Hopp til innhold

- Feil å slå ned på all banning blant barn

For å utvikle seg bør barn og unge få utforske hva banning er, mener forfatter bak en bok om banning. – Mine sønner er godt under 10 år og banner så det lyser om dagen.

Jostein Sand Nilsen

Jostein Sand Nilsen.

Foto: Kristian Ridder-Nielsen

Tidligere denne uka skrev NRK.no om banning hos barn. Utgangspunktet var Barkåker skoles metode for å stoppe banning blant 5. - 7.-klassinger.

Skolen tok elevene inn i et klasserom der alle banneordene sto på tavla. Læreren fortalte dem at banneordene kan være sterkt sårende for dem som blir utsatt for det, og at det er helt uakseptabelt å bruke banneordene.

Jostein Sand Nilsen har skrevet banneord-boken, "Fakta faen". Han mener det er dårlig gjort å teppebombe unges språkbruk.

– Det blir brukt som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Ordet "idiot" sto på lista, men i det gamle Hellas betød det egentlig "en som ikke er interessert i politikk". Dessuten visste ikke elevene engang hva det ordene egentlig betydde, sier Sand Nilsen.

Han presiserer at mange av ordene som elevene på Barkåker brukte må slås ned på, når eleven oppfatter det som mobbing eller trakassering.

– Jeg er helt enig med læreren som sier at man ikke skal såre eller være slem med andre mennesker, men det er ikke feil å forby intensjonen og slemheten. Ord får mening i sammenheng, noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Å forby banning generelt er feil vei å gå, mener han.

– Det er viktig at unge mennesker får leke med ord for å utvikle seg, sier han.

Les også: Banning er ikke språkfattigdom
Les også: -
Skjønner ikke vitsen med banning

Tidene forandres

Ordet "faen" er et ord Sand Nilsen trekker fram.

– Når voksne sier at "faen" er et stygt ord, er det fordi de har lært det av sine foreldre og besteforeldre. Men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager. For 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

– Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen. Selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt! Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt, sier han.

Bevisstgjøring

En viktig jobb som foreldre og lærere har, er å lærer elever om bevisstgjøring av ord og utrykk, mener Sand Nilsen.

– Man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden. Man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

– Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord, avslutter han.

Les også: – Fjern stygt språk fra skolen, og elevene lærer bedre
Les også:
Den norske banningen er vanskelig å oversette