– Sykdommen er som en voldelig ektemann

– Hvis jeg ikke hadde fått hjelp, kunne jeg ha sultet i hjel. Det var også det jeg håpet og tenkte, for jeg var ganske depressiv, men jeg ville ikke ta livet mitt med piller eller noe. Så jeg tenkte at en sakte død måtte være det beste for meg.

Linn Karin Lundhaug snakker stille mens vi går sakte, veldig sakte, i snødekte gater i Holmestrand. Tempoet må holdes rolig. Hun orker ikke så mye, for spiseforstyrrelser har styrt store deler av den 27 år gamle jentas liv. Det har satt sterke og dype spor både fysisk og mentalt.

Hun var 13 år da hun begynte å utvikle et anstrengt forhold til mat. Det startet med slanking, så ble det selvskading, sulting og spying, men nå er hun på bedringens vei, og takker helsevesenet for hjelpen.

– Jeg var veldig heldig, jeg ble fanget opp. Det tok mye tid, og det gikk nok nærmere fire år før jeg kunne spise uten at noen satt sammen med meg og passet på at jeg fikk i meg det jeg skulle, forteller Lundhaug.

Nå kan det bli endringer i måten hun og andre som sliter med å få i seg mat hjelpes her i landet, for kvaliteten på behandlingen ved de ulike spesialisthelsetjenestene skal inn i et nyopprettet register.

For første gang i Norge

Nylig godkjente Helsedirektoratet nasjonal status for et register for spiseforstyrrelser.

Det blir landets aller første oversikt over om og hvordan hjelpen som gis virker.

– De første pasientene skal inn i kvalitetsregisteret i løpet av 2016. Det gjelder i første omgang de regionale spesialenhetene for spiseforstyrrelser. Senere, når systemet fungerer, vil det også utvides til andre behandlingsinstitusjoner.

Det sier Øyvind Rø som er forskningsleder og professor ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP) på Ullevål sykehus.

Han mener det er på høy tid at et slikt register kommer på plass, for i norsk sammenheng er dette det første kvalitetsregisteret innen mental helse.

– Mental helse har vært på etterskudd når det gjelder registre som dette. Det tar tid, det har med personvernmessige og datatekniske hensyn å gjøre, men dette burde ha vært oppe og gått for lenge siden, sier Rø.

Også ved sykehuset i Vestfold ønskes det nye systemet velkommen.

Les mer:

• – Plutselig gikk det opp for meg at jeg kastet opp maten
• Spis sammen, unngå spiseforstyrrelser

Vil ha tilbakemelding

I et gult hus på sykehusområdet i Tønsberg har psykologspesialist Vigdis Wie Torsteinsson kontoret sitt. Bygget rommer Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA), og i årevis har hun jobbet med barn og unge som sliter med å få i seg mat.

Hvert år er hun og kollegaene hennes i kontakt med mellom 70 og 80 unge personer som har spiseforstyrrelser, og hun mener det essensielle med den nye oversikten vil bli å se hvor mange mennesker det dreier seg om på landsbasis og hva slags behandling de får.

Altså hvor gode hjelpere de som prøver å hjelpe faktisk er.

– For oss er det viktigste at vi trenger disse tilbakemeldingene for å se om det vi gjør faktisk virker. Med utgangspunkt i det, så er registeret nyttig.

Samtidig er hun opptatt av at det forebyggende arbeidet må stå øverst på listen.

Demonen i kroppen

Gående ute i snøen i Holmestrand snakker Linn Karin Lundhaug videre om det å få kontroll over spisingen. Også hun mener det nye registeret kan ha noe for seg, samtidig som hun understreker at aktiv forebygging er det aller viktigste, også for henne.

– Når du har spiseforstyrrelser er det som om en demon har tatt over kroppen din, du blir fanget.

Og fanget kan man bli så tidlig som i barnehagen, sier hun, for hun mener fokuset på hvordan man skal se ut, fokuset på kropp, klær og utseende, starter allerede der.

Hos BUPA i Tønsberg forteller Vigdis Wie Torsteinsson at barn helt ned i 11–12 års alderen kommer til dem med alvorlige spiseforstyrrelser.

Samler data

Hvordan skal så det nye registeret kunne gjøre behandlingen av både barn og voksne med spiseforstyrrelser bedre? Hovedpoenget er, i samtykke med pasientene, å samle inn data om diagnosene, hvor lenge personene har hatt lidelsen og hvilken type spiseforstyrrelse de har, forteller Øyvind Rø ved RASP.

– Det skal også gjøres tester som sier noe om alvorlighetsgraden og hvilke symptomer de har. Dette skal gjennomføres ved starten og slutten av behandlingen samt ett år etter at behandlingen er avsluttet.

I Tønsberg har psykologspesialist Torsteinsson full tillit til at det nye registeret vil være til hjelp. Samtidig er hun opptatt av at helsepersonell må holde fast ved det aller viktigste, arbeidet med hver enkelt person og deres familie.

– Vi i systemene rundt må ikke bli for opptatt av registreringsprosedyrer. Det essensielle er hver enkelt ungdom og deres familie, for alle trenger et skreddersydd tilbud som tar utgangspunkt i deres styrker og vanskeligheter, sier hun.

Snakk om det

I Holmestrand har Linn Karin Lundhaug møtt på en katt, og det spraglete, haleløse dyret havner raskt i armene hennes.

– Jeg er veldig glad i katter. Hjemme har jeg to persere, og de er som medisin for meg, smiler hun.

God medisin har det også vært for henne å snakke om det anstrengte forholdet hun i så mange år har hatt til trening, sin egen kropp og mat. For når demonen først tar grep, mener hun det aller viktigste er å ikke skjule at man har problemer.

– Snakk med noen, begynn med helsesøster. Dette er ikke noe mamma, pappa eller andre pårørende kan hjelpe til med, for man trenger profesjonell hjelp.

Hun understreker at spiseforstyrrelser kan ta liv uansett alder, og at det å være åpen om at man er syk er det første steget i riktig retning.

Så hva med registreringen? Kunne hun og andre fått bedre hjelp om den hadde kommet tidligere? Det har ikke den vevre jenta noen formening om. Alt det handler om for henne er at den blir til nytte for pasientene.

Les også:

• – Man føler seg mislykket som mor

Som en voldelig ektemann

Selv ønsker hun seg noen ganger tilbake til frihetsfølelsen det ga å ha kontroll over maten, å kunne spise hva hun ville, for så å spy det opp etterpå. Å kunne sulte seg kan hun også savne til tider, for hun er akkurat på vippepunktet mellom det å igjen bli fange av sykdommen eller fortsette veien fremover mot et friskt liv.

Det gjør henne redd. Redd for å bli alene etter å ha levd i det hun ser på som et dysfunksjonelt forhold i så mange år

– Jeg har alltid sammenlignet spiseforstyrrelsen med en voldelig ektemann som jeg både elsker og hater. Så det er litt trist å skulle bli alene, samtidig som jeg ønsker å rømme fra ham.