Der drømmer blir til virkelighet

– Hei! Er det du som kommer fra NRK? Bare kom inn. Vil du ha kaffe?

Jeg blir møtt med et stort smil i det jeg kommer inn døra på Café Vintage i Sandefjord. I løpet av de neste timene får jeg erfare at enhver som kommer inn døra blir mottatt på samme måte. Smilet tilhører Camilla Bilstad Johannessen (32), og hun har all grunn til å smile.

Det siste halvannet året har hun sørget for fast jobb til åtte minoritetskvinner.

Klassen på besøk

– Jeg må bare ta en telefon til Hamdieh, sier Camilla i det jeg setter meg ned ved bordet.

Hamdieh er fra Syria og har bodd i Norge i 18 måneder. I dag skal hun lage falafel til alle hun går i klasse med på språkopplæringen på Fønix. Hele klassen kommer nemlig for å spise lunsj.

I det telefonen begynner å ringe kommer hun inn døra. Ei lue er tredd oppå hijaben for å beskytte ørene mot den sure vinden. Hamdieh, som alltid er på jobb før tida, beklager på det sterkeste at hun er 10 minutter forsinket. Camilla er mer opptatt av at hun må få satt i gang med maten. Hun må nemlig lage nye falafeler, for de som ble laget av noen av de andre kvinnene i går ble ikke godkjent av Hamdieh selv.

– De smaker bare potet sier hun med et litt oppgitt smil om munnen.

– De er veldig nøye, og ikke minst ligger det mye stolthet i maten de lager. De eldre kjefter ofte på de yngre som ikke er like nøye eller ikke helt vet hvordan det skal være, ler Camilla.

Hamdieh lytter nysgjerrig og ler litt av Camillas beskrivelse av dem. Men det er ikke lenge hun får stå ved bordet før Camilla igjen ber henne begynne på maten.

– De har ikke helt det samme forholdet til tid som oss, sier Camilla litt oppgitt.

Hun frykter at maten kun vil være halvferdig når de sultne gjestene kommer om drøye to timer.

Et ønske om å hjelpe

Café Vintage startet med en idé fra Camilla om at det må være mulig å finne andre læringsarenaer enn en skolebenk. Selv har hun en mann fra Peru, og da han gikk på språkopplæring, var han oppgitt over alle de som kun var der og varmet stoler.

– Men når du setter en professor fra Australia og en analfabet fra Somalia i samme klasserom, så kan du ikke forvente at de har samme læringsutbytte, sier Camilla.

Og det var dette som fikk hennes idé til å ta form. Hun er overbevist om at dersom en tar tak i det disse personene faktisk er gode på og skaper en læringsarena rundt det, er forutsetningen for å lykkes med god språkopplæring og integrering mye mer realistisk.

Et viktig supplement

Ved det lokale NAV-kontoret i Sandefjord er prosjektet til Camilla et kjærkomment supplement til de andre integreringstiltakene som finnes i kommunen. Derfor er NAV, sammen med Sandefjord kommune, med på å finansiere prosjektet.

NAV har også et prosjekt som kalles Jobbsjansen, finansiert av IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet). Prosjektet har som mål å få kvinner med minoritetsbakgrunn ut i jobb.

I 2016 fikk 70 prosent av deltakerne i jobbsjansen-prosjektet enten jobb, eller de startet på en utdannelse. Flere av disse kvinnene har startet sin karriere på Café Vintage.

– Prosjektet til Camilla er veldig viktig. Det gir rom for arbeidstrening og legger til rette for å gi disse kvinnene den kunnskapen de trenger for å komme seg ut i arbeidslivet, sier Eliane Machado e Silva, veileder hos NAV Integrering i Sandefjord.

Fire av kvinnene som startet å jobbe på Café vintage jobber i dag i kantina og med renhold på Skagerak International School.

– Både her på NAV og også gjennom Camillas prosjekt er vi opptatt av å lære kvinnene hvordan arbeidslivet fungerer, og viktigheten av at også kvinner tar del i arbeidslivet i Norge. Mange av dem kommer fra land hvor kvinnens jobb er i hjemmet, mens her i landet er arbeid selve nøkkelen til en god integrering, sier Silva.

– Hva jobber du med mamma?

I kantina på Skagerak møter vi Zulin Wilches, som har bodd i Norge i åtte år. Hun er opprinnelig fra Venezuela, men bodde 10 år i Spania hvor hun jobbet som grafisk designer før hun og mannen kom til Norge.

Det var jobbmuligheter for mannen hennes som gjorde at de kom til Norge, men Wilches gikk mange år uten jobb før hun gjennom Jobbsjansen i regi av NAV ble ansatt i Vintage Baby og nå jobber i kantina på Skagerak.

– Det er veldig viktig å ha en jobb. Det er slik du lærer språket og blir integrert i det norske samfunnet på en god måte, sier Wilches.

Wilches har tre barn, og sønnen på fem år er veldig opptatt av at hun snakker norsk og ikke spansk når han leveres i barnehagen. Det betyr også mye for barna at mamma nå endelig har fått jobb.

– Dattera mi spurte meg før jeg fikk jobb, "Hva gjør du mamma? Jeg vet hva pappa jobber med, men hva er din jobb?" Alle kvinner i Norge jobber, så det er veldig viktig å være en del av det, sier Wilches.

Hun sier at barna nå med stolthet forteller at mamma jobber i kantina, og for henne er det viktig å vise barna hvor viktig det er å være delaktig i arbeidslivet.

Lunsjen serveres

Tilbake på Café Vintage avslører den hektiske aktiviteten og lukten av eksotisk krydder som sprer seg i lokalet at lunsjtid nærmer seg. Hamdieh steker så mange falafeler hun klarer i panna, mens Camilla og to av de andre kvinnene legger opp maten på tallerkener.

Et titalls medelever og tre lærere fra språkklassen sitter og venter på lunsj etter å ha besøkt Hvalfangstmuseet.

Blant elevene er Hamdiehs mann Mohammad. Han er stolt over kona som etter kun halvannet år i Norge har fått seg jobb. Selv har han jobbet som byggemester i Syria, men har ennå ikke lykkes med å få seg jobb i Norge.

– Jeg må lære meg bedre norsk først, sier han.

Han sitter ved bordet sammen med et vennepar, også fra Syria. De er alle glade for muligheten Hamdieh har fått og skryter av Norge.

Maten kommer på bordet, og Mohammad kan bekrefte at dette egentlig er slik mat kona kun lager i helgene, og kanskje bare en gang i måneden. Det ser ut til at alle liker maten godt. Selv fikk jeg prøvesmake en falafel før gjestene kom og jeg forstår begeistringen hos de andre, for den smakte fantastisk.

Det stekes også nok falafeler til alle som har bestilt take away denne dagen, for tre dager i uka kan man nemlig plukke opp dagens rett for en billig penge på vei hjem fra jobb. Mat som er laget på tradisjonelt vis fra et hjørne av verden du kanskje knapt har hørt om.

Er alle menn like positive?

Etter å ha møtt Hamdiehs mann Mohammed blir jeg nysgjerrig på om alle menn er like optimistiske og støttende til at kona får seg jobb. Mange av disse kvinnene kommer fra land hvor konas plass tradisjonelt sett er i hjemmet.

– Det er noen menn som er skeptiske, men det hjelper på at det kun er kvinner som jobber her, sier Camilla.

Camilla legger til at etter hvert som mennene blir bedre kjent med den norske arbeidslivskulturen, så forstår de også viktigheten av at kvinnene jobber. Både når det gjelder å være et forbilde for barna sine, men også når det kommer til det økonomiske aspektet.

I tillegg er hun opptatt av å tilrettelegge, ved for eksempel å la kvinnene få bruke religiøse hodeplagg på jobb. De har heller tilpasset det for ikke å bryte med hygienereglene på norske kjøkken.

– Og hva de bruker pausene sine på, om det er å be eller ta seg en røyk, det spiller ingen rolle for meg. Så lenge de jobber og gjør det de skal ellers, sier Camilla.

I kafeen jobber det kvinner fra mange ulike land og religioner. Og det kan skape utfordringer, ifølge Camilla.

– Du kan tenke deg når en av damene fra Somalia kun vil spise halal kjøtt, mens ei annen fra Thailand spiser kyllinghals og innvoller så kan det oppstå konflikt, men de respekterer hverandre uansett, stort sett i alle fall, ler Camilla.

Kodene i arbeidslivet

Når kvinner kommer på arbeidstrening hos Camilla begynner det med en workshop hvor de lærer mer om hvordan det norske arbeidslivet fungerer, hvilke plikter og rettigheter de har.

– Mange av disse kvinnene har aldri hatt en jobb, og de skjønner ikke at det å møte opp på jobben er synonymt med at lønna kommer inn på konto.

Det å lære kvinnene kodene for det norske arbeidslivet er noe det jobbes mye med. I tillegg jobbes det med å få kvinnen til å tro på seg selv. For noen kan det være en stor utfordring å skulle servere mat til en ukjent mann.

– Etter hvert som de lærer seg kodene og språket, kommer mestringsfølelsen, sier Camilla.

Kvinnene blir også tryggere på seg selv og situasjonen de er i. Camilla forteller om en lørdag hvor mannen til en av kvinnene kom inn for å ta en kopp kaffe med noen kamerater. Da de skulle betale sier kvinnen; "Jeg tar det, jeg".

Etter å ha hørt denne historien tenker jeg at det må gi en vanvittig mestringsfølelse å gå fra aldri å ha jobbet og ha blitt forsørget av mannen sin, til å kunne betale for mannen og kameratene sin kaffe med egne penger.

Ønsker en utdannelse

Målet til Camilla er at kvinnene skal lære seg norsk og få seg en fast jobb. De skal være gode rollemodeller for barna sine og kjenne at de er selvstendige. På kjøkkenet står en av kvinnene jeg så vidt hilste på da hun kom på jobb. Wansa Rasho Khalaf fra Irak har bodd i Norge siden 2009, og snakker godt norsk.

– Jeg har jobbet her i tre måneder, og jobben er veldig viktig for meg, sier Wansa.

Hun har aldri tidligere jobbet, men ser stor verdi i å få være med å bidra. Hun sier at mannen også støtter henne og sier hun må være flink så hun kan få mer jobb.

– Det er vanskelig å få jobb, så jeg er veldig glad for å kunne jobbe her. Jeg tenker at jeg har lyst til å ta fagbrev, slik at jeg får en utdannelse, sier Wansa.

Dette gleder Camilla, og hun forteller at også en av kvinnene som tidligere har vært på arbeidstrening på Café Vintage, tar fagbrev nå i industriell matproduksjon.

Mange av disse kvinnene sliter med å se forbi det store gapet som er mellom dem og arbeidslivet når de kommer til Norge, forteller Camilla. Men ettersom de lærer seg språket bedre, forstår hvordan det norske arbeidslivet er bygget opp og begynner å mestre oppgavene, så skjer det noe Camilla kaller for magisk.

– De får en helt annen motivasjon og forståelse. De begynner plutselig å se på seg selv som arbeidstakere og ikke bare som kone og mor. Dette er en reise jeg er så takknemlig for å være med på, avslutter en fortsatt smilende Camilla.