En juli natt i 2007 ankom en ung gutt Norge. Han var kritisk syk etter reisen, visste ikke hva han gjorde i landet og hadde ikke peiling på livet som ventet han.
Nesten syv år etter, er NRK.no med han på hans siste besøk til Politiets publikumssenter i Stokke. Nå har det gått tre uker siden han mottok brevet fra UDI, og da er det kun en ting som gjenstår.
– Nå skal jeg bestille passet mitt, smiler han.
Besam bestilte passet på Politiets publikumssenter i Stokke.
Siden han kom til Norge har han bare kunnet drømme om å besøke moren sin igjen. I dag smiler «mammagutten» fra øre til øre. For nå trenger det ikke bare bli ved tanken. Med passet på vei i posten, er flybillettene kun ett par museklikk unna.
To uker i en container
Besam Ismael Mosa (23) fra Kurdistan, ble sendt fra hjemlandet sitt sammen med fetteren. Selv etter syv år vet han fremdeles ikke hvorfor onkelen sendte ham til Norge.
I over to uker gjemte han seg innerst i en container. Ikke visste han hvor han befant seg i verden, og ikke visste han om det var natt eller dag. Tiden og tilstedeværelsen ble et stort mørkt hull, det ble ikke-eksisterende.
En sjokolade dekket både frokost, lunsj og middag. Sultfølelsen måtte han bare akseptere. Toalettbesøkene ble gjort i samme stilling som han satt, i brusbokser eller poser.
– Onkelen min fortalte oss at vi måtte dra, og samme kveld satt vi i en container sammenkrøpet på vei til utlandet, forteller Besam.
Kom til Sandefjord etter to år
Historien til den unge mannen er gripende og sterk. Selv har han ikke villet snakke om fortiden før nå.
Besam har siden han kom i kontakt med sin norske familie, ønsket å bli sjømann.
Foto: Privat– Jeg har måttet fortelle alt til UDI, men dette er første gang jeg forteller alt, sier Besam.
Det var først etter to år på asylmottak han kom til Sandefjord. Med alt han eide i en liten håndbagasje kom han til byen med toget fra Torp.
– Etter litt kom en dame og hentet meg. Hun kjørte meg til den lille leiligheten jeg skulle bo i. Så dro hun igjen. I kjøleskapet sto det ikke noe mat, jeg hadde ikke penger, heller ikke penger på kontantkortet til telefonen min. Så der satt jeg, alene og sulten, igjen, forteller han med et tomt blikk i ansiktet.
Det er ikke tvil om at han har hatt noen tøffe ungdomsår. En tid preget av mye fortvilelse, depresjoner og savn. Savnet etter å bli sett, få kjærlighet og savnet etter familien.
Vendepunkt
Men så skjedde det ett vendepunkt. For en kveld han satt i den lille stusslige leiligheten helt alene, ringte telefonen hans. Det var en dame fra frivillighetssentralen. Hvis han ønsket var det en familie som var interessert i å bli kjent med han.
Det var et livsviktig ja, han ga dem. For svaret ga ham nye søsken, en reservemor, skolegang, venner og mye omsorg.
Den norske familien til Besam. Han takker dem i dag for at de åpnet hjemmet sitt og lot han bli en del av familien. Fra venstre, Arne O. Harsheim, Besam Ismael Mosa, Ky Harsheim, Ingerid O. Harsheim og Helge O. Harsheim.
Foto: PrivatI dag omtaler han dem som sin norske familie og tror ikke han ville overlevd uten dem.
– Uten den støtten og hjelpen jeg har fått fra dem kunne jeg like så godt vært kriminell eller narkoman. Alle mennesker trenger å få oppmerksomhet og bli sett, det ble jeg da familien Harsheim, tok meg under vingen, forteller han.
Les også:
- – I Spania snakker de om Norge som paradis
- Nytt håp for Yalda og andre asylbarn etter amnestiordning
Finnes kun én mor
Savnet etter hans biologiske mor har likevel vært stor og uerstattelig.
De har kommunisert på Skype, og søsteren hans har nylig fått seg Facebook. Det har gjort det enklere for ham å ha kontakt med familien i Kurdistan, men det er ikke det samme.
– Hadde det vært opptil meg hadde jeg aldri flyttet fra mammaen min, sier han.
Det er derfor en lettet 23-åring som i kveld skal bestille billetter til hjemlandet.
Besam kan endelig bestille billetter for å reise til Kurdistan for å besøke moren sin.
– Jeg skal overraske mamma, hun vet ikke at jeg tenker å komme. Siden det tar ti dager å få passet i posten, tenker jeg å bestille billetter hjem rundt 20. juli i år, smiler han.
– Er du bitter på onkelen din for at han sendte deg til Norge?
– Nei, men jeg må ha svar på hvorfor han gjorde det. Jeg ville aldri flyttet hjem nå, men det å ha muligheten til å komme på besøk er så viktig for meg og mitt liv, forklarer han, mens han smiler og vet at han kan dra hjem når han vil.
– Hva er det første du skal si til moren din når du kommer på overraskelsesbesøk?
– Jeg skal gi henne en god klem og si at jeg har savnet henne.
