Jeg har vært helsesøster i åtte år, og i løpet av de årene har jeg lært mye av barn og unge jeg har møtt. Jeg har også lært mye om det samfunnet vi lever i, og hvordan det er å komme hit fra et annet land.
Det er langt ifra enkelt å være ung innvandrer.
Vanskelig å være ny
Det er ikke lenge siden skolene startet opp igjen etter sommerferien. Som mamma har jeg kjent på ulike følelser knyttet til skolestart. Ungene mine skulle finne sin plass blant mange andre barn. Hvordan ville de bli tatt imot av medelever og lærere? Hvilken stemning ville det være i klasserommet, i skolegården og på skoleveien? Hvilke blikk ville de møte? De gode, nysgjerrige blikkene eller de mistenksomme og avvisende?
Hvordan er det da å komme ny fra et annet land? Hvordan er det å ikke kunne prate samme språk? Hvordan er det å ha en annen hudfarge? Hvilke blikk får du da?
Jeg har gått gjennom skoleganger sammen med ungdommer med et annet språk enn norsk, og med en annen hudfarge enn hvit. Jeg har sett hvordan de gir av seg selv med smil, nikk og andre gode gester. Jeg har kjent varmen, takknemligheten og utstrålingen deres i møte med andre.
Jeg syns de er så tøffe som tør å gi så mye av seg selv, på tross av at de risikerer avvisning. For noen ganger er det vanskelig å komme i kontakt med de norske ungdommene.
Lærer av voksne
En episode sitter støpt i minnet mitt. Hun gikk foran, og jeg gikk like bak. Blikkene hun sendte de andre ungdommene ble ikke besvart. Hånden hun løftet til hilsen, fikk ingen andres hender til å strekke seg i været. Smilet hun ga, ble møtt med et skeivt smil og himling med øynene. Hun sier noe til de ukjente norske ungdommene for å få kontakt, men reaksjonen hun får er: «er hun helt rar som snakker til fremmede?»
Jeg har sett, møtt og snakket med flere minoritetsspråklige ungdommer som møter fordommer, avvisning og ingen interesse. Det er vondt, og det gir ensomhet.
Jeg tror ikke barn og unge i utgangspunktet er skeptiske til andre mennesker med annet språk og hudfarge, jeg tror de har lært og hørt fra oss voksne.
For en ting er blikkene hun kan møte på skolen, og i skolegården; hva med overskriftene som møter henne i media? «Send dem hjem». «Norge må slutte å ta imot asylsøkere». «Send alle båtflyktninger i retur».
Hvordan påvirker disse overskriftene «dem» og «oss»? Betrakter vi andre mennesker som en masse, og dermed som noen vi ikke trenger å forholde oss til? Hva med Samira, Antonio, Nadia, Karima, Ali, og Zoe? De er enkeltindivider, og de er mennesker!
– Ikke alle er tikkende bomber
De er mennesker som lærer oss mye om vi er villige til å ta imot, og villige til å få dem til å føle seg inkludert. Men hva med alt de har opplevd? Bør vi være redde for «dem»?
Flere har opplevd mye, og desto større grunn til å vise medmenneskelighet: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg". Vi skal være gode mot hverandre, og vi kan lære hverandre hvordan det kan gjøres på ulike måter.
Men «de går jo rundt som tikkende bomber etter at alle traumene de er påført». Ja, det gjelder noen, og det skal vi ta på alvor. Jeg er ikke naiv, og jeg vet hva ensomhet kan føre til.
Likevel er det slik at flere som har opplevd traumer gir 100 ganger mer til andre enn noen av «oss norske». De gir smil og varme blikk, klemmer, og et klapp på skulderen, høflig og morsom prat. Lista er lang.
– Tenk over hva du sier ved middagsbordet
Heldigvis er det mange enkeltmennesker og organisasjoner som jobber for at alle de som kommer til Norge skal få det bra. Jeg håper at vi alle kan tenke over innstillingene våre, blikkene våre, holdningene våre, og hva vi sier ved middagsbordet til ungene våre. Det gjelder oss som enkeltmennesker, og ikke minst de som har en stemme i media og i politikken.
Kjære politiker; som helsesøster har jeg møtt så mange barn og unge som har det tøft, og jeg håper du kan huske at de er individer som blir påvirket av det du sier og bestemmer. Kanskje kan også du tørre å lære mer av dem som kommer som nye til landet vårt?
Jeg er takknemlig over å ha blitt kjent med disse ungdommene, og over mange gode møter som har gitt meg verdifull lærdom. De har lært meg at en ikke skal gi opp dersom en ønsker å bli kjent med andre mennesker. De har vist meg hvor mye energi og håp det faktisk er mulig å ha i tøffe situasjoner. De har vist meg hvor sterke vi mennesker kan være mentalt.
Og sist, men ikke minst: De har vist meg at gleden, latteren og kjærligheten er sterkere enn smerten, sorgen og hatet.
