Hvordan vinne en krig man var dømt til å tape?
Ukraina har fått mye hjelp fra andre land etter at Russland gikk til angrep. Men selve krigen må ukrainerne kjempe selv. Mange av dem hadde ingen militær erfaring før invasjonen.
– Når jeg sier «løp», så løper dere etter meg. Fem meter mellom hver. OK?
Bilen er parkert under et tre. Det er fortsatt et stykke igjen til vi er fremme. Men den siste biten må vi gå – og løpe. Stedet vi skal besøke er hemmelig, og de ukrainske soldatene gjør alt de kan for at det skal forbli slik.
Biler som kjører til og fra, eller stadig trafikk av folk inn og ut, kan gjøre de russiske soldatene mistenksomme.
– Er alle klare?
Han heter Ihor og er kommandør i det ukrainske landforsvars 127. brigade ved Kharkiv. Han ser og oppfører seg som om hele livet er tilbrakt i uniform.
Men faktisk var det først etter 24. februar og den russiske invasjonen av Ukraina, at Ihor forlot sin sivile jobb og ble soldat.
– Hold dere i veikanten. Hvis dere hører skudd, søk dekning til høyre, sier han.
Krig har en brattere læringskurve enn rekruttskole.
– Løp!
Det er det farligste stykket. Å krysse veien er unnagjort på noen sekunder. Farten kan senkes når vi kommer til åkeren med meterhøye solsikker. De gir god beskyttelse fra å bli sett.
Turen går videre. Gjennom glatte skogsstier og opp til en lysning. Et hus som ser totalt forlatt ut. Vinduer og dører som er blåst ut. Glass og takstein spraker under føttene våre.
To vaktsoldater kommer mot oss. Men skuldrene senkes fort når de ser hvem som fører an den lille «troppen».
Vi hilser med en «fist-bump» og går inn. Ned trappen, to etasjer.
Der venter en annen verden.
David mot Goliat
Vi har beveget oss fra en forlatt by på oversiden, til en høyteknologisk kommandosentral under bakken. Her er det dataskjermer som viser hvor de russiske posisjonene til enhver tid befinner seg. Det er en summing av folk som snakker sammen. Legger planer.
Her er all informasjon de har om de forskjellige russiske våpensystemene samlet i en database.
Aldri før har de sluppet utenlandske medier ned hit. I flere uker har vi vært i jevnlig kontakt med brigaden for å få tilgang.
En krig utkjempes på slagmarken. Men den vinnes av de som har de beste hodene og de smarteste løsningene.
Da russiske styrker krysset grensen mellom de to landene om morgenen den 24. februar i år, startet slaget om Ukrainas nest største by Kharkiv og en rekke andre byer.
Men russerne kom aldri helt inn i Kharkiv, selv om den bare ligger tre mil fra grensen. De ble stoppet i en intens og blodig kamp. Sakte, men sikkert fikk ukrainerne overtaket.
Det samme så man også andre steder. Kherson er, hvis man ser bort fra de separatistkontrollerte områdene i Donbas, den eneste byen av betydelig størrelse de russiske soldatene har okkupert og klart å holde i månedsvis.
Noen steder fikk ukrainske soldater presset de russiske soldatene helt ut av landet. Andre steder holder russerne stand, selv om de er presset tilbake. Det er de ukrainske soldatene som er på offensiven.
Selv om det fortsatt er russiske bombeangrep mot Kharkiv, og selv om sivile blir drept, så kan de si at de vant slaget om Ukrainas nest største by. Som de også har gjort med de aller fleste andre byene.
Hvordan er det mulig? Mot et militærmakt som i personell regnes som verdens femte største?
Før invasjonen var tonen en annen. Det ble av en rekke analytikere pekt på hvor overlegne Russland ville være hvis de angrep Ukraina.
Hvordan kan det ukrainske forsvaret fortsatt være på offensiven etter fem måneder med krig?
Det finnes trolig flere forklaringer:
- Kampmoral.
- Utenlandske våpen.
- Dårlig russisk militærledelse.
Analytikere har også pekt på hvordan ukrainerne har mobilisert og organisert seg. Som her, i kjelleren.
– Dusinvis som dør hver dag
I den 127. brigaden finner man for eksempel en lege som underviste i akuttmedisin på universitetet i Kharkiv før krigen brøt ut. Her er dataingeniører, lærere, advokater og journalister. Men også utledninger som har vervet seg.
Med eller uten militær bakgrunn, men uavhengig av hvor man kommer fra: Alle har noe å bidra med.
For eksempel har noen med datakunnskap laget et program som gjør at kommandøren kan sitte på en PC-skjerm og få et øyeblikksbilde av hvordan de russiske styrkene er organisert.
De får dronebilder til å spille sammen med opplysninger som gis fra soldatene på bakken. De ser når det er bevegelser. De finner nye mål.
Ifølge soldatene gjør dette at artilleristene kan være mer treffsikre når de fyrer av våpen mot de russiskokkuperte områdene. De sier det gir færre sivile tap, og at de kan bruke færre våpen per angrep.
Flere kommer inn i rommet. Dronepilotene har oppdaget at det er nye stridsvogner på den russiske fronten. På kort tid får de opp posisjonen.
– Her samler vi informasjon om alt. Våpen, rekkevidde, fart, antall mannskap, forteller Maxim.
Han er soldat og operatør på kommandosentralen.
Nå diskuterer han og noen andre soldater hvordan de skal hanskes med de nye stridsvognene.
En av dem er Jambala. Amerikaner fra Atlanta i delstaten Georgia. Dronepilot med fortid fra marineinfanteriet.
Koblingen til Ukraina er forloveden, som opprinnelig er fra landet. Jambala har tjenestegjort flere ganger i Midtøsten. Nå har han vervet seg til den 127. brigaden.
– Denne krigen er så forskjellig fra krigene i Midtøsten. Ja, den er egentlig forskjellig fra alt mulig annet. Du opplever mye mer her på et par uker enn du gjør i hele tjenesteperioden i Midtøsten, sier han alvorlig.
– Der mister du kanskje 2–3 mann fra brigaden din i løpet av hele oppholdet. Her er det dusinvis som dør hver eneste dag, sier Jambala, litt ettertenksomt.
Han vet at det han gjør er farlig. Fronten er lang. Slagmarken stor. Men han vet at han vil bli, selv om han kan dra når som helst.
– Jeg mener det er bedre for meg og min familie at denne krigen ender raskt. Derfor.
Planen for de russiske stridsvognene er lagt. Ihor skal videre, helt til den ytterste geværstillingen. Han skal se hvordan det går med de som kanskje har den tøffeste jobben av alle: å sitte med kikkertsiktet rett bort på russiskokkuperte områder hele tiden.
Vi tar en annen vei tilbake. Turen går i rask gange gjennom tett skog. Forbi utbombede hus, gjennom en bakgård. Så videre i bilen, over sletter på dårlige kjerreveier. Ihor slenger ut noen ukrainske gloser som ikke egner seg på trykk.
Vi får samme instruks som forrige gang da bilen er parkert. Men denne gangen er turen lenger. Og for hvert skritt nærmer vi oss den russiske frontlinjen. Ihor har fått med seg ytterligere to soldater som holder utkikk.
Men det er stille.
Bygget rister
Veien ender på en liten høyde over en dal. Nede i bunnen står en bil påmalt «Z», som russiske styrker ofte bruker som symbol for å signalisere at de er russiske. Rundt bilen er det flere raketter som har landet og står med spissen ned i bakken.
– Der er fienden, sier Ihor og peker over på den andre siden av dalen.
Vi krøker oss sammen og håper det høye gresset gir god nok dekning.
– Disse områdene var faktisk okkupert av russiske soldater for ikke så lenge siden. Vi har klart å slå dem tilbake. Og vi vinner stadig mer terreng, forteller han.
Det koster å krige. Det er ikke noe overskudd av våpen lenger. Hver dag mister den ukrainske hæren soldater.
Ihor vet at krigen i Ukraina, særlig etter at det meste av kamphandlinger ble konsentrert i øst, har fått mindre oppmerksomhet. Samtidig merkes konsekvensene av krigen mer og mer i resten av Europa.
– Vi forstår at dere har en energikrise nå. Men vi må likevel takke for støtten. For vi vil gjøre alt vi kan for å ødelegge de russiske styrkene, sier han med blikket vendt mot dem som vil okkupere hjemlandet hans.
– La oss dra, sier Ihor bestemt og reiser seg.
Vi går samme vei tilbake. Klemt ut mot kanten.
– Kom igjen. Det er ikke tid til å slappe av, sier kommandøren med et smil, men det er en alvorlig undertone.
Vi er i høyeste grad på skuddhold. Og nå med ryggen til. Det er best å få opp dampen.
Mens vi sitter i bilen begynner praten på sambandet å bli intens. De russiske soldatene har begynt å skyte. Vi må søke dekning.
Ihor vrenger bilen inn til siden og to soldater åpner en port som fører inn til det som en gang i tiden var en fabrikk av noe slag.
Vi blir geleidet ned i en kjeller. Hver gang en granat treffer bakken, rister bygget.
Dette er «den andre frontlinjen», forklarer Ihor. Han anslår at granatene faller ned omtrent fem hundre meter unna.
Det høres nærme ut, men er likevel på relativt trygg avstand. Vi må bare passe på at de ikke ser bevegelser langs veien.
– Dette jeg har trent til hele livet
Basen vi har kommet til er også tilholdssted for legen Andrii.
Om morgenen den 24. februar pakket han bilen med kone og to barn på 2 og 5 år og kjørte over 1000 kilometer til grensen til Polen. Han fikk familien i sikkerhet, snudde bilen og kjørte de sammen 1000 kilometerne tilbake.
Da han kom tilbake til hjembyen vervet han seg som sanitetssoldat.
Men Andrii er ikke bare en frivillig som vil bidra. Han er utdannet akuttlege og underviste i akuttmedisin ved universitetet i Kharkiv. Han vet alt om skuddskader, avrevne lemmer og brukne bein.
– Vi lærer noe hele tiden. Krigens rytme endres konstant. Og derfor må vi være fleksible. Jeg føler meg heldig fordi vi har en erfaren kommandør. Jeg har i oppgave å organisere andre sanitetssoldater, sørge for at de på fronten har medisinsk utstyr. Også må vi legge planer for evakuering av døde, sier han. Med en selvfølgelighet i stemmen som bare en lege på slagmarken kan ha.
Noen ganger er han på steder der mobildekningen er såpass god at han får fortalt kone og barn at alt er bra og at pappa fortsatt lever.
– Faktisk, for å være ærlig, så føles det som om hele livet har ledet til dette punktet. Jeg forsto det samme dag som invasjonen skjedde. Det er dette jeg har trent for hele livet, sier Andrii.
Det blir lengre mellom drønnene og etter en liten stund vurderer soldatene at det er trygt å kjøre oss ut. Vekk fra områdene med kamphandlinger.
Men for Andrii og de andre fortsetter krigen. Ukrainerne er fortsatt på offensiven her. De har ytt mer motstand mot den russiske krigsmaskinen enn noen kunne forestille seg.
Likevel kommer hver dag nye soldater hjem i kister.
På begge sider av frontlinjen.