– Ingenting kommer til å bli som det var

28. og 29. september 1994:

To menn av østeuropeisk opprinnelse raner Østre Halsen postkontor i Larvik for 1,5 millioner kroner.

Under flukten fra politiet tar de et ektepar og en kvinnelig politibetjent som gisler.

Politiet forhandler med gislene. De ønsker store pengesummer og et fly som skal frakte dem trygt ut av landet.

Politiets gisselforhandler er Frode Anmarkrud. Han haler ut tiden, og sørger for at politiets beredskapstropp rekker å komme fra Oslo. Men når ranernes samband går tom for strøm, blir også han tatt som gissel.

Ranerne stiller nå ultimatum, og sier de vil skyte gislene én etter én hvis ikke penger og fly blir klargjort. Men beredskapstroppen har en plan. To minutter før ranernes deadline skyter og dreper politiet én av ranerne. Den andre blir pågrepet. Ingen av gislene blir skadet i aksjonen.

Hør hele intervjuet:

Gikk direkte på tv og radio

29. september 2014:

Frode Anmarkrud står i et radiostudio i Tønsberg. På dagen 20 år etter at de to ranerne truet med å drepe han.

– 20 år er lang tid. Det har vært stille rundt hendelsen i mange år, men det var stor oppmerksomhet de første årene.

– Hva sitter du igjen med av minner fra den dagen?

– Det er nok den siste halve timen, sier Anmarkrud og kikker på klokka.

– Og vi er i det nå. Tilslaget kom tre minutter på ni. Jeg fikk beskjed om å telle ned livet mitt hvert femte minutt, ut på åpent politisamband. Det spesielle var at dette startet dagen før, og gjennom det var hele Medie-Norge i Vestfold når dette toppet seg, sier Anmarkrud og legger til:

– Min kommunikasjon med kollegaer på utsiden av bilen ble jo direktesendt på både tv og radio. Så det var mange som fikk et sterkt forhold til det, nettopp fordi det var direkte formidlet der og da.

Han forteller at de inne i bilen er sikre på at de kommer til å bli drept klokka 9, men at de er usikre på om beredskapstroppen på utsiden har forstått alvoret i situasjonen.

– Jeg har i ettertid ofte sagt at daværende politimester i Larvik, Ivar Schrøen, som tok den endelige formelle avgjørelsen om tilslaget, er han som jeg skylder mest, sier Anmarkrud.

Schrøen ble den første norske politimester som har gitt beskjed om å skyte og drepe en person.

Les også:

• Da Norge holdt pusten

– Da tenker man ikke

– I øyeblikket tenkte jeg ikke, sier Anmarkrud.

Han har akkurat fått spørsmål om hva han tenkte på da politiet avfyrte skuddet som tok livet av den ene raneren.

– Det brukes så mange kraftige effekter i et slikt tilslag, både sjokkgranater, skudd og forskjellige effekter, så umiddelbart etter er man mer eller mindre bevisstløs. Da tenker man ikke. Og så er man i sjokk. Og da er det om å gjøre å bli ivaretatt.

Han forteller at det kan være vanskelig for en politimann å forstå at man trenger hjelp, og ikke minst ta imot den hjelpen.

– Jeg var så heldig at de over meg tenkte for meg. Jeg fikk et veldig profesjonelt opplegg tredd over hodet.

Hele familien fikk hjelp fra en person ved senteret for krisepsykologi i Bergen.

– Det viktigste han fikk meg til å forstå var at ingenting kommer til å bli som det var. Det er nok mange som tror at målet med slik bearbeiding er at ting skal bli som det var før, men det er selvfølgelig umulig. Greia er å kunne lære seg å leve videre med det, forteller Anmarkrud.

– Selvfølgelig har jeg hatt dette med meg siden.

– Tenkte du på noe tidspunkt at du ikke ville være politimann mer?

– Nei. Jeg har ikke vært sykemeldt én time etter den hendelsen.

Les også:

• Deadline Torp med suksess

Ble kontaktet av gisseltakeren

Raneren som overlevde politiaksjonen, ble i Sverige dømt til fengselsstraff, blant annet for drapsforsøk på Frode Anmarkrud.

Han sonet 15 år i fengsel, og er nå ute av fengsel.

– For to måneder siden skjedde det uventede, at han tok kontakt med oss. Med meg og min kvinnelige kollega. Han hadde et behov for å be om unnskyldning og fortelle sin historie. Det var flott syntes jeg, og vi ønsket han lykke til videre i livet.

– Hva tenkte du da du åpnet e-posten?

– Helt umiddelbart var jeg nysgjerrig. Jeg har som sagt klart å bearbeide denne hendelsen, og den har i liten grad plaget meg i ettertid. Jeg syntes det var fint at han gjorde det. Han ga uttrykk i en ny mail at han kunne tenke seg å fortsette kontakten, men det har ikke jeg behov for, sier Anmarkrud.

– Men jeg syntes det var en fin greie som en slags avslutning på det her, sier Anmarkrud.