– Det gjør sorgen enda verre

29. mai 2014. Ved Løvøya i Horten vrimler det av mennesker som nyter sommervarmen. Store og små boltrer seg på svabergene, griller mat og slikker sol. Men for Carol Norfolk har denne dagen et helt annet merke.

Broren hennes skal ta dykkersertifikat til hundre meter, men noe går galt.

– Min bror fikk problemer nede på dypet, og forsvant opp til overflaten fort. Altfor fort, forteller Norfolk.

Til tross for at en broren hennes ligger og kjemper for livet i vannkanten, hindrer ikke det en voksende folkemengde fra å filme og ta bilder. Da redningshelikopteret kom, og broren ble fraktet opp på båren, hevet også folk sine kameraer for å få med seg alt. Det reagerer Carol sterkt på.

– Det er tragisk at folk skal være så hjerteløse. Hva skal folk med disse bildene, hva skal de bruke dette til, undrer hun.

• Les også: – Kommer aldri til å glemme

– En personlig kostnad

Under debrifingen med nødetatene fortalte en av ambulansesjåførene at de flere ganger hadde opplevd at voksne hadde tatt med seg barn og stått og sett utover et ulykkessted. Det er svært uheldig både for store og små, mener psykologspesialist Ester Solberg.

– Når man ikke har bearbeidet det, og særlig hvis det er et barn, så vil det oppstå reaksjoner som oftere skjer når man ikke har snakket om det. Man kan bli mer skvetten, få dårligere søvn, mareritt om ting man har sett, konsentrasjonen kan bli dårligere og man kan oppleve å bli mer rastløs, sier hun.

Redaksjoner ber ofte tipsere om å sende inn bilder, og bør kanskje reflektere mer over hva dette kan føre til. Solberg mener møtet med traumatiske opplevelser kan ha flere uheldige bivirkninger, nettopp fordi de sterke bildene ikke er hverdagskost.

– Hvis man velger å påføre seg noe sånt, så bør man vite at det har en personlig kostnad. Man kan spare seg for disse inntrykkene, der det er mulig.

– Hva er det som får folk til å stoppe opp for å ta bilder?

– Man kan stanse opp fordi man er nysgjerrige. Det er også et fenomen at folk som selv har vært i ulykker, stopper opp for å bearbeide sine egne opplevelser. De vil ofte hjelpe til. I dag har du i tillegg dem som oppsøker ulykkessteder for å kunne ta gode bilder som de kan publisere for egen oppmerksomhet – kvasijournalister som ikke følger Vær varsom-plakaten. De har et egoistisk motiv. De kan også være med på å lage scener og fremprovosere ting til å bli verre for å få bedre bilder, sier Solberg og fortsetter:

– Noen blir mer opptatt av bildene enn det empatiske i en slik situasjon, som å hjelpe til eller trekke seg unna.

Alvorlig togpåkjørsel

Solberg har selv opplevd å være vitne til en alvorlig togpåkjørsel i utlandet. Der hun valgte å bli sittende i setet, valgte flere andre å lene seg ut av vinduene for å få med seg alt som skjedde. Det hadde de ikke gjort, hadde de vist hvilke skader som kan komme i etterkant, mener hun.

– Det er ingen som ikke tar skade av å se sterke bilder, men å se en ulykke gjennom et kamera skaper en distanse.

– Er det noen som blir upåvirket av å se en ulykke?

– Nei, man blir ikke upåvirket av noe sånt. Hvis du ikke må ha det på netthinna, så la det være, råder psykologspesialisten.

Det at mange flere har kamera, filmfunksjon og til og med kan ha en personlig interesse av det, fordi personen kan få mer oppmerksomhet på sin egen blogg, kan være en skadelig faktor i samfunnet, mener hun.

En kamp mot tiden

Dykkerulykken på Løvøya er godt kjent, men på ingen måte unik. Også politiet snakker mye om trenden med å være først ute med det siste.

– Vi opplever det av og til som en kamp mot tiden, å få varslet pårørende før det havner på nett, og i ulike sosiale medier.

Det sier distriktsleder for utrykningspolitiet i Vestfold og Telemark, Andreas Rødø, til NRK. Han har selv måttet varsle om dødsfall per telefon fordi opplysninger og identifiserende bilder raskt har fått stor oppmerksomhet.

– Slike episoder er svært uheldige, mener distriktslederen.

• Les også: Fjernet bevis fra dødsulykke

Kan også være til hjelp

Rødø mener det ikke nytter å kjempe mot teknologien. Det er heller ikke politiets ønske, for kameraene kan også være til hjelp.

– Vi må bare prøve å appellere til folks sunne fornuft. Dersom folk kommer i situasjoner hvor det kan komme «stygge bilder inn på linsa», så bør de vurdere å legge kameraet til side, sier Rødø.

Han sier det handler om å skape gode arbeidsforhold, som gjør at nødetatene skal være i stand til å redde liv.

– Hvis et skadested inneholder synsinntrykk som ikke er bra, så prøver vi naturligvis å skjerme skadestedet, slik at bilder ikke kan bli tatt. Da kan vi også bli nødt til å be folk om å forlate stedet.

Dersom man kommer til et ulykkessted, har Rødø noen klare tanker om hvordan man bør oppføre seg og hva man bør tenke på.

– Det man først skal tenke på er å få oversikt, varsle nødetatene og selvfølgelig iverksette nødvendig førstehjelp for å hindre dødsfall og alvorlige skader.

Vondt å tenke på alle bildene som ble tatt

I etterkant av ulykken snakker Carol Norfolk med nødetatene som var til stede på Løvøya i mai i fjor.

Å vite at folk filmet og tok bilder den dagen, er vondt å tenke på. Det gjør sorgen verre, sier hun.

– Vi går her med en dyp sorg, og vi vet at folk sitter med bilder og filmer fra hendelsen. Det er sjokkerende, og gjør sorgen vår enda verre, sier Norfolk.

• Les også: Etterlyser mer nestekjærlighet