Ragnar Orten Lie i Gullkrona

Fylkesarkeolog Ragnar Orten Lie vil ha slutt på at folk beholder gamle ting de finner i jorda. Derfor registrer han spor og anmelder metallsøkere som har søkt på ulovlige områder.

Foto: Hege Therese Holtung / NRK

Jakter på gravplyndrere

TØNSBERG (NRK) Gravhauger får ikke være i fred i Vestfold. Hva som er stjålet fra vår felles historie, vet ikke fylkesarkeolog Ragnar Orten Lie. Men han vet at de som gjør dette må stoppes, før det er for sent.

Små gjennomsiktige poser med gamle gjenstander fra metallsøkere har de siste ukene blitt levert på kontoret til fylkesarkeolog Ragnar Orten Lie. Gjenstander fra før 1537 eller mynter fra før 1650 tilhører staten og ikke finneren, etter kulturminneloven.

Men Ragnar vet at langt fra alle innleveringspliktige ting eller mynter metallsøkere finner i jorda i Vestfold havner hos han. Han jobber med vikingsatsing i Vestfold fylkeskommune, men har de siste årene nærmest vært litt detektiv.

Leif Gunnar Christiansen søker i Brunlanes

– Noen er bare ute etter å beholde ting selv. Det er som å stjele, sier metallsøker Leif Gunnar Christiansen. Selv er han opptatt av å følge lovene.

Foto: Hege Therese Holtung / NRK

Ferske spor

Mens Ragnar er på Mølen i Larvik 25. mars i år og forteller om gravhauger til en gruppe fra vikingmiljøet, får han tips om at noen igjen har gravd der de ikke skal. Han vet at metallsøkere har gravd på gravhauger og andre fredede kulturminner i Vestfold i flere år. Men de siste årene er taktikken å undersøke hullene raskt og anmelde sakene.

Så når guidingen er over, kjører han derfor seks kilometer østover til jordet til gården Sandene Vestre i Brunlanes. Der ser han ikke et eller to, men 40–50 ferske firkantede hull i jorda. Trist, tenker han. Her er det ikke lov å søke i det hele tatt. For i fjor fant en metallsøker en frankisk sølvmynt fra 800-tallet. Det førte til at den delen av jordet også ble fredet.

Han ser fotavtrykk i jorda og tar fram fotoapparatet. Det er viktig å sikre spor raskt. Regn kan viske dem bort. Noen har nylig gått med metalldetektor først, fått utslag og gravd med en liten spade, slik metallsøkere bruker. Ut ifra størrelsen og fasongen på fotavtrykkene ser det ut til at det er en mann og en kvinne som har søkt i området.

De må ha hatt hastverk, tenker han. Hullene er ikke gravd igjen. Spiker, kaviartuber og annet skrot ligger framme. Seriøse metallsøkere går ikke på fredede jorder og de tar med seg søppel de graver opp, tenker han.

Fire dager senere drar han og fylkesarkeolog Vibeke Lia tilbake til jordet for å registrere flere hull med en gps-måler slik at de nøyaktige posisjonene kommer med.

Hva som er tatt fra stedet, vet han ikke. Men har noen sett noen personer som har gått på jordene?

Hull på gravhauger

I 2009 ble det oppdaget mange hull på flere gravhauger fra bronsetid ( 1800-500 f.Kr) til vikingtid (790- 1050 e.Kr) i Sandefjord. Et firma på oppdrag fra fylkeskommunen skal kontrollere at gravene er registrert riktig på kartene. Hva hullene kommer av, vet de ikke, men skriver det ned. Når Ragnar leser rapporten året etter vet han hva slags hull det dreier seg om. For høsten 2010 begynner han og Vibeke Lia å få verdifull innblikk i metalldetektormiljøet i Vestfold.

I oktober 2010 ble arkeologer og metallsøkere samlet på et jorde i Re. Sammen skal de finne ut av hvor slagene på Re sto i 1163 og 1177. Ragnar og Vibeke blir kjent med dyktige detektorister og ser hvordan de jobber.

Dette er nyttig kunnskap.

Nå forstår han at hullene fra gravfeltene i Sandefjord stammer fra ulovlig graving. Metallsøkere har ikke lov til å lete på fredede kulturminner. Han får også tips fra metallsøkere om annen ulovlig graving og begynner å ane at det er mange aktive metallsøkere i Vestfold.

Hull

Hull etter ulovlig graving i Larvik måles og registreres.

Foto: Ragnar Orten Lie

Etter hvert skjønner han også at funnene han har fått inn fra metallsøkere i årene 2010–2013 er for få, ut ifra det det metallsøkere forteller. For hvis det er mange metallsøkere i Vestfold, hvordan kan det ha seg at alle de 20–40 funnene de får inn i året kommer fra bare to personer i Tønsberg?

– Vi vet at folk har vært aktive lenge i Larvik, uten å ha levert inn noen funn til oss. Hvis de har gått 10 år på samme sted uten å finne noe, ville de jo gitt opp, sier han.

For Ragnar er det viktig at funnene han får inn fra metallsøkere er representative for området. Men hvis folk holder unna gjenstander, som norske mynter fra middelalderen, blir materialet han og andre arkeologer skal forske i, skjevt.

Noe må gjøres. Det blir møter med Økokrim og jurister for å få kunnskap om lover og hvordan Ragnar og Vibeke skal registrere brudd på kulturminneloven. Sjefen deres mener at Ragnar og Vibeke skal prioritere å bruke tid på lovbrudd fremover. De blir enig om at fra 2014 skal alle lovbrudd anmeldes.

Registrering

Fylkesarkeolog Vibeke Lia undersøker en gravhaug som har blitt gravd på av en metallsøker i Larvik i 2014.

Foto: Ragnar Orten Lie

På selve julaften i 2013 ramler han nærmest over hull selv. Han har tatt med toåringen til lekeplassen ved Ramsum skole i Stokke for å strekke på beina etter julemiddagen. Ved skolens område ligger det også gravhauger. Plutselig ser han sju hull forsøkt tildekket med kvister. Han anmelder saken, men den blir senere henlagt av politiet.

Tips kommer inn

Et tips på nyåret 2014 derimot får et annet utfall. En vekthest fra 1200-tallet er til salgs på en lukket gruppe på internett. Håkon den femtes messinghest er et vektlodd fra middelalderen. Funnstedet er oppgitt til å være Vestfold. Ragnar og Vibeke klarer ikke å stoppe salget, men selgeren fra Sandefjord får 10 000 kroner i bot for heleri.

Samtidig begynner funn å komme inn fra Larvik i 2014, en kommune som det nesten ikke er registrert funn fra metallsøkere tidligere. En ivrig metallsøker er Leif Gunnar Christiansen i Laurvig Detektorklubb. Han bekrefter mange av Ragnars teorier.

– Det har vært «Texas» i Brunlanes. Selv om sentrale steder i Brunlanes er gjennomsøkt av folk med metalldetektorer i lang tid, er lite blitt registrert, til vi begynte å gjøre mange funn, sier Christiansen.

Han har levert inn nesten 200 gjenstander til fylkeskommunen fra 2014 og fram til nå. Med metallsøkeren har han funnet prydspenner fra romertid og vikingtid, arabisk mynt fra år 746, betalingsgull og vektlodd fra vikingtid.

Akkurat nå er han på et jorde i Brunlanes i Larvik, som har blitt et av de mest funnrike stedene i Vestfold. Sammen med kameraten Erling Collier Johnsen svinger de detektorene fra side til side.

Metalldetektorer og grunneier

Leif Gunnar Christiansen har en pause mens Erling Collier Johnsen viser fram en mynten fra 1876 han akkurat fant til bonde Per Manvik.

Foto: Hege Therese Holtung / NRK

En traktor kommer nærmere og stopper. Bonde Per Manvik hopper ut, kommer bort og slår av en prat. Han har gitt dem lov å søke. Grunneieren skal alltid spørres først. Men Per Manvik som eier mange jorder i Manvik, sier metallsøkere flest bare tar seg til rette. De eneste som har spurt og vist fram funn, er de to metallsøkerne som står foran ham nå.

– Før var det mange forskjellige her som ikke hilste og bare stakk av gårde igjen, sier han.

Både Leif og Erling mener folk må sette seg inn i hvor de kan søke før de går ut.

– Vi har sett mye rart. Når vi har sett at folk har vært på fredede områder eller det er hull i bakken der, har vi sagt ifra til fylkeskommunen, sier Leif.

Han mener funnene han gjør bidrar til forskning og at han redder gamle gjenstander som er i pløylaget til bonden, fra å bli ødelagt.

Ragnar Orten Lie i Gullkrona i Tønsberg

Fylkesarkeolog Ragnar Orten Lie vil ha slutt på at folk beholder gamle ting de finner i jorda.

Foto: Hege Therese Holtung / NRK

Rekord-anmeldelser

Aldri før har Riksantikvaren fått så mange anmeldelser for brudd på kulturminneloven med metalldetektorer som nå.

Fra 2015 til mai 2017 har 15 anmeldelser kommet inn. Anmeldelsene gjelder graving og søk på fredede kulturminner, leveringspliktige gjenstander som ikke blir levert inn og forsøk på salg av gjenstander. De fleste anmeldelsene kommer fra Vestfold (10) deretter følger Troms (3), Telemark (1) og Østfold (1).

I årene 2012–2014 var det to anmeldelser på landsbasis. Tallene de siste årene bekymrer seniorrådgiver Jostein Gundersen hos Riksantikvaren.

– Vi er usikre på om vi er på en topp nå, eller om dette er en tendens, sier Jostein Gundersen.

Ragnar tror Vestfold har mange anmeldelser siden Vestfold har vært et attraktivt søkested siden 1990-tallet og fordi det er gjort flere funn her.

Men hvorfor Vestfold har langt flere anmeldelser enn nabofylket Østfold, vet han ikke. Metallsøking er en populær hobby også der. Fylkesarkeolog Tryggve Csisar i Østfold kan heller ikke svare på hvorfor de anmelder færre saker til politiet enn i Vestfold, men sier han har grei oversikt over miljøet og ikke er redd for å ta tak i saker.

– Det er ikke grunn til å tro at det er Vestfold-tilstander i Østfold, sier Csisar.

Vakthunder

Ragnar vet at ikke alle liker at han følger metallsøkerne tett. Han har sett at etternavnet hans Lie er blitt byttet med Lik, noe han ikke tar så veldig tungt.

Men leder Ole Christian Fjeld i Norges metallsøkerforening applauderer at ulovlige søk blir anmeldt. Han sier at mange av henvendelsene om lovbrudd til fylkeskommunene i Norge kommer fra seriøse metallsøkere.

– Det er vi i metallsøkermiljøet som er vakthundene, sier Fjeld og legger til at den indre justisen er beinhard.

Til Høyesterett

I fjor kom en av sakene Ragnar har jobbet med for retten. En metallsøker fikk en fengselsdom på 21 dager. Dommen er anket til Høyesterett og skal opp i juni. Larvik-mannen innrømmet i retten at han i årene 2009–2015 fant 22 leveringspliktige gjenstander i blant annet Larvik uten å melde fra.

I starten kjente han ikke til reglene, fortalte han i retten. Han syntes også det var bedre at han beholdt gjenstandene fremfor at de skulle støve ned i en skuff. De skulle ikke selges, men vises fram.

Arkeologiske funn

Fylkesarkeologene Ragnar Orten Lie og Vibeke Lia går over funn de har fått inn de siste ukene.

Foto: Hege Therese Holtung / NRK

Kurser metallsøkere

Ragnar har tro på samarbeid med metallsøkerne for at alle funn skal komme inn. I fjor fikk fylkeskommunen inn 350 gjenstander fra metallsøkere, noe som er rekord. Metallsøkerne kommer med spennende funn, synes han, og bidrar til ny forskning. Nylig har han hatt møter med nystartede Sandefjord og omegn metallsøkerklubb for at de skal bli flinke til å registrere funn og kjenne til regler for hvor de kan søke. Metallsøkerklubben har fått 25 000 kroner av fylkeskommunen til å kurse medlemmene sine.

– Jeg forteller hvorfor vi er så pirkete. Er funnet nøyaktig registrert, kan vi jobbe med det videre, sier Ragnar.

Det tikker inn en melding på mobiltelefonen til Ragnar mens han sitter på kontoret sitt. Denne gang er det ikke et tips, men et funn fra en av de erfarne metallsøkerne i fylket.

Tre timer senere kommer Kim Eilertsen fra Nøtterøy med en Meny-pose med helgens fangst. Ragnar ser på spinnhjulet og anslår at det er fra 1200-1300-tallet. Men nøyaktig hvor det er gravd fram, vil Eilertsen ikke si med journalist til stede. Han frykter for at andre skal søke på samme sted.

Ragnar Orten Lie og Kim Eilertsen

Metallsøkerhobbyen har eksplodert de siste årene og fylkesarkeolog Ragnar Orten Lie får inn flere funn enn tidligere. Kim Eilertsen viser fram et spinnhjul fra middelalderen.

Foto: Hege Therese Holtung / NRK

Gir seg ikke

Hullene på jordet til gården Sandene Vestre i Larvik er foreløpig det det siste forholdet som Ragnar har anmeldt i år. Bonden var ikke hjemme da de to personene søkte på jordet hans. Så langt går etterforskingen av saken tregt, forteller politiet. Ingen har sett noen personer.

– Det skal nok litt til for at vi får noen mistenkte i denne saken, sier politietterforsker Kristian Kjærnes i økonomi- og miljøteamet hos Politiet i Vestfold.

Anmeldelsene de siste to og et halvt årene har, foruten en bot og en rettssak, resultert i flest henleggelser i Vestfold. Anmeldelsene tar mye tid. Tid han kunne brukt på andre ting. Likevel har han ingen planer om å endre kurs. Han mener plyndring av graver eller unndragelse av gjenstander ikke har blitt noe mindre problem.

– Anmelder vi ikke dette, godtar vi et svart marked, og vi gjør ikke jobben vår. Vi må synliggjøre problemet, sier han.