NRK Meny
Normal

– Fobier er genetisk

Har du en fobi for slanger, mus eller edderkopper? – Det ligger i genene våre, sier psykolog om smådyrfrykt.

Smådyrsfobier

Disse fire smådyrene skremmer flere. Men noen er også redde for større dyr.

Foto: Nils-Jørgen Kraft/Heiko Junge/Colourbox

Marit Nilsen

Marit Nilsen er livredd for veps. Det har ødelagt en middag eller to.

Foto: Privat

– En gang strippa jeg foran svigerfaren min fordi jeg trodde en veps hadde kommet seg inn under kjolen min, forteller Marit Nilsen fra Tønsberg.

Hun har så lenge hun kan huske vært fryktelig redd for veps. Og når hun ser en, blir hun hysterisk og sint. Hun forteller at hun en annen gang veltet middagsbordet da hun løp vekk fra en veps som ble for nærgående.

– Det går helt automatisk, jeg tenker ikke over hva jeg gjør en gang. Når jeg ser en veps, tar instinktene over, forteller Nilsen.

Hun opplever at folk rundt henne blir irriterte og syns hun må ta seg sammen.

– Men jeg blir så redd, sier Nilsen som ikke har noen planer om å søke hjelp for å bli kvitt fobien sin.

Les også:

– Stammer fra steinalderen

Den gangen vi mennesker levde i naturen, før hus, elektrisitet og innlagt vann ble en selvfølge, kunne denne frykten for småkryp og dyr være livreddende.

Du kan være stø som fjell, og likevel være redd for edderkopper

Monica Holter, psykolog

– Smådyr kunne være farlige, de var smittebærere og noen var også giftige. Og det fantes ikke mye motgifter og medisiner heller den gangen. Så det å forsvare seg mot og passe seg for smådyr, det lå i genene, og de har ikke forandret seg veldig mye siden steinalderen, sier Monica Holter, psykolog.

På begynnelsen av 2000-tallet skrev Holter en hovedoppgave sammen med psykolog Marianne Sjøberg. Hovedoppgaven tok for seg forskjellen på frykt og nevrotisisme. I løpet av arbeidet med oppgaven, ble det tydelig at det er forskjell på å være redd for å snakke i forsamlinger, redd for sykehus eller å ha flyskrekk og det å være redd for mus, edderkopper eller andre smådyr.

– Vi fant ut at dersom du har en frykt for noe, høydeskrekk, flyskrekk eller at du er redd for å snakke i forsamlinger, så er sannsynligheten større for at du kan være nevrotisk anlagt. Men det gjaldt ikke smådyrfrykten. Du kan være stø som fjell, og likevel være redd for edderkopper, sier Holter.

Kan være medfødt

Det er gjort undersøkelser som har forsøkt å finne ut hva som utløser genene som gjør at vi er redd for smådyr.

– Vi er ikke sikre på hva som trigger smådyrfrykten, men det finnes forskere som mener at en mors opplevelser i svangerskapet, kan trigge hormoner og signalstoffer som utløser genene som ligger latent i oss fra den gangen vi bodde i huler, sier Holter.

Hun forteller videre at annen forskning viser at vi har celler i hjernen, i visuelt cortex, som gjenkjenner for eksempel en buktende slange. Disse cellene reagerer bare når vi ser akkurat det. Dermed kan vi kjenne igjen bevegelsesmønsteret til mus, slanger og edderkopper, fordi hjernen vår har spesialisert seg på å kjenne igjen disse bevegelsene.

Finnes behandlinger

Men selv om det sitter i oss genetisk, så er det mulig å behandle disse fobiene.

– Først bør man vurdere i hvilken grad fobien hemmer den naturlige livsutfoldelsen. Det finnes jo de som besvimer hvis de ser en sprekk i fortauet fordi det ligner på en edderkopp. Da er det ikke lenger bare frykt, da er det angst og bør behandles, sier Holter.

Hun sier at behandlingsmetodene som finnes er basert på eksponeringsteknikker, hvor man gradvis utsetter seg for det man er redd for.

– Det begynner med at man ser på et bilde av det man er redd for. Etter en stund er man ikke redd for bildet lenger. Da kan man gå videre til neste skritt. Til slutt sitter man kanskje der med en edderkopp i hånden, og er ikke redd lenger.

Skal aldri ha katt igjen

Elisabeth Severinsen Raade

Elisabeth Severinsen Raade er redd for slanger, mus og padder, blant annet. En gang ble hun sittende i boblebadet i nesten fire timer, på grunn av en stålorm på terrassen.

Foto: Privat

Elisabeth Severinsen Raade er redd for frosker, mus, gresshopper, edderkopper og fugler i flokk, for å nevne noe.

– Et blad på bakken kan en mørk kveld fort ligne på en mus eller en frosk. Da blir jeg kald og varm om hverandre, og mister fatningen helt. Jeg blir småhysterisk, hyler og løper en annen vei, foreller Severinsen Raade.

Hennes mann og to barn er vant til mamma som er redd for småkryp, og ler stort sett av henne. Men innimellom blir de oppgitte.

– Vi har en katt, og katter jakter jo. Og når katten tar med seg fangsten hjem og stolt legger fra seg en fugl eller mus på trappa, så blir middagen grundig forsinka, for da går ikke jeg inn før fangsten er borte, forteller hun.

Da tar hun seg en kjøretur eller setter seg på kafe, til mannen eller barna er hjemme og kan ta seg av det katten stolt har lagt fra seg. Og hun er 100 prosent sikker på at hun aldri skal ha katt igjen.

Ble sittende timevis i boblebadet

– Jeg satt ute i boblebadet på terrassen i sommer. Plutselig kommer katten med en stålorm og legger den fra seg rett ved boblebadet. Da mannen min kom hjem 3–4 timer senere, hadde jeg rosinhud, og var en smule dehydrert. Men jeg var i hvert fall rein, sier hun og ler.

Men hun lo ikke i sommer da hun satt i boblebadet. For det var 39 grader i solsteika og vannet holdt omtrent samme temperatur. Det eneste selskapet var radioen som sto på i bakgrunnen og katten som lekte med fangsten sin.

Hun har vurdert å søke hjelp for å bli kvitt fobiene sine. Men det var helt til hun så et program på tv om nettopp det.

– De måtte konfrontere fobiene sine. Og det er helt uaktuelt for meg å noen gang skulle ta på en padde, en orm eller en mus. Da får jeg heller leve med fobiene mine, avslutter hun.