Nå skal etterkrigstidens norske hvalfangsthistorie dokumenteres. Tidsvitner og da særlig førstereis etterlyses av Hvalfangstmuseet i Sandefjord.
Den storindustrielle hvalfangsten er historie. Bare vågehvalfangsten lever, om ikke nødvendigvis i beste velgående. Nå er det på tide å få førstereisguttene i tale før det er for sent, mener ildsjelene ved museet, som samarbeider med Norsk Maritimt Museum på Bygdøy.
På det meste var bortimot 10.600 nordmenn involvert i norsk hvalfangst. Men da snakker vi om toppåret 1930/31.Også etter siste verdenskrig var hvalfangst storindustri, i 1940-, 50- og deler av 60-årene. Men så var det bråstopp: storhvalen i Antarktis og andre fangstområder som Rosshavet og utenfor Sør-Afrika, var truet av utryddelse.
Det samme kan man si om hvalfangerne, som ble minnet og hedret
med det storeslagne Hvalfangstmonumentet av billehuggeren Knut Steen i Sandefjord allerede sankthansaften for 50 år siden.
Viktig dokumentasjon
– Etterkrigstidens unge hvalfangeres egne beretninger er ennå ikke samlet. Så nå vil vi ha dem i tale med deres personlige opplevelser før det er for sent, sier konservator Dag Ingmar Børresen til NTB.
Det hele skal munne ut i en omfattende dokumentasjonsutstilling
på Hvalfangstmuseet i Sandefjord, forhåpentlig allerede i oktober neste år. Året etter håper pådriverne at sentrale deler av utstillingen kan dra ut på vandring også til andre deler av landet.
Ikke bare hvalfangere
Men ikke bare beretninger fra hvalfangerne er av interesse. Museet er mer enn takknemlig for førstereisberetninger også fra andre norske sjøfolk som opplevde Norges storhetstid på havet, ikke minst jentene.
– Det er viktig for oss å få samlet førstehåndsberetninger fra dem som var unge i etterkrigstiden, om hvordan de opplevde den første turen til sjøs. Og det gjelder slett ikke bare gutter, også jenter tok hyre og har nok sine egne erfaringer som vi gjerne tar del i, sier han.
Han mener dette er en del av vår felles historie som ikke må glemmes.
Foto og film
Det er særlig sjøfolkenes egne beretninger om arbeids- og hverdagsliv om bord museet er interessert i, i byssa, i messa, i maskinen og på dekk. Men også hvordan de slo i hjel fritiden på lugaren eller i land.
– Vi vil ha både positive og negative sider av sjøfolkenes opplevelser. Skriv så kort eller langt du vil. Vi vil dokumentere virkeligheten, sier Børresen.
Det var høsten 2009 at Hvalfangstmuseet startet dokumentasjons-prosjektet, og allerede nå har det vært god respons. Av naturlige grunner ikke minst fra hvalfangstfylket Vestfold.
For å komplettere og nyansere bildet ønsker vi oss flere beretninger også fra andre kanter av landet, sier Børresen, som understreker at Hvalfangstmuseet også svært gjerne låner fotografier og film som viser hverdagslige situasjoner som påmønstring, arbeid om bord, landlov, avreise eller hjemkomst.
Brev og dagbøker er også kjærkomment kildemateriale.
Delmonico og Leif
Et spesielt ønske fra Hvalfangstmuseet: bilder og film fra den legendariske baren Delmonico i Cape Town for mange det første stedet det var mulig å få seg et sjøslag etter mange måneder om bord i trange hvalbåter og illeluktende kokerier i Sydishavet.
– Jeg var 14 år og måtte lyve på alderen. Men jeg måtte ut, hjemme var det ikke så lett den gang. Fatter'n slo og drakk. Sånn var det for mange. I hvalfangsten fant vi samhold, nesten som et hjem, sa Leif fra Sinsen til NTB for tre-fire år siden.
Da var han godt og vel 65 år gammel. Nå er han et av mange tause tidsvitner.
(NTB)