Vil skrive seg tilbake til livet

Hva kan du si til en mor som har sett sønnen sin bli drept rett foran seg, – av sin egen far? Hva sier du til et menneske som går igjennom det samme marerittet om og om igjen?

Siri Langaas

Siri Langaas opplevde det ufattelige, at eksmannen drepte sønnen deres.

Foto: Hans Petter Reppe / NRK
Kristian Langaas

Kristian Langaas ble bare 14 år gammel. Dette bildet er tatt i juni 2006.

Foto: Privat

Siri Langaas på Nøtterøy er fortsatt fanget i sorgen etter sønnen Kristians død for snart åtte år siden.

Nå skriver hun bok i et forsøk på å få, i alle fall litt, av livet sitt tilbake. Hun synes det er vondt å se at verden går videre som om ingen ting har hendt, mens hun sitter fanget i sorgen etter tapet av sitt eneste barn.

Den grusomme dagen

18. november 2006 stoppet verden for Siri Langaas. Den dagen drepte eksmannen hennes sin daværende samboer og sin far i Sandefjord, før han kjørte til Nøtterøy.

Drap Vestfold 18. november

Drapsmannen tok sitt eget liv på et jorde utenfor Andebu.

Foto: Stener Kalberg

Les også:

På Nøtterøy drepte han sin egen, 14 år gamle sønn Kristian, og skadet Siri med kniv. Det endte til slutt på et jorde i Andebu, omringet av tungt bevæpnet politi. Der valgte drapsmannen å sette punktum ved å skyte seg selv.

Marerittet fortsetter

Drapsmannen var død. Det ble ingen rettssak, og dermed heller ikke så mye medieomtale. Verden gikk videre for oss andre, men ikke for kvinnen med kuttskader i sengen på Sykehuset i Vestfold.

For Siri Langaas gjenopplever høstdagen for snart åtte år siden om og om igjen. Hun er fanget i sorgen og marerittet, og detaljene fra denne dagen er fortsatt like tydelige: "Nei pappa, nei pappa! Nei pappa, ikke drep meg! Pappa jeg er glad i deg!"

Kristians siste ord er umulig å glemme for Siri Langaas.

Skriving som selvterapi

Kristians venner er dratt inn i bokprosjektet. De kan fylle inn alle de sorte hullene i Siris minne; fortelle om Kristian, om ting de opplevde sammen.

Hun skriver boka som en slags selvterapi, for å bli frisk, for å få plassert tankene, for å orke å leve. Hun vil fortelle Kristians historie videre, til andre i en liknende situasjon. Men Siri Langaas ønsker at også dem som driver med sorgarbeid, psykologer og andre, skal lese boka.

På nattetid gjøres leiligheten om til skrivestue. Nå møtes Kristians venner hjemme hos Siri, til gode historier og latter.

Thomas André Johannessens tatovering for å minnes Kristian

Thomas André Johannessens tatovering til minne om kameraten Kristian.

Foto: Privat

– Ungdommene rundt meg har gjort mer enn psykologene har klart på åtte år, sier Siri.

Kristians beste venn Thomas André Johannessen hedrer kameraten med en tatovering, det samme har en av jentene gjort. De var barn da tragedien rammet venneflokken. Nå er de voksne, og blitt flinkere til å sette ord på ting.

Frykten for å glemme

I åtte år har detaljene fra den forferdelige dagen kommet tilbake til Siri Langaas. Hun er fanget i et gjentagende mareritt som aldri tar slutt.

Det grusomme paradokset er at hun må glemme detaljene fra den 18. november 2006, samtidig er hun livredd for å glemme detaljer og minner rundt sønnen.

– Selv om fornuften er med meg, så er følelsene gjemt bak forsvarsmuren. Jeg går og venter på at Kristian skal komme hjem. – Følelsene mine har ikke forstått det ennå.

For en stund siden gikk hun forbi en gutt som satt på noen paller utenfor en butikk i nabolaget. – Det var noe kjent ved ham, og jeg så at det var Kristian.

Gutten ble oppmerksom på at Siri så på ham.

– Jeg sa at han minnet meg om sønnen min, og fortalte ham hvor nydelig jeg syns han var. Han trodde sikkert jeg var kjempeskrullete.