Hvert år settes rundt 11.000 mennesker inn i fengsel, og det er til enhver tid cirka 3700 innsatte i norske fengsler.
Mannen du leser om i denne artikkelen har vært et tall i denne statistikken. Han vil fortelle sin historie for å etterlyse bedre oppfølging av innsatte som har sonet flere år bak murene.
Les mer:
Med stor interesse har han fulgt med på saken om den drapsdømte 58-åringen som skal flytte til Horten i neste uke, som Tønsbergs Blad først var ute med.
– Jeg angret veldig
På rullebladet har han en voldtekt, sju voldtektsforsøk og flere dommer.
– Noen av voldtektsforsøkene gjorde jeg til og med under prøveløslatelse, forteller mannen som ønsker å være anonym av hensyn til familie og pårørende.
Det resulterte i til sammen 14 år bak lås og slå i et av Norges høysikkerhetsfengsler. Mange tanker har flydd gjennom hodet hans siden den gang.
– Jeg har jo angret veldig, det har vært en lang prosess å få livet mitt tilbake, sier mannen. Først etter 12 år som en fri mann kan han si seg fornøyd med livet sitt.
Han sammenlikner fortiden sin med et sår som sakte, men sikkert har grodd en skorpe.
Brutalt å slippe ut
I fengselet brukte han tid på å tenke igjennom smerten han har påført andre. Han forteller at han gruet seg bare ved tanken på å møte på noen av ofrene hans på gata.
– Det gjør jeg for så vidt fremdeles, det tror jeg ville blitt fryktelig ubehagelig og pinlig for oss alle, sier han.
Han tror at både han og ofrene gruet seg like mye til han en dag slapp ut. Den dagen kom for snart 12 år siden.
– Følelsen av å slippe ut uten forvarsel var brutal, beskriver mannen.
Plutselig opplevde han å være en fri mann midt i Oslo sentrum.
– Jeg stod der med åtte kolli, nesten ingen penger og alt var bare totalt kaos i hodet, forteller han.
Omsider fikk han tak i familiemedlemmer som gav han tak over hodet og en sixpack med øl.
– Følelsen av å våkne dagen etterpå og vite at jeg var en fri mann var utrolig, husker han.
Ingen hjelp
Den første tiden utenfor murene ble alt annet enn enkel for mannen. Han opplevde at ofrene hans ringte til han og skjelte han ut. I tillegg var det vanskelig å få hjelp og støtte fra samfunnet, hevder han.
– Enten måtte jeg få hjelp eller så kunne jeg like så godt ta mitt eget liv, sier han stille.
Han valgte det første alternativet, og husker godt hva han savnet av oppfølging.
– Jeg savnet noen å snakke med, noen som ikke nødvendigvis ville forstå meg, men noen som ville lytte til hva jeg hadde å si, forteller mannen.
Onsdag intervjuet NRK regiondirektøren for Kriminalomsorgen region Øst. Han bekrefter at tidligere innsatte ofte må finne tilbake til livet sitt på egen hånd når de slippes ut av fengselet.
– Når fengselsstraffen er sonet ferdig har ikke Kriminalomsorgen noen oppgaver eller virkemidler, sier Bråthen.
Det er uheldig at straffedømte som har vært isolert fra samfunnet ikke får tilbud om hjelp, mener psykolog og veileder i Dixi ressurssenter for voldtektsofre, Ingrid Blessom.
Åpenhet
I dag lever den anonyme mannen i dette intervjuet sammen med sin samboer og dyrker hobbyene sine. Han tror mye av dette skyldes at han har vært åpen om sin fortid i etterkant.
– Det er beintøft, men åpenhet er ofte det beste, det er ikke alltid tabloidavisene gir det riktige inntrykket av hvem du er, mener han.
Nå håper han at Hortens befolkning vil ta imot den drapsdømte 58-åringen og gi han en sjans.
– Si hei
Mannen sier han har full forståelse for at Hortens befolkning kan være skeptiske til å ta imot en drapsdømt som har brukt over halve livet sitt på å sitte i fengsel.
Likevel ønsker han å påpeke viktigheten av at tidligere innsatte blir inkludert i samfunnet.
– Forskning viser jo at personer som blir stigmatisert har lettere for å begynne med rus og skli ut igjen, forteller han.
Dersom Horten er hjembyen til den 58 år gamle mannen håper han at personer som kjenner til bakgrunnen hans vil opptre høflig mot 58-åringen.
– Et lite nikk eller et vennlig smil er nok, sier han.
Ifølge mannen vil trolig 58-åringen tilbringe flere uker innendørs etter å ha fulgt med på medias dekning av saken. Han mener mange blir «sosialt handikapet» etter så mange år bak murene.
– Han tør nok ikke å gå på butikken med det første nei, men en gang må han jo forsøke å komme seg videre her i livet, avslutter mannen.
