Heikki Holmås blir den siste

Reidun Brusletten het den første. Siden har det vært ni statsråder med tittelen bistandsminister eller utviklingsminister.

Det var en Høyre-statsminister som opprettet statsrådsposten, og det blir en Høyre-statsminister som nå legger den ned, etter det NRK erfarer.

• Les også: Desse blir statsrådar

Kan svekke Norges egeninteresser

Gunnar Zachrisen er ansvarlig redaktør i Bistandsaktuelt, fagblad for bistands- og utviklingspolitikk. Han mener Norge sender et dårlig signal ut i verden når de kutter utviklingsministeren.

– Jeg er overrasket over at det ikke blir noen ny minister og tror det vil bli lagt merke til, både i bistandsbransjen og ute i verden. Ikke minst når Norge skal fronte utviklingspolitikk internasjonalt, sier Zachrisen til NRK.

For påtroppende utenriksminister Børge Brende vil umulig kunne ta seg av like mye reising og representasjon som Utenriksdepartementets to statsråder har delt på, resonnerer fagredaktøren. Brede vil da ofte måtte sende en statssekretær, og det kan svekke Norges gjennomslagskraft, mener han.

• Les: Brende har sagt ja til å bli utenriksminister

– Det er jo slik at bistand- og fredspolitikk er ett av redskapene i utenrikspolitikken, et redskap som gjør at Norge kan komme i dialog rundt andre utenrikspolitiske temaer hvor vi har egeninteresser.

– Dette kan være alt fra interessen av å fremme norsk laksenæring til andre mer ideelle målsettinger. Uten en minister kan det være vanskelig å tenke seg at man kommer i dialog på samme nivå internasjonalt, sier Gunnar Zachrisen.

Bedre å integrere politikken

Leiv Lunde, som er direktør ved Fritjof Nansens Institutt, synes det derimot er en god ide at utviklingsministerposten fjernes. Det til tross for at han selv var statssekretær for tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF).

Frafjord Johnson er for øvrig den med suverent lengst fartstid i den ministerstolen, med 6,5 år fordelt på to regjeringer.

– Utenrikspolitikken er allerede i dag ansvarlig for 30 prosent av bistandspengene. Ved at man fjerner utviklingsministeren får man en tydeligere og klarere ledelse av helheten i norsk utenrikspolitikk, inkludert det viktige utviklingsfeltet, sier Leiv Lunde.

Den tidligere statssekretæren er ikke så redd for signaleffekten som bistandsredaktøren.

– Det er klart, det kan jo gi et dårlig signal. Men det blir regjeringens utfordring å sørge for at dette ikke skjer. Blant annet gjennom at utenriksministeren tydelig er på banen og reiser til Afrika og andre steder i viktige sammenhenger. I tillegg må man markere viktigheten av utviklingspolitikken på andre måter.

– Samtidig må regjeringen og ministeren få frem at dette er en fremtidsrettet løsning, hvor man integrerer politikken og at vi sånn sett kanskje bidrar til å skape en ny trend, sier Lunde.