling. Dette ga selskapet et godt økonomiske resultat og bidro til at Sandefjord Skofabrikk ble en av landets største.

Et av grepene disponent Hasle gjorde, var å redusere antallet variasjoner av sko, fra 160 til 14. Fabrikken var den første som spesialiserte seg på denne måten, et dristig tiltak, men som viste seg å være lurt.

Første med gummisåle

I 1956 bygget Sandefjord Skofabrikk AS en ny fabrikk, som de kalte A/S Tempo, en søsterfabrikk til skofabrikken. De hadde felles økonomisk og teknisk administrasjon.

A/S Tempo skulle produsere sko etter en helt ny metode, nemlig vulkanisering.

Fabrikken ble den første i landet som produserte skinnsko med gummisåler. Dette var en billigere måte å produsere sko på og skoene ble godt tatt imot i markedet.

I løpet av 1960 hadde de to fabrikkene en samlet produksjon på 338 000 par sko. Det vil si at hver tiende nordmann eide sko fra en av disse to fabrikkene, og selskapet hadde ti prosent av landets samlede skoproduksjon.

I 1963 bygget Sandefjord Skofabrikk enda en fabrikk, A/S Ekko.

Sterk konkurranse

Konkurransen fra utlandet ble større og sterkere. I 1973 ble arbeidsstokken redusert, og all produksjon ble samlet i en fabrikkhall. A/S Tempo og A/S Ekko fusjonerte med Sandefjord Skofabrikk AS.

Året etter gjorde fabrikken ytterligere grep for å sikre seg i et stadig tøffere marked. Leif A. Hasle skriver:

«Vi måtte finne på noe nytt for å holde fabrikken beskjeftiget. Vi måtte finne vår nisje og satte i gang prøveproduksjon i 1974 av forskjellig typer vernesko. I noen år produserte vi tradisjonelle sko parallelt med vernesko. Salget økte på vernesko, og 1980 var resultatet 40 000 par».

I 1988 gikk Sandefjord Skofabrikk over til ren verneskoproduksjon, som en av fire fabrikker i Norge.

I november 1997 feiret Sandefjord Skofabrikk 10 millioner solgte par sko og støvler siden oppstarten i 1908.

Lever ennå

Ringer du Sandefjord Skofabrikk AS i dag, er sjansen stor for at det er Betty Marion Tollefsen som tar telefonen. Hun har hatt sitt daglige virke i selskapet i 52 år. Og faren hennes, Leif Juel Johanessen, var ved fabrikken like lenge.

For to år siden fikk Betty Kongens fortjenestemedalje, for lang og tro tjeneste, akkurat som hennes far fikk for mange år siden.

Betty Marion Tollefsen

Betty Marion Tollfesen har jobbet ved fabrikken i 52 år.

Foto: fMarianne Aakermann / NRK

Hun kan fortelle om store endringer i bedriften gjennom årene. Da hun begynte var de 13 kontordamer, og data var det ingen som visste hva var. Da hadde selskapet både fabrikker og lagre, salg og markedsføring – alt fra Sandefjord.

Nå er det bare selskapets salgsavdeling og administrasjon igjen i Sandefjord, og alt ligger på Søndre Kullerød, rett i nærheten av Torp. Selve produksjonen foregår i utlandet. Men det heter fortsatt Sandefjord Skofabrikk AS.

Kilder: