Vegard Knutsen fra misbruker til behandler
Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Misbrukeren som ble behandler

25. august 2000 tar Vegard en beslutning. Fuck it! Det er like greit å kjøre seg helt ned.

TØNSBERG/SKIEN (NRK): I dag jobber han på Tyrili Sør og møter seg sjøl på den andre siden av bordet hver dag. Men for 16 år siden var Vegard en av de tyngste rusmisbrukerne i Tønsbergs gater. Det som startet med en umiddelbar forelskelse i hasj utviklet seg gradvis. Da problemene tårnet seg opp, og livet ble større enn han sjøl, sa han bare «Fuck it!»

Høsten 2000 drar han hjem til foreldrene, drar opp genseren, viser frem armene og sier:

– Se her, nå har jeg begynt på sprøyter.

Vegard hadde nådd et nytt nivå i sin grenseløshet. De neste to åra går han på en cocktail av heroin, amfetamin, GHB, Rohypnol, ecstasy, hasj, piller og alkohol.

I stua ved Tyrili Sør

I stua til Tyrili-senteret. Vegard sitter sammen med to andre ledere, Hege Knutsen og Violet Vee Haugen I sofaen med ryggen til sitter 'Mona' og 'Ørjan', i stolen sitter 'Tirill'

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Tyrili

En mann i midten av 40-åra kommer mot meg, hilser og smiler. Han skjeler svakt, og er kledd i olaskjorte og jeans. Mannen er Vegard Knutsen, eksnarkoman, nå behandler ved Tyrilisenteret.

Vi går opp i 2. etasje. Det er tirsdag formiddag, og jeg rekker akkurat å bli med på et av de faste husmøtene. Ledere og rusmisbrukere sitter og småprater, stua de sitter i er lys og hjemmekoselig.

– Sleng deg ned i sofaen så henter jeg en kopp kaffe til deg, sier Vegard.

Praten går rundt stuebordet. «Tirill» møtte hverken til frokost eller morgenmøtet. Lederne vil vite hvorfor hun ikke greier å komme seg opp om morgenen. Det snakkes om skyldfølelse, angst, søvnløse netter og «styggen på ryggen»

«Tirill» er 18 år. Hun er hekta på amfetamin. I to år har livet vært kaos, nå er hun til første behandling på Tyrili.

– Kan du ikke bare prøve å stå opp og komme på morramøtene da? Du behøver jo ikke å prate eller være sosial, men det er jo hyggelig at du deltar og er litt på, sier «Ørjan», en av de andre rusmisbrukerne i stua.

Vegard kommer tilbake med rykende varm kaffe og kaster seg inn i diskusjonen. Etter noen minutter sier «Tirill» at hun skal prøve å komme på morgenmøtet neste dag.

Forbilde

Etter møtet blir jeg sittende i stua og prate med «Ørjan»

– Vegard er jo på en måte mitt forbilde. Det han har vært gjennom er jo helt rått. Han er jo på en måte beviset på at det går an. Det er mulig å bli rusfri hvis man bare jobber hardt nok, sier han.

«Ørjan» forteller at han har vært «nykter» i fire måneder. Han er 35 år gammel og har vært rusavhengig i 19 av dem. Dette er første gang han er til behandling.

Vegard Knutsen og bruker på Tyrili

Vegard og 'Ørjan' i samtale på Tyrili.

Foto: JOHN-ANDRE SAMUELSEN / NRK

Lagde mitt eget fengsel

«Ørjan» vil gjerne stå frem med navn og bilde, men lederne synes ikke det er noen god idé. De vet at historier som denne kan slå, mange pårørende kan oppleve det voldsomt. Vi velger derfor å anonymisere ham.

Han forteller om et rusmisbruk som de siste åra var en blanding av amfetamin, GHB, LSD, sopp og hasj. Et daglig forbruk på to til fem gram hasj, pluss GHB og amfetamin.

Det var normalen. Når «Ørjan» skulle ha noen oppturer måtte han ta LSD eller sopp i tillegg.

Da misbruket startet for 19 år siden var det bare fart og gøy husker han, men etter noen år satte angsten inn for fullt.

– Jeg lagde meg på en måte mitt eget fengsel, sier han.

Får hjelp av en som hadde "knekk i knea"

Nå har «Ørjan» bestemt seg for å bli helt rusfri, og han er godt i gang. Han er tydelig inspirert av Vegard. Han prater mye om å være til stede i situasjonen og om å kjenne på følelsene.

Så forteller Ørjan at han har begynt å trene, han løper seks kilometer hver morgen før frokost. Mannen som sitter overfor meg i sofaen virker svært reflektert og rolig. Ikke akkurat slik jeg på forhånd hadde sett for meg slitne rusmisbrukere skulle være.

Da jeg spør ham om hvordan det er å få hjelp av en som tidligere hadde knekk i knea, får «Ørjan» et lurt drag over ansiktet.

– Jeg snakker jo bedre med Vegard enn mange av de andre behandlerne, sier han.

"Ørjan" på Tyrli

'Ørjan' har vært nykter i fire md. Han skal være til behandling her ved Tyrili Sør i Skien i åtte måneder til.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Hasj for å sove

Vi sitter i bilen på vei opp til et skogsområde i Siljan nord for Skien. Vegard forteller om den gangen han ikke så ungene på to år, om følelsene som kom da han så dem igjen sommeren 2002. Han var fortsatt i behandling på Tyrili. De var på sommertur til Skåtøy utenfor Kragerø. Begge ungene fikk komme på overnattingsbesøk på øya. Da hadde ikke Vegard sett dem siden den sommeren da alt gikk galt i 2000.

Vegard forteller at datteren, som da var sju år, hadde laget et kunstverk bestående av en papptallerken og tre pappkrus som var delt på langs. De halve pappkrusene var montert som senger på tallerkenen, og i hver seng lå det en plastskje med servietten rullet rundt som en dyne. Det sto navn på hver serviett, pappa, storesøster og lillebror. Endelig skulle de sove sammen igjen.

– Vi kan parkere her, resten av stykket må vi gå, sier Vegard.

Etter noen minutter kommer vi frem til en lysning i skogen med et gammelt skur og en leirplass. Seks personer, to ledere og fire rusmisbrukere, jobber her i dag. De tynner skogen og tar ut en del trær som går til ved.

Vegard Knutsen, portrettbilde

Vegard prater mye med rusmisbrukere om at de må være til stede her og nå.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Vi kommer rett inn i lunsjen så vi setter oss ved bålet og ruller en grillpølse på pinne over flammene.

Ved bålet blir jeg sittende og prate med «Tore» på 47 år som har vært til behandling på Tyrili i fire måneder. Han begynte å ruse seg i 30-årene. «Tore» jobbet da som langtransportsjåfør og kjørte faste langturer nedover i Europa.

For å overholde bestemmelsene om kjøre- og hviletid var han avhengig av å sove på kommando. Dette sleit han med. «Tore» fikk ikke sove. Under en av turene begynte han med "selvmedisinering" som han forklarer det. Noen sjåfører hadde tidligere nevnt at hasj i kombinasjon med sovepiller gjorde susen.

På en av turene gjennom Nederland stanset «Tore» og kjøpte noen gram hasj. De neste ti åra ble kombinasjonen av hasj og sovepiller fast sovemedisin på jobb. Så ble misbruket oppdaget og «Tore» mistet lappen. Nå vil han ha livet tilbake.

I det vi forlater skogsgruppa brøles det gjennom skogen:

– De holder oss i bur om natta! Det må du få med, roper «Tore», før han skogglér.

Humoren har han beholdt.

Vegard Knutsen ved bål

Vegard sammen med noen av misbrukerne som er til behandling på Tyrili. Her samlet rundt bålet under skogsarbeid i Siljan.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Fotballgutten som havna på heroin

Det er blitt onsdag kveld når jeg møter Vegard igjen. Vi møtes i øvingslokalet til et coverband han spiller i. Det er en gammel trafokiosk som de leier av kommunen. Det er ikke stort, ikke særlig lekkert heller, men med tjukke betongvegger og et stykke fra nærmeste nabo. Perfekt for et band som spiller høyt.

Dagen før, da jeg besøkte Vegard på Tyrili, hørte jeg bare skryt av ham. Det var tydelig at både veiledere og rusmisbrukerne hadde stor respekt for ham og hans faglige kompetanse. Det ble snakket mye om hans evne til å være til stede.

Ganske imponerende egentlig for en som for 16 år siden så absolutt ikke var til stede.

Hvordan havnet han egentlig der at han satte sprøyter og sa «fuck it» til livet?

Vegards historie sprenger lett mytene om at alle rusmisbrukere kommer fra en vanskelig oppvekst. Foreldrene var både omsorgsfulle og ressurssterke. Vegard var fotballgutt i tenåra. Spilte på laget i Stokke. Vegard vokste opp på et trygt sted i søvnige Vestfold.

Han var kjapp i både beina og replikken. Ungdomstida var stort sett problemløs, verden lå åpen.

Min første store kjærlighet

Det er høstferien 1990. En gjeng fotballgutter er samlet i bilen som står parkert ved Kullerødvannet i Andebu. Noen av gutta hadde prøvd hasj tidligere den sommeren, på en fest i bygda. De skrøt av opplevelsen og Vegard ventet spent i flere uker på å få prøve selv.

– Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli stein første gang. Så i stedet for å rulle en «joint» så røyka vi rett på «bong» (vannpipe) sier Vegard.

Han husker at han tok noen reale magadrag, og han husker musikken, Pink Floyd og albumet «Final cut»

Alt var bare musikk, forklarer Vegard videre. Han sier det føltes som om høyttalerne var inne i hodet hans. Alt fløt, alt var farger.

Mange år senere skulle alt bli grått og fargeløst.

Hvordan vil du beskrive ditt første møte med hasj, spør jeg.

– Forelskelse, tipper jeg. Det var på en måte min første store kjærlighet, svarer Vegard.

Fra hasj til heroin

Vegard tar en grei utdannelse, Han blir elektriker og jobber for et stort landsomfattende selskap. I mange år jobber han på verft ulike steder i landet, mye på Nordvestlandet. Han er gladgutten, trubaduren på brakka. Han som alltid gruser de andre i karaoke på de lokale utestedene.

Musikk og band har Vegard holdt på med siden 15-års alderen. Han er en skikkelig showmann, og når han står på scenen er han litt konge. Jobben som elektriker betaler godt, og Vegard utvikler etter hvert et daglig rusmisbruk med hasj og amfetamin.

Vendepunktet

Vegard gifter seg i midten av 20-åra, og han får to barn. Han jobber fortsatt mye utenbys og liker livet på brakka. Etter hvert som åra går, oppstår det problemer i ekteskapet. Vegard løser det med å ruse seg enda mer.

I august 2000 kommer vendepunktet. Vegard er hjemme med barna på 3 og 5 år fordi kona er av gårde på kurs. Han har nå et så tilvendt forhold til rus at han går på amfetamin samtidig som han har ansvaret for barna. Vegard mener at dette mestrer han, ikke noe problem. Da kona kommer hjem og finner ut av hva som har skjedd er det ingen vei tilbake. Ekteskapet ryker, Vegard får ikke sett ungene. Han bare dropper å dra tilbake på jobb, flytter inn hos en kompis.

25. august 2000 bestemmer han seg. «Fuck it», la meg gå til grunne.

To år med kaos

Veien fra hasj og amfetamin til sprøyter og heroin er kort for Vegard. Han er grenseløs. Allerede høstferien 2000 setter han de første sprøytene. En periode bor han i garasjen hos foreldrene. Men til slutt må de kaste ham ut. Det er lite populært i nabolaget at Vegard sitter på taket om natta og synger av full hals til musikken som dundrer ut av høyttalerne.

I hele 2001 bor Vegard litt her og der i sentrum av Tønsberg. Han får mat hos Kirkens Bymisjon. Tigger penger på gata.

Rusmisbruket er nå en cocktail av, heroin, amfetamin, GHB, Rohypnol, ecstasy, hasj, piller og alkohol. Han blir innlagt en periode på post 4 (psykiatrisk) ved sykehuset i Vestfold. Vegard mener det er han som kontrollerer psykosen og ikke omvendt. Etter noen dager, greier han å snakke seg ut og kjører på med daglig rusmisbruk i Tønsbergs gater.

– Påsken 2001 var første gang jeg tenkte over hva jeg dreiv med, forklarer Vegard. Det var første gang jeg tenkte tanken om at jeg kanskje burde komme meg ut av dette.

Det skulle gå enda ett år før Vegard kom inn til behandling på Tyrili.

Vegard Knutsen på cafe i Tønsberg

I dag er Vegard helt rusfri. For 15 år siden ravet han gatene her med knekk i knea.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

I det skjulte

Gjennom hele året 2001 jobber foreldrene og brødrene til Vegard i det skjulte for å skaffe ham behandlingsplass. Allerede høsten 2000 hadde de foreslått for Vegard at han burde få behandling for rusmisbruket, men Vegard blånektet.

– Likevel fortsatte de å jobbe opp imot fylkeskommune, helsevesenet og alt det der. Det er jeg jo evig takknemlig for nå så klart, men den gang visste jeg ikke noe om det, sier Vegard.

Gjennom året 2001 har Vegard små drypp der han tenker at han bør komme seg ut av rusmisbruket. En av de avgjørende episodene er da en gammel kompis finner Vegard i Tønsberg sentrum. Han synes at Vegard ser helt forferdelig ut og kompisen insisterer på at Vegard må bli med ham til Matthew´s House i Tønsberg (tidligere hospits og kafé for hjemløse) Der får Vegard snakke med en ansatt i Kirkens Bymisjon. Han overtaler Vegard til å fylle ut en søknad om behandlingsplass.

Månedene går, Vegard fortsetter å ruse seg. Men, ved årsskiftet 2001/2002 har familiens jobb i det skjulte, kombinert med Vegards søknad tidligere på året, gitt resultater.

Han blir kalt inn til intervju på sosialkontoret i Tønsberg. Det er veiledere fra Tyrili behandlingssenter som ønsker å intervjue ham. De skal se om han er motivert nok for behandlingsplass.

Vegard sovner under deler av intervjuet. Kroppen er nedkjørt etter lang tid med rusmisbruk En av behandlerne fra Tyrili mener Vegard ikke er klar, den andre behandleren mener Vegard bør få en mulighet.

Han får behandlingsplass, og vinteren 2002 begynner en kamp for å bli rusfri.

For jævlig

– De første månedene var jo helt jævlig, rett og slett. De første ukene så greier du ikke å sove. Følelsene kommer så sinnssykt tilbake, sier Vegard.

Han forklarer videre at når en rusmisbruker «nyktrer» opp, så er det som at alt blir reversert. Alt blir sterkere igjen. All dopen gjennom åra har sløver ned sansene, men når en "nyktrer" opp så blir alt så voldsomt.

– Alle sansene blir sterkere, men det blir også følelsene. Det er forvirring, hva gjør jeg? Jeg vil bli rusfri, men ikke på den måten ... det er ganske kaos de første månedene når du skal bli nykter, sier han.

Veien tilbake

Vegard er til behandling i 16 måneder på Tyrili. Han følges også opp med ettervern. Det å gå tilbake til den gamle jobben orker han ikke tanken på. Vegard har lyst til å jobbe med mennesker. Han får tilbud om omskolering og gjør unna lærerhøgskolen med svært gode karakterer. I juli 2007 skal Vegard i jobbintervju til en lærerjobb på Brattås barneskole på Nøtterøy. Vegard går noen runder med seg selv før jobbintervjuet. Han velger å legge alle kortene på bordet og forteller om fortiden som narkoman.

– Heldigvis var rektor modig nok til å ansette meg. Bra kar han altså, Helge Bjerke, som ga meg den sjansen.

Vegard Knutsen musikken har alltid vært viktig

Musikken har alltid vært viktig for Vegard. Han spilte i sitt første band som 15-åring.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Post 4

Vegard trives i jobben som lærer på Nøtterøy. Med stabiliteten som jobben gir ham, tar han også opp igjen musikken på kveldstid.

Gjennom en lokal revy treffer han Lasse som skal bli en av hans beste kamerater og senere bandkollega. Vegard og Lasse begynner å skrive musikk sammen og de etablerer gitarduoen Post 4 (navnet på psykiatrisk avdeling ved sykehuset i Vestfold der Vegard var innlagt. red.anm)

I 2010 melder Post 4 seg på X-faktor. De gjør det best av alle bandene og ender til slutt på 6. plass. Suksessen i X-faktor fører også til flere og større spillejobber og tilbud om plateinnspilling.

De havner på VG-lista og opplever ganske grei suksess i 2010–2012. Men, suksessen gjør også at de kommer tett på miljøer der rus er utbredt. Vegard greier å stå imot og ruser seg ikke, hverken på alkohol eller andre rusmidler. Lasse utvikler derimot et rusmisbruk og mot slutten av 2012 velger Vegard å avslutte Post 4 og samarbeidet med Lasse.

– Det ble for mye, jeg kjente at dette takler jeg ikke nå. Det å se kompisen min slite med gode og dårlige perioder på grunn av rusen ble for mye for meg med tanke på hvor jeg kom fra, sier Vegard.

– Jeg bestemte at vi måtte avvikle Post 4 på ubestemt tid.

Behandleren

I 2014 får Vegard jobb på Tyrili som leder/behandler. Nå sitter han plutselig på andre siden av bordet.

Den tidligere narkomane skal hjelpe tunge rusmisbrukere til å bli rusfrie.

Tidligere rusmisbrukerne på jobb i skogen i Siljan

Rusmisbrukere og ledere ved Tyrili på jobb ute i skogen.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Hva er det du kan bidra med på Tyrili som de andre lederne ikke kan?

– Den åpenbare forskjellen er jo kanskje at jeg kan identifisere følelsen av rusmiddelet. Altså det å ha rusmiddelet i kroppen. Det å sette en sprøyte i armen, det få i seg rusen. Det er jo den helt åpenbare forskjellen for det er jo ikke mulig å erfare på noen annen måte. – Det er jo også det jeg aldri får tilbake heller, følelsen av amfetaminrusen eller hasjen, sier Vegard.

Han mener at dette er erfaringer det ikke er mulig å lese å seg til, tenke seg til eller føle seg til. Den erfaringen må en ha levd. Noen rusmisbrukere vil nok kunne føle det som trygt, forklarer Vegard. Han tror han kanskje får litt gratis der, at folk åpner seg lettere for ham siden han har vært der selv.

Vegard Knutsen på jobb Tyrili

Vegard på jobb på Tyrili Sør i Skien.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

– Men, det betyr jo ikke at jeg er en bedre behandler enn de andre, understreker Vegard. For de har jo helt andre perspektiver å ta med seg inn i behandlingen. De vet mye om hvordan det er å leve rusfritt. Alle kan jo lære seg å forstå fortvilelsen til rusavhengige, alle lederne vet mye om hvordan avhengighet fungerer. Men, akkurat de følelsene og tankene som kommer når en prøver å bli rusfri, de kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg vet hvordan en scene på TV-en kan få det til å hugge i magen. Eller hvordan en bestemt lukt kan minne om stoff. Jeg vet at det smaker i munnen av heroin, jeg vet hvordan det smaker i munnen av amfetamin, avslutter han.

Noen av rusmisbrukerne på Tyrili

En av rusmisbrukerne på Tyrili som Vegard er leder for.

Foto: JOHN-ANDRÉ SAMUELSEN / NRK

Musikken

Det er torsdag kveld, og det er stille gater i Tønsberg sentrum. Himmelen er mørk med tunge skyer, det er regn i lufta. Midt i gata står en kar i svart vindjakke og mimer til kamera. Han slipper hvite store tekstplakater mot svart asfalt. På plakatene står det ord som «avskjedshvite» og «stillhetens hav»

Vegard spiller inn video til låten som han har jobbet med det siste halve året, «Avskjedshvite vinger»

To av hans nærmeste kompiser døde i fjor sommer av sykdom. Vegard har etter dette følt at tiden er i ferd med å løpe fra ham.

Det begynner å haste med å sette avtrykk.

Hør Vegards låt

Vegard spiller inn musikkvideo i Tønsberg. Lasse står med ryggen til. Foto: John-André Samuelsen

Dette er første låt der Vegard har gjort alt selv. Tekst, musikk og produksjon. Til videoen får han hjelp av Lasse, den gamle kompisen fra Post 4. Skal de også begynne å samarbeide musikalsk igjen?

– Nei, ikke helt det. Eller kanskje? Det er litt vanskelig, sier Vegard. Jeg kan ikke investere for mye ennå og forplikte meg 100 prosent til et samarbeid med Lasse igjen. Han må først holde seg unna rus over lengre tid. Men, det er veldig fint å få hjelp av Lasse til videoen, sier Vegard. Han kjenner meg jo godt og vi tenker veldig likt. Dessuten er han en veldig fin fyr som jeg er glad i.

Som en duo skal Vegard og Lasse gjøre noen småjobber i mars, men Vegard er klar på at de må ta små skritt av gangen. Han har opplevd ruspresset i bransjen tidligere, han har vært med på oppturene og nedturene. Selv har han lagt rusen på hylla for godt, nå håper han at kompisen Lasse også greier det. Og hvem vet? Kanskje blir det full satsing igjen når ting er stabile?

Det er jo det jeg håper på da, at vi skal komme dit en gang, avslutter Vegard.

Du er f ... så god

Tidligere i år la Vegard selv ut dette innlegget på sin Facebookprofil. Det var viktig for ham å sette egne ord på hvordan åra etter behandlingen har vært, og samtidig gi seg selv et realt klapp på skuldra.