25 år i ofrenes tjeneste

Historien til Incestsenteret i Vestfold starter med en Støttetelefon som ble opprettet 4. juli 1988. En telefon som ble drevet fra Mary-Ann Oshaugs private hjem, frem til incestsenteret offisielt åpnet 6. mai 1991.

Det fantes da bare ett tilsvarende senter i landet, og det lå i Oslo.

Veien frem skulle vise seg å bli lang og tung, med mange hindringer på veien.

Men det ble en realitet, og i år feirer senteret 25 år.

– Det er helt utrolig. Da jeg startet opp dette senteret, var det omtrent ingen kunnskap blant politikerne eller myndighetene. Det var helt ukjent. I dag har alt endret seg, sier daglig leder, Mary-Ann Oshaug.

I dag finnes det incestsentre over hele landet, men Oshaug sier at de i Vestfold har mest å gjøre. Fortsatt er de nemlig alene om å drive den landsdekkende telefontjenesten for personer utsatt for incest og seksuelle overgrep, samt deres pårørende.

Siden støttetelefonen startet i 1988 og til og med 2015 har de mottatt 375 757 telefoner. Fylkene de får flest telefoner fra, er Vestfold (84 639 telefonsamtaler), Oslo (59 591) og Hordaland (22 944). Resten ringer fra andre deler av landet.

I samme periode har det vært snakk om 17 357 ulike brukere som har fått hjelp av Oshaug og hennes kolleger.

Den lange veien ...

Datoen sitter fortsatt fastspikret i hukommelsen. 24. mai 1971. Det var den dagen hun skulle opp til norskeksamen på ungdomsskolen.

– Den var ti over to på natta, sier hun, nærmest hviskende. Hun snakker om klokkeslettet da faren hennes døde.

16 år gammel fikk hun beskjeden. Hun jubla inni seg, var overlykkelig. Det var vanskelig å skjule den enorme lettelsen og gleden som fylte hele kroppen, derfor sneik hun seg inn på rommet sitt. Mens familien trodde hun sørget for seg selv, slengte hun seg i stedet ned på magen på senga og lo inni seg.

– Da trodde jeg at jeg hadde blitt fri overgrepene.

Men minnene gjorde befrielsen umulig i mange år.

– Jeg fikk enorme problemer i etterkant. Jeg begynte å ruse meg og ble gateprostituert for å kunne skaffe meg rus, sier hun.

Til slutt havnet Mary-Ann Oshaug i psykiatrien med diagnosen psykotisk og manisk depressiv.

Mary-Ann Oshaug var fem år da faren forgrep seg på henne for første gang. Hør hennes opplevelse om det brutale som skjedde:

• Les også: – Det er din skyld!

Vendepunktet

Men så kom vendepunktet. En gang hun var med Blå Kors på tur til Sverige så hun en avis med et oppslag av to damer. Det var et bilde av Inger Gilje og Marianne Lind som hadde startet et Støttesenter mot incest i Oslo.

– Det var første gangen jeg så andre utsatte, sier Oshaug og tenker tilbake på den dagen. Blikket er nå fraværende – hun graver frem minnet.

– Jeg var skrekkslagen for å ta på avisen. Da ville jo de andre forstå at jeg var utsatt!

Men hun kunne ikke bare gå forbi. Mens ingen så på, kjøpte hun avisen og gjemte den godt under jakken. Lese den kunne hun bare på do.

– Herregud, når jeg tenker på det nå ... men sånn var det altså, forteller hun og himler med øynene.

Etter det var målet fastsatt. Hun skulle starte sitt eget incestsenter. Men først måtte hun stå frem.

Senterets grunnpilar

– Takket være den store media fokuseringen, ble jeg helt frisk. Anerkjennelse er så viktig for å kunne klare å leve bra igjen, sier Oshaug og forteller at det har blitt senterets grunnpilar.

I fjor mottok de rundt 18 600 telefonhenvendelser. Antall direkte henvendelser øker også, ifølge Oshaug.

Det var 446 ulike personer som kom innom senteret for å motta en eller annen form for hjelp i fjor, mens det var rundt 370 henvendelser i 2014.

Hun beskriver dagens åpenhet om incest som en ubeskrivelig forskjell fra den gang hun var ung. I dag vet nesten alle voksne, unge og barn hva det er.

– Nå reiser vi rundt på alle skolene i Vestfold og underviser barn i andre, fjerde og sjette klasse. Vi har også begynt å undervise i barnehagen, eksemplifiserer hun.

Det er viktig med informasjonsformidling og høy faglig kompetanse for å avverge incest.

• Les også: Lærer 5-åringer om incest

Skamfølelsen som gror fast

I løpet av en arbeidsdag på Incestsenteret i Vestfold kan man høre en rekke vonde historier. I enkelte tilfeller kan de høres ut som ren fantasi, men som dessverre er realitet.

Psykologspesialist Elisabeth Nyborg ved Psykolog Psykiater Gruppen i Vestfold har selv vært veileder for enkelte ansatte på senteret.

– Incest er en traumatisk hendelse som gir svært mye skamfølelse. I enkelte tilfeller er dette bakgrunnen til hvorfor offeret lar være å anmelde overgriperen, mener psykologspesialisten.

Nyborg kikker bort på vinduskarmen. Der står det fire små tredukker. Kanskje representerer de en søskenflokk, en familie.

– Skam er en av de verste følelsene vi mennesker har. I en slik traumatisk hendelse ser man at offeret har en tendens til å legge skylda på seg selv, sier Nyborg.

– Et område med store mørketall

Ut fra kriminalstatistikkene til Statistisk sentralbyrå (SSB) varierer antall anmeldte tilfeller av incest fra år til år, men omfanget har i de siste årene vært om lag 100 årlige anmeldelser av incest.

Om lag halvparten av disse ender opp med en avgjørelse mot en gjerningsperson. Noen hovedresultater fra statistikk over etterforskede forbrytelser i perioden 1960 til 2010 viser at antall etterforskede incestsaker økte rask på slutten av 1980-årene, spesielt det året Mary-Ann Oshaug opprettet støttetelefonen i 1988.

Lena Reif, leder ved Seksjon for seksuallovbrudd i Kripos sier det generelt er store mørketall på alt av seksualforbrytelser.

– Men særlig når det gjelder incest, fordi det er vanskelig å fortelle om overgrepene når personen står deg nær, sier Reif.

Hun forteller at politiet er opptatt av at de som jobber med barn, er observante på å avdekke overgrep.

– Siden det er så vanskelig for den utsatte å fortelle om det selv, kan dette være den første milepælen, så er man helt avhengig av at andre folk varsler, understreker hun.

Med makten i hendene

På veggen foran Mary-Ann Oshaug henger det et bilde av en ung jente sittende på en sengekant. Med hodet fremoverbøyd klemmer hun bamsen sin tett inntil seg, men blikket er grodd fast til soveromsdøren som står på gløtt. I mørkets uklarhet ser hun han – Overgriperen.

Mary-Ann Oshaug kikker forsiktig ned på hendene. Armene er fulle av arr fra tidligere selvskading. Men det er historie. Likevel vet hun at minnene aldri vil forsvinne.

– Du klarere ikke å flytte fra minnene dine og opplevelsene dine. De drar du med deg over alt. Men det er godt å vite at jeg kan gå rundt i de gamle sporene mine i Vestfold uten å bli innhentet av fortiden min.

– Jeg har klart å ta tilbake makten over livet mitt. Og det er deilig.