Jeg hørte en diskusjon på radio i går mens jeg kjørte fra Tønsberg mot Oslo på E18. Anders Høglund og Radio Norge fikk glohete telefonlinjer da de stilte spørsmålet: «Burde Norge la døra stå åpen for de mange millionene med flyktninger som nå strømmer på mot Europa?»
– Nordmenn mener mye
For meg var det påfallende at det var innvandrerne og de som selv hadde opplevd krig som var mest villige til å åpne hjemmene sine for å hjelpe. «Ola Nordmann» derimot så helst at man hjalp flyktningene der de kom fra. Dermed ville man også slippe å slite med kulturreligiøse problemer.
«Ja, mener du da at man skal slå opp telt nede i Syria?» repliserer den pågående Høglund. For den skal de ha Radio Norge, som innringer er du nødt til å forsvare meningene dine. Innringeren svarte stille at: «Nei, det var vel ikke helt sånn han hadde sett det for seg.»
Så hvordan ser man det for seg, det å hjelpe flyktninger og mennesker i nød? For det er vel og bra å mene; vi nordmenn er flinke til det.
Noen ganger kan vi kanskje framstå litt som den franske dronningen Marie Antoniette da hun fikk vite at de fattige sultet, og hvorpå hun svarte: «Kan de ikke bare spise kaker?».
Kommunene har makta
I årets valgkamp er flyktningsituasjonen et hett tema. Stortinget har gjennom Syria-avtalen bestemt at Norges kommuner skal ta imot til sammen 8000 kvoteflyktninger innen utgangen av 2017. Nå er det selv opp til kommunene å bestemme hvordan de skal motta menneskene som er på flukt. Ja, for selv om Stortinget har vedtatt, er det fremdeles kommunene som sitter med makta.
Ikke alle parti på Stortinget er enige om avtalen. Noen mener man ikke burde ta imot flyktninger i det hele tatt. Andre mener man bør vente med å ta inn flyktninger til man har en god plan for integrering i det norske samfunnet. Mens politikerne sitter på gjerdet og venter på å bli enige, dør barn i middelhavet …
I Unconditional Care Project (Ucare) jobber vi for barns rettigheter og fremtid uansett hvilket land de kommer fra, hvilket kjønn de har eller hvilken religion de tilhører. Ucare er en politisk og religiøs uavhengig organisasjon, og når det står om barns liv og helse forbeholder vi oss retten til å rope litt ekstra høyt!
– Ikke lykkejegere
Amnesty international slår fast at cirka 11 millioner syrere er på flukt. Man kan anta at omtrent halvparten av de som flykter er barn under 18 år. 7,6 millioner flykter på innsiden av sitt eget land. Omkring 4 millioner har flyktet ut av Syria.
De mest desperate forstår at det ikke finnes noen fremtid for dem i Midtøsten, og betaler i dyre dommer for å få en billett over Middelhavet, på det som har blitt omtalt som «verdens farligste sjøvei».
Hittil i år har 1800 mennesker mistet livet på denne ferden. Vi snakker ikke om lykkejegere, men desperate mennesker som kjemper for livet.
De som derimot ikke flykter over havet, rømmer til et av nabolandene; Libanon, Jordan, Irak, Egypt eller Tyrkia. Land som allerede sliter med egen økonomi, men som likevel åpner landegrensene.
– La frivillige stå i spissen
Det er et faktum at disse landene ikke er i stand til å bidra med så veldig mye, rent ressursmessig, men de er i det minste villige til å være et fristed, og en mulighet for folk til å få starte på nytt.
Per mars 2015 hadde Tyrkia ca 1,6 millioner syriske flyktninger. Norge hadde 3987.
Over hele Europa florerer det nå med flyktninger uten mat, rent vann eller tilstrekkelige sanitærforhold. Det er bare et tidsspørsmål før det blir utbrudd av infeksjonssykdommer. Norge, sammen med EU-kommisjonen og europeiske ledere må legge en plan for et samlet Europa som sammen skal ta imot strømmen av flyktninger.
Ucare mener at kommunene og lokalpolitikerne må la de frivillige organisasjoner stå i spissen for å bestemme hvordan nødhjelpen skal foregå. I første omgang må man fokusere på helt grunnleggende behov som at flyktningene får mat, husly, samt fysisk og psykisk helsehjelp. Deretter kan man begynne å tenke på integrering i samfunnet.
– Gjør plass
Ingen har noen gang sagt at krig er lett. Det å ta i mot flyktninger vil for Norge kunne by på problemer, men gjør vi ikke noe nå, vil vi snart kunne se en verdensomspennende humanitær krise. Vi i Ucare etterspør en konkret handlingsplan for hvordan Norge og lokalpolitikerne skal unngå den. Innerst inne vet vi at både sjenerøsiteten og villigheten til å gjøre det vi ville andre skulle gjort for oss, finnes blant det norske folk.
Ucares oppfordring til lokalpolitikerne er dermed klar. Gjør plass! La oss vise verden at Norge er et like sjenerøst og solidarisk land som Syrias naboland i Midtøsten.
La oss ikke huskes for å be flyktningene spise kaker, når de egentlig mangler brød.
