NRK Meny
Normal

Så ikke faren på syv år

Roar vokste opp under andre verdenskrig, men for han startet krigen i Norge lenge før 9. april 1940.

Roar Anton Bruun

I UVISSHET: Roar Anton Bruun (84) var åtte år da andre verdenskrig brøt ut i Norge. Farens hans forsvant allerede høsten før, og i løpet av krigsårene ante Roar og moren ingenting om hvor faren befant seg.

Foto: Mathilde Torsøe/NRK

De norske hvalfangerne reiste alltid ut i september, men høsten 1939 var det annerledes. Da var Roar Anton Bruun fra Husvik i Tønsberg åtte år gammel, og faren hans jobbet som garantimaskinist på et av hvalkokeriene til det skotske rederiet Salvesen.

Denne høsten var krigen i gang ute i Europa, og kapteiner og redere var redde for å sende båtene sine ut. Derfor forsvant båtene ut fjorden først i oktober dette året.

– Kapteiner og redere visste at det kunne ligge miner og fiendtlige fartøy i Nordsjøen. Da fars skip skulle gå ankret det bare opp ute i fjorden, ved Husøyflaket. Det ble liggende til neste kveld. Da forsvant det langsomt ut bak Husøy, med slukkede lanterner i ly av mørket. Vi så det igjen i Huikjæla – som en skygge. Så var det borte. Det var hardt at han reiste, for allerede da, som åtteåring, ante jeg på en eller annen måte at han ikke skulle komme tilbake, forteller Roar til NRK.no.

76 år har gått siden denne skjebnesvangre høsten. Vi sitter i Roar og konas gulmalte trehus på Husvik, 150 meter unna stedet Roar så faren forsvinne i oktober 1939.

Det skulle ta syv år før han så faren igjen.

Få livstegn

Etter krigen ble Roar og kona Reidun godt kjent i Norge, gjennom å skrive hage- og reisereportasjer i ukebladet "Hjemmet" i 19 år. De leverte sin siste reportasje i 1997. Ute viser vårværet seg fra sin beste side, og Roar fester blikket på de nyutsprungne buskene i hagen utenfor. Den idylliske dagen vitner langt fra om krigshendelsene som en gang utspilte seg i nærmiljøet.

-I løpet av de syv årene far var borte fikk vi ikke annet livstegn fra han enn et par udaterte telegrammer. De sa ikke sa stort annet enn at han var i live. På ett av telegrammene sto det "jeg vugger hvor jeg pleier å være." Noe mer fikk han ikke lov til å skrive, forteller Roar.

Ut fra telegrammet gjettet han og familien at faren var på Sør-Georgia i Sørishavet.

-Etter krigen fikk vi vite at vi hadde hatt rett i dette. Under krigen visste vi imidlertid ingenting, hverken om far eller om hvor lenge krigen skulle vare. Vi levde fra måned til måned – og etter hvert fra år til år.

I ettertid fikk Roar og familien vite at faren hadde gjort alt han kunne for få gitt mer livstegn fra seg.

Roar Anton Bruun

HUSVIK: – Her, i Husøysundet, så jeg båtene kjøre ut og inn og skyte 9. april, forteller Roar. Til høyre skimtes det hvite klokkertårnet på Torgersøya.

Foto: Mathilde Torsøe/NRK

Startet mye tidligere

Roar forteller at de fleste barna på Husvik hadde sjøfolk som fedre under krigen.

-Og de var stort sett hvalfangere, derfor startet krigen også for dem høsten 1939.

Vi beveger oss ut av Roars hus, og 84-åringen fører oss på lette ben ned til stranda i Husviksundet. Tidlig om morgenen 9. april 1940, da krigen startet på ordentlig i Norge, var Roar hos bestemoren sin rett i nærheten. Han peker utover fjorden og viser oss hvor han så de norske fartøyene skyte inn i tåka denne dagen.

– Jeg så én eller to ombygde norske hvalbåter som gikk fram og tilbake i Vallø-bukta. Først kjørte de ut til klokkertårnet på Torgersøya, deretter hørte vi at de skøyt. Så bakket fartøyene inn igjen, antakeligvis for å lade opp kanonene. Deretter kjørte de ut igjen og skjøt på ny.

Ifølge Roar hadde den norske marine minelegningsfartøyer ved Jarslø, men de fikk ikke lagt minene sine.

Fant en pistol

Som hos mange sjømannsfamilier som ble uten far i huset og inntekt under krigen, levde Roar og moren under dårlige kår. Derfor ble de nødt til å leie ut deler av huset. Selv om Roar bare var liten, hadde han god kontroll på det som skjedde rundt han den gang.

– Jeg var ikke gamle karen før jeg leste de hemmelige avisene som ble distribuert rundt. Jeg visste blant annet også at leieboeren vår var med i Hjemmefronten, forteller Roar.

Særlig én historie om leieboeren har brent seg fast i hukommelsen hans.

– Han jobbet på Husøy, og brukte båt over dit. En gang han kom hjem, fortalte han – litt forsiktig – at det lå en pistol i båten hans. Den visste han ikke hva han skulle gjøre med. Han snakket med kona si og moren min, og jeg fikk også høre dette. Leieboeren lurte på om tyskerne kunne ha lagt pistolen der som agn, for å sjekke om båteieren ville gjøre noe med den.

Hvem som hadde lagt våpenet i båten forble et mysterium.

– Til slutt valgte leieboeren vår å levere den inn til lensmannen, fordi han fryktet konsekvensene hvis tyskerne tok han med den. Kvelden før pistolen ble funnet hadde tyskerne full fest på Husøy. Mest sannsynlig var det en heimefrontskar som hadde lagt den i båten, en som ikke ville ta sjansen på å reise hjem over sundet og ha den med til de fulle tyskerne, sier Roer med fast stemme.

– At pistolen lå i båten ga selvfølgelig leieboeren vår en ubehagelig følelse fordi han var heimefrontskar.

8. mai 1945

Reidun og Roar Anton Bruun

STØTTEN: Reidun og Roar giftet seg bare noen år etter verdenskrigens slutt, i 1948. – Da vi giftet oss hadde vi fortsatt rasjonskort på flere matvarer, forteller Reidun.

Foto: Mathilde Torsøe/NRK

Hva skjedde så egentlig med Roars far årene han var borte? Det fikk Roar og familien først svaret på etter krigens slutt. Faren havnet først på Sør-Georgia for å drive hvalfangst og jobbe på et verksted. Han fikk han også ordre om å bli på øya og forsvare den, som spilte en sentral rolle i norsk hvalfangst på den tida. Ordren kom trolig fra de allierte.

– Far fikk beskjed om at han skulle mønstre i London. På tur hit etter to år på Sør-Georgia stoppet han innom Durban i Sør-Afrika. Den norske konsulen her sa at de trengte far i Durban. Derfor ble han der de neste tre årene, forteller Roar.

Han har slått seg ned på en stein på en bakketopp ved Husøystranda. Her er utsynet fritt til Torgersøya og Husøysundet, og seilbåter speiler seg i sjøen. Roar spoler noen år fram i tid, til frigjøringsdagen 8. mai 1945.

– For meg var denne dagen fylt av blandede følelser. Vi var jo sjeleglade for at krigen var over, men hadde ennå ikke hørt fra far. De neste ukene fikk flere og flere høre fra fedre og ektemenn som hadde vært på sjøen. Vi derimot, hørte ingenting. Derfor var de første dagene etter krigen kanskje de hardeste for oss gjennom alle krigsårene.

Roar tar et dypt åndedrag før han fortsetter.

-Vi hørte også om familier som hadde mistet mennene sine, og fryktet det verste.

Det gikk ikke akkurat rutefly fra Durban til Torp i 1945, derfor var det ikke gjort i en håndvending å komme hjem til Norge. Verden hadde et stort behov for hvalolje på denne tida, og Roars far fikk hyre på en hvalfangstbåt da krigen var slutt.

– Flere norske som var i Durban sa til far, "du må ikke finne på å dra på hvalfangst igjen, du vil vel hjem?". Men far visste at båten han fikk hyre på skulle til Norge cirka et halvt år senere. I ettertid viste det seg at nordmennene i Durban som ventet på et skip hjem kom frem samtidig som far.

Jarslø

HJEMMET: Roar er svært glad i hjemstedet Husvik, og har bodd her omtrent hele livet. Det var i det gule huset han så nordmennene skyte som åtteåring 9. april 1940.

Foto: Mathilde Torsøe/NRK

Ble raskt voksen

Roar er klar på hva han opplevde som tøffest under krigen.

– Å ikke vite hva som hadde skjedd med faren min, og hvor han var. Det var veldig tøft å klare seg uten ham i hverdagen, særlig for moren min. I tillegg tenkte vi på mat hele tiden, og bekymret oss for om vi hadde nok. Vi hadde omtrent ingen inntekt. Vi som var barn under krigen ble raskt voksne, og det var vanskelig å ta skolegang eller utdannelse.

Når Roar tenker tilbake på krigsdagene, er ikke det med redsel.

– Men det var nok fordi jeg var et barn og ikke skjønte alvoret i situasjonen. Den første bombingen av raffineriet på Vallø var mer spennende enn skummel. Fem år senere ble Vallø bombet på ny, og da døde 53 norske, noen tyske og et uvisst antall russiske fanger. Da var jeg eldre, men forbinder likevel ikke bombingen med noe særlig redsel. Den var nok likevel der.

Nøysomt liv

Familien så seg nødt til å spa opp et mål jord i hagen ved krigens start, for å dyrke grønnsaker og poteter. Utenom dette måtte de stort sett klare seg på tyskernes rasjoneringskort.

-Mor og jeg har snakket ofte om at vi overlevde poteter og kålrot i det andre og tredje krigsåret. Den gang var det veldig stas med kålrabibiff stekt i uraffinert tran til middag. I dag er det ikke sikkert at folk ville satt like stor pris på det, sier Roar og smiler.

Straks etter krigsutbruddet evakuerte han og familien til en gård på Freste i Sem. Hovedgrunnen til dette var at de ventet invasjon og kamper ved kysten.

– Tyskerne passet på at bøndene leverte inn alt de dyrket, folkene på Freste klarte likevel å lure unna litt melk. Etter at vi hadde vendt hjem igjen syklet vi opp til gården én gang i uka, en tur på to mil hver vei. Da fikk vi tre liter melk.

– Og det var verdt å sykle fire mil for noen liter melk?

– Det var det absolutt, sier Roar og ler.

-Jeg tror vi bare fikk en kvart liter skummet melk av tyskerne om dagen, altså omtrent ingenting, legger han til.

– Krigen preget alle

Tønsbergenserne hadde rasjoneringskort på visse varer i flere år etter krigen.

-Under krigen var det veldig mye det ikke gikk an å få tak i, for eksempel kaffe. Heller ikke tobakk var å oppdrive, så noen puttet kaffeerstatningen i pipa og røyket den i stedet for tobakk, sier Roar og smiler.

Han kommer aldri til å glemme øyeblikket da faren endelig kom hjem, noen måneder ut i 1946.

-Det var bare godt. Vi var i det hele tatt glad for at han hadde overlevd, og jeg lurte på om jeg ville kjenne han igjen. Men det var nok mye vanskeligere for han, som husket meg som et barn, sier Roar.

84-åringen forteller at krigen gjorde familien mer sammensveiset – på tross av at faren i huset var borte hele tiden.

-Alle ble preget av krigen, og alle lærte noe av den. Den lærte først og fremst min familie å sette større pris på hverandre, og si det til hverandre, smiler Roar.