– Vær tøff nok til å lytte

Steinar puster tungt. Han henger i en stang etter hendene. Løfter seg opp og slipper seg sakte ned.

Rapmusikken overdøver nesten pusten hans nede i kjelleren til Høyskolen i Sørøst-Norge avdeling i Porsgrunn. Det er bare Steinar som trener nå klokken 0730.

– For seks år siden veide jeg litt over 100 kilo, rekker han så vidt å si mellom to repper.

Da fant han at han måtte gjøre noe med kroppen. På ett år gikk ned ca. 35 kilo.

– Det hjalp godt på psyken for å si det sånn, smiler Steinar mens svetteperlene blinker i panna.

Nå trener han tre til fem dager i uka. Han er jo vant til å være i god form.

Kiloene kom på etter flere år med angst og redsel for bevege seg ut av døra. Angsten kom etter at han var med i Norwegian Task Force i Kosovo i 2003/04.

Panikk

– Opprøret hadde startet. De var bevæpnede sivile. Jeg stod utenfor presidentboligen i Pristina i Kosovo. Jeg skulle passe på presidenten.

Steinar Vikholt tar oss tilbake til 2004. Da han var geværsoldat og vognfører i den norske innsatsstyrken KFOR i Kosovo.

Mens han stod der, i uniform, med gevær, foran en MB 240 (militær feltvogn red.anm.) og endelig skulle gjøre det han hadde trent på i flere år, skjedde det.

– Jeg tror jeg fikk en mageinfeksjon. Noe så idiotisk, sier Steinar.

Han rister lett på hodet mens han letter litt på øyenbrynene mens han forteller. Vi demper musikken i rommet så det blir lettere å prate.

Hva gjør man da? Magen hadde plutselig slått seg vrang. Rundt var det væpnede opprørere og en president du skal passe på?

– I slike situasjoner er du i din egen lille boble. Du har ingen oversikt over situasjonen. Og det er kun den ene lille oppgaven du skal ta vare på. Det har du trening på. Men den treningen inkluderer ikke magetrøbbel, sier Steinar.

Inne i han da raser panikken mens han prøver å være rolig utad.

– Jeg husker at jeg var redd for å si til lagføreren min at jeg ikke klarte å stå der. At vi måtte finne en løsning på at jeg hadde en mage som var helt vrang.

Det neste Steinar kan erindre er at han ble kjørt, først til en svensk leir, så til den norske, hvor han ble lagt på isolat på grunn av magen.

I fem dager satt han der alene mens kameratene han har bodd, spist, sovet og trent med i nesten to år, stod i skuddlinjen mellom albanere og serbere.

– Jeg følte veldig på at jeg burde vært der for vennene mine da. Det var jeg ikke. Jeg var på isolat og hadde heller ikke lov til å gå ut, forteller Steinar.

Fikk angst

– Jeg husker hvor dum jeg følte meg fordi jeg ikke hadde vært med, forteller Steinar.

Blikket vender på en måte innover når han forteller videre.

– Jeg hadde mageinfeksjon, liksom. Følelsen av hjelpeløshet ble sittende i meg, tror jeg. Det ble bare verre og verre å komme opp på hesteryggen igjen.

Han merket det allerede da, at han ikke hadde lyst til å gå utenfor leiren. Rett og slett fordi magen hadde en tendens til å slå seg vrang.

Det virker som om pulsen etter hangupsene har langt seg.

– Og det er noe jeg har fått vite seinere, at det er kjønnsforskjeller på angst. Hos menn kan det ut på magen, mens kvinner merker det på hode og skuldre.

Tankekart fra helvete

Steinar kom hjem sommeren 2004 – og ble der.

Han flyttet inn til besteforeldrene som drev en campingplass i Horten. Angsten satt i og han var redd folkemengder og redd for magen kunne finne på hvis han var på steder uten toalett. Det var tryggest å holde seg inne.

– Og ble jeg nervøs, kjente jeg det på magen. Når mine angstanfall kom tenkte jeg: Hey, jeg må vite hvor toalettet er, sier han. I en periode var jeg nok den personen på Østlandet som hadde best oversikt over hvor alle offentlige toaletter var. Toalett hadde ikke bare en funksjon for min fysiologi men fungerte som et sted jeg kunne stenge omverdenen ute i angstfylte øyeblikk.

Han drar på smilebåndet når han sier det.

– Skulle jeg på butikken, dro jeg ti minutter før stengetid. Da var det færrest mulig mennesker der.

Hvis Steinar skulle kjøre et sted, forberedte han seg i to-tre timer. Og han måtte kjøre. Kollektivtrafikk var utelukket. Han tusla ikke i sentrum på noen som helst måte.

– Skulle jeg innom NAV, startet jeg dagen før med å grue meg, sier Steinar.

Steinar tenkte hva hvis hele tiden. Hva hvis bilen stopper? Hva skal jeg gjøre da? Hva hvis den personen er der? Hva hvis den døra er låst?

– Når man har angst, er det helt utrolig hvor mye energi man bruker på helt enkle ting. Fastlegen spurte meg en gang om vi kunne kartlegge hvor lang tid jeg brukte på angsten min. Jeg tror vi kom fram til at jeg brukte 7–8 timer per dag for å tenke på angst og på ting som kunne utløse angst.

– Se for deg et lite tre, der stammen er at du skal gå ut av døra i dag, så er hva hvis jeg møter den personen en gren. Også forgreiner tankene seg utover i mange, mange ledd.

Han har snakket med folk som har angst som har det på samme måte, som sitter og planlegger og planlegger.

– Og du blir jo gæren. For du er helt utslitt før du i det hele tatt har gått ut av døra. Du har et tankekart som er helt ekstremt innviklet, sier Steinar.

Individuelt

– Angst er et helt vesentlig symptom ved posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det forteller Forsvarets sjefpsykiater, oberstløytnant Jon G. Reichelt.

En svært belastende hendelse er for så vidt en forutsetning for diagnosen PTSD, fortsetter han. Samtidig som en alvorlig belastende hendelse kan ha et subjektivt preg.

– Kan man på forhånd si noe om hvem som er disponert for det?

– Det er vanskelig å forutsi hvem som kommer til å få en psykisk lidelse. Men har man tidligere hatt en psykisk lidelse så er det økt risiko for å få det igjen.

Det hadde ikke Steinar, og han var gjennom mange tester før han ble sendt utenlands.

I Forsvarets egne undersøkelser finner de lave forekomster av psykiske lidelser og PTSD.

Forsvarets undersøkelse av dem som deltok i Libanon, viser at totalt 12,5 % med sannsynlighet har en psykisk lidelse mange år etterpå, og at 6,3 % har en sannsynlig PTSD.

– Det er mange årsaker til et slikt tall, ikke bare tjenesten, sier Reichelt. Og forekomsten av psykisk lidelse i denne gruppa er noe lavere enn blant menn på samme alder ellers i befolkningen.

Han sier også at kvinner oftere enn menn er gode til å gjenkjenne angst og søke hjelp. Menn er mer tilbøyelige til å tenke at det er noe galt med kroppen, f eks. med hjertet.

Vanskelig å erkjenne

– Å innrømme overfor deg selv at du må ha hjelp, det er vanskelig, sier Steinar.

Han tar en sup av vannflaska. Det lukter overraskende godt i treningsstudioet. Det virker som rommet og apparatene er nyvasket.

Han skjønte det jo. Han kom seg ikke ut av døra. Noe var galt.

Som gutt vokste han opp i et hjem med tradisjonelle kjønnsroller. I ungdommen hang han i et maskulint miljø i Sandefjord. Fra å være blant de kuleste i småbyen, dro han til forsvaret hvor han var tøff og presterte bra.

– Det å stoppe opp og si at jeg trenger noen å prate med. Det å klare og sette de rette ordene på angsten. Tørre å ta de kleine samtalene om at jeg faktisk ikke har det så veldig bra, var ikke lett. Det ble mamma jeg pratet med først, sier han.

– Og i det øyeblikket man tør å si at det er et helvete, da må den andre være der å ta vare på den tilliten. Det må tas på alvor, sier Steinar bestemt.

Å oppfordre til lytting er blitt Steinars misjon.

Selv byttet han fastlege tre ganger før legen skjønte at det var psyken og ikke ryggen som var hovedproblemet. Legen sendte en henvisning til Distriktspsykiatris senter og snuoperasjonen kunne begynne.

Svetten på huden har tørket og Steinar tar på seg skinnjakka for ikke å begynne og fryse. Vi har brukt opp treningstiden på snakk. Steinar må rekke forelesningen kvart over ti. Tema i dag er psykisk helse hos barn og unge.

På det verste fikk han tilbud om psykologhjelp fra forsvaret. Men for han var det uaktuelt å dra til Oslo en gang i uka. Han klarte jo ikke å komme seg ut av døra.

Ny milepæl

Høsten 2016 står Steinar foran 180 tillitsvalgte i studentdemokratiet ved Høyskolen i Sørøst Norge.

– Formålet med foredraget er egentlig ikke å snakke om meg, sier Steinar.

– Alle mennesker trenger anerkjennelse. Og jeg trenger anerkjennelse, men jeg vil ha den for å ha gjort noe viktig, sier Steinar uten å nøle.

For han har drivkraften alltid vært at han vil hjelpe. Helst så direkte som mulig.

– Det verste etter militære var å være arbeidsledig. At jeg ikke kunne gjøre noe. Ikke kunne jobbe fordi jeg ikke klarte å bevege meg ute.

I ungdomsgjengen var han den som kjørte bråkebøttene hjem når utestedene stengte, slik at de ikke havna utpå. Grunnen til at han ville i militæret, var et ønske om å hjelpe, ikke sloss.

Da han fikk nattevaktjobben på Singo (senter for døvblinde), var det fordi de forstod at han virkelig ønsker å være til nytte og hjelpe her i livet, tror Steinar.

– Nå ønsker jeg at jeg med min historie, kan gjøre det lettere for andre å snakke med noen. Når noen er tøffe nok til å prate om angst, må andre være tøffe nok til å lytte.

Angsten vil alltid være med han. Men den stenger ikke for døra hans lenger.

– Jeg kjente den i stad før dere kom. Er jeg våken nok? Har jeg få i meg nok kaffe? Hvordan kommer bildene til å se ut? Da måtte jeg sette meg ned å puste ut. Men angsten preger ikke livet mitt lenger, sier han lett.

– Hvordan var den følelsen av at folk reiste seg og klappet etter foredraget?

– Jeg begynte faktisk å grine, ler Steinar.

Han stakk rett inn på et grupperom på hotellet. For han vet hva som skjer når noen setter ord på angst. Da setter andre ord på det tilbake.

– Og det var det som skjedde da jeg kom tilbake. Jeg møtte alle de som i løpet av en time tenkte at de kunne fortelle sine innerste hemmeligheter til meg. Og da fikk jeg virkeligheten tilbake.

For hvordan skal han møte mye ros og vilt fremmede mennesker som forteller sine innerste hemmeligheter.

– Da sleit jeg med å forvalte den tilliten, for hvordan skal man gjøre det med så mange og så overveldende?

– Hadde du tenkt på det at det kom til å skje?

– Nei, faktisk ikke. Det hadde jeg ikke planlagt.