– Feigt ikke å spørre barnet

Som 11-åring ringte Camilla Kristoffersen barnevernet. Hun tør nesten ikke tenke på hvordan livet hadde blitt uten rask hjelp.

Camilla Kristoffersen. Hun har bodd i fosterhjem.

BLE IKKE SPURT: Camilla Kristoffersen var 11 da hun ringte barnevernet selv. Hvorfor gjorde ikke noen noe med hjemmesituasjonen hennes før det, lurer hun på i dag.

Foto: Åse Fredrikke Ree Aadland / NRK

Lurer du på om et barn nær deg har det vanskelig hjemme?

– Ikke lur! Spør, og rådfør deg gjerne med noen, er Camilla Kristoffersens klare råd.

Du kan ikke vente på at barnet skal si fra, for det skjer sjelden, mener hun. Selv ringte hun barnevernet som 11-åring. Det hadde ikke skjedd uten en rektor som så henne og gjorde henne trygg.

At voksne kan ane at barn har det vondt hjemme, uten å gjøre noe med det, reagerer hun på.

– Det er feigt dersom voksne ikke tør å få svar fra et barn som står midt oppi noe veldig vanskelig. Husk at det ikke er din plikt å utrede, men du kan spørre barnet hvordan det går hjemme.

Ingen voksne i Kristoffersens nærmiljø spurte henne direkte. Samtidig lot foreldre være å sende barna sine til barndomshjemmet hennes. Det har satt spor. Hun undres på hvorfor ikke de heller forsøkte å hjelpe henne.

– Jeg hadde jo blitt selvutslettet om jeg måtte bli boende hjemme flere år. Jeg hadde ikke blitt så ressurssterk som jeg er i dag.

Camilla Kristoffersen i hjemmet sitt. Her vil hun være gjestfri.

EGET HJEM: For Camilla Kristoffersen er det nå viktig å vise gjestfrihet og invitere folk hjem til seg. – Her skal alle føle seg velkomne.

Foto: Åse Fredrikke Ree Aadland / NRK

Behov for fosterhjem

I 2018 er det behov for mer enn 1300 nye fosterhjem i Norge. Fosterhjemstjenesten i Vestfold jobber nå med å finne fosterhjem til 30 barn i alderen 6 til 17 år. For landet totalt var det i våres mer enn 300 barn som ventet på slik hjelp.

Tor Ivar Andersen er avdelingsleder for fosterhjemstjenesten i Vestfold i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region Sør. Han ser at annonsering i sosiale medier hjelper på rekrutteringen.

Henvendelser fra nett har i år økt med 50 prosent sammenlignet med i fjor. Men helt i mål er man ikke: 25 fosterhjem er så langt klargjort i Vestfold, og en ønsker seg 70 ved utgangen av 2018.

Tor Ivar Andersen som er avdelingsleder for fosterhjemstjenesten i Region Sør

NETTKAMPANJER HJELPER: Dobbelt så mange potensielle fosterforeldre har hittil i år tatt kontakt, sammenlignet med 2017. Men en trenger fortsatt 1300 på landsbasis, forteller Tor Ivar Andersen i Bufetat, region Sør.

Foto: Åse Fredrikke Ree Aadland / NRK

– Bufetat har som målsetting at ingen barn skal vente på fosterhjem etter dato for ønsket oppstart. Vi trenger derfor flere gode familier – flere enn antall barn. Vi må ha et visst antall å velge mellom slik at det blir god match mellom barn og voksne, sier Andersen.

Urolig og søvnløs

– Jeg hadde så mye uro i kroppen at når noen forsøkte å holde en samtale med meg, sto jeg og hoppet strikk i lufta, forteller Kristoffersen.

Hun var bekymret for søsken som da fortsatt bodde hjemme.

– Jeg følte meg også så annerledes, så rar.

Den veldige energien og søvnløsheten er noe av det fosterforeldrene med sin omsorg fikk dempet. Etter hvert kom også Kristoffersens søsken i fosterhjem. De møttes jevnlig.

– Fosterforeldrene mine måtte være tålmodige. Jeg er glad de så meg, satte grenser og inkluderte meg. Det var ikke de og meg, det var oss – uansett om det var jul eller andre tider.

Små steg

Turid Judith Ellefsen. Hun har vært fosterforelder i mange år.

MANGE ÅRS ERFARING: Turid Ellefsen og mannen Bjørn har vært fosterforeldre for flere barn. Hun anbefaler det å melde seg som fosterhjem.

Foto: Åse Fredrikke Ree Aadland / NRK

Turid Ellefsen har sammen med mannen fungert som fosterhjem i mange år for flere barn.

– Å vite at dette utgjør en forskjell, det veier opp for de vanskelige dagene.

Hun sier en også lærer mye om seg selv når en er fosterforelder, som hvor ens egne grenser går.

– Det fineste er å se barna lykkes ved å ta små steg om gangen.