Maria

Maria på kjøkkenet i huset hun og ektemannen Ivan bygget to år før brannen ved Reaktor nummer fire.

Foto: Kristian Elster / NRK

Trosset forbudet og vendte hjem til Tsjernobyl

TSJERNOBYL (NRK): Det er Ukrainas svar på «Der ingen skulle tro at nokon kunne bu», den radioaktive vernesonen rundt Tsjernobyl. Rundt hundre mennesker bor likevel i sonen.

Hun har en tegning av barnebarna på veggen, ved siden av en utgått kalender.

Tegningen er det nærmeste 78 år gamle Maria kommer barnebarna. Foreldrene lar dem ikke besøke henne der hun bor inne i den forbudte vernesonen rundt atomkraftverket i Tsjernobyl.

78 år gamle Maria Kindrativna og hennes ett år eldre mann, Ivan Ivanovitsj Semenjuk, er blant de rundt hundre «selvbosetterne» – samosely på ukrainsk – som har vendt tilbake til sine tidligere hjem inne i vernesonen.

Ivan Ivanovitsj

Ivan Ivanovitsj inne i den kombinerte stuen og soverommet.

Foto: Kristian Elster / NRK

Radioaktiviteten etter atomulykken i 1986 gjør området til et av de giftigste på jorden.

Fortsatt skal ingen bo her, men det aldrende ekteparet føler seg friskere her enn da de prøvde å bo utenfor sonen.

– Jeg ville vært i jorda for lengst om jeg hadde blitt boende der, sier Ivan om livet i den blokken utenfor Kiev der de fikk tildelt leilighet etter ulykken.

Hundretusener måtte flytte

26. april 1986 endret verden seg for flere hundre tusen mennesker som bodde i nærheten av atomkraftverkene i Tsjernobyl.

Jeg ville vært i jorda for lengst om jeg hadde blitt boende der.

Ivan Ivanovitsj om livet i boligblokk / NRK

Reaktor nummer fire eksploderte under en test, og sendte ut skyer med radioaktiv forurensing over store deler av Europa.

Målingene viste sterk økning i radioaktivitet i Nord-Norge. men det var i nærområdene folk virkelig fikk merke konsekvensene av ulykken.

Minnesmerke i Tsjernobyl by

Inne i Tsjernobyl by er det satt opp en minnesallé der hver av de 188 landsbyene som ble lagt øde i Ukraina og Hviterussland har fått ett skilt. På baksiden er skiltene svarte med en rød strek over – for å vise at landsbyene nå er døde.

Foto: Kristian Elster / NRK

Ble flyttet til blokk

– Jeg var her i huset, jeg husker det helt tydelig. Jeg så røyken som steg og formet en sky. Jeg så at det lyste opp over reaktoren, sier Ivan Ivanovitsj om eksplosjonen.

Vi fikk ordre om å ta med dokumenter og penger og ble evakuert. Myndighetene fortalte at det var en midlertidig evakuering for å unngå panikk og at vi bare skulle være borte i tre dager.

Ivan Ivanovitsj / NRK

Sammen med Maria bor han i landsbyen Parisjev, rundt to mil fra atomkraftverket og ikke langt fra grensen til Hviterussland.

Se kart nederst i saken.

– Naboene fortalte meg at noe hadde gått galt ved kraftstasjonen. Vi fikk ikke noen offisiell informasjon, men nyhetene spredte seg veldig fort, sier Ivan om den morgenen for 30 år siden som endret landsbyens liv fullstendig.

Sju dager etter ulykken kom beskjeden. Hele landsbyen skulle evakueres.

Ivan Ivanovitsj

Ivan Ivanovitsj viser frem ovnen som tar opp store deler av den kombinerte stuen og soverommet og sørger for at det er varmt innendørs i et område der vintertemperaturen kan komme ned i 25–30 minusgrader.

Foto: Kristian Elster / NRK

– Vi fikk ordre om å ta med dokumenter og penger og ble evakuert. Myndighetene fortalte at det var en midlertidig evakuering for å unngå panikk og at vi bare skulle være borte i tre dager, sier han.

Dagene ble til uker og etter hvert fikk ekteparet tildelt en leilighet i en blokk i nærheten av Kiev.

Livet i blokken var ikke som de var vant til og etter to år – i 1988 – forlot de leiligheten og flyttet «hjem» til Parisjev.

– Da jeg bodde i blokken ble jeg syk hele tiden. Da jeg kom tilbake hit ble jeg frisk, og jeg har vært frisk hele tiden senere, sier Ivan.

Født og oppvokst

Ekteparet er 79 og 78 år gamle og er født i landsbyen Parisjev. Før eksplosjonen i 1986 var det en levende landsby med rundt 1600 sjeler.

Huset til Maria og Ivan

Hele landsbyen var med på å bygge huset til Maria og Ivan som sto ferdig halvannet år før eksplosjonen.

Foto: Kristian Elster / NRK

De aller fleste innbyggerne, også Maria og Ivan, arbeidet på det lokale kollektivbruket, slik det var vanlig i Sovjetunionen.

De har selv byttet huset de bor, med hjelp fra andre i landsbyen. Det sto ferdig før vinteren 1984, halvannet år før ulykken.

Huset deres er som resten av livet i området, fattig og nedslitt. Det er bygget rundt en stor ovn i stuen, som varmer opp hele huset.

Når temperaturen vinterstid kryper ned til 25–30 minusgrader, flytter Maria og Ivan inn oppe på ovnen. Der er det alltid varmt, og Ivan har brukt sommermånedene på å hugge seg et stort vedlager.

Maria og Ivan Ivanovitsj
Foto: Kristian Elster / NRK

Invasjon, undertrykking og kaos

Livet har alltid vært hardere i området rundt Tsjernobyl enn ellers i Ukraina.

Det gulblå ukrainske flagget symboliser endeløse bugnende kornåkre under en blå himmel, slik det meste av landet er.

Området rundt Tsjernobyl var sumper og våtmark helt frem til et stykke ut på 1900-tallet og er fattig og skrint den dag i dag.

Jødisk befolkning i Tsjernobyl

År

Jødiske innbyggere

Jøder som andel av befolkningen

1765

695

1847

3482

1897

5526

59,4 prosent

1926

3165

39 prosent

1939

1783

21 prosent

1970

600

1987

0

Kilde: Jewua.org

1900-tallets historie er for dette hjørnet av Ukrainas del en fortelling om straffarbeid, tvangskollektivisering, sultkatastrofe, 2. verdenskrig og jødeutryddelser.

Innbyggerne i området rundt Tsjernobyl visste lenge før 26. april 1986 at livet var hardt og kompromissløst.

For Maria var det særlig hardt. Hun mistet den ene hånden i en ulykke med en skurtresker på kollektivbruket noen år før atomkatastrofen.

Ivan Ivanovitsj

Ivan Ivanovitsj viser frem ovnen som tar opp store deler av den kombinerte stuen og soverommet og sørger for at det er varmt innendørs i et område der vintertemperaturen kan komme ned i 25–30 minusgrader.

Foto: Kristian Elster / NRK
Selvplukkede rotfrukter

Selvplukkede rotfrukter er en av basisene i husholdningen til Maria og Ivan.

Foto: Kristian Elster / NRK

To sønner og to barnebarn

Ekteparet har to sønner. Den ene jobber i Ternopil i det vestlige Ukraina, den andre er forretningsmann i Georgia.

Sønnene kommer på besøk innimellom, men besteforeldrene får ikke treffe de to barnebarna.

– Det er ikke noe sted for dem her. Det er ikke farlig for oss, men de er barn, sier Maria.

Ivan har en månedlig pensjon på rundt 1700 hryvnja, Maria på cirka 1500 hryvnja. Oversatt til norske kroner betyr det at de får utbetalt drøyt 500 kroner hver.

For ekteparet er likevel penger uten betydning. Rundt 100 kroner i måneden går til strøm, ellers er de for det meste selvberget.

Maten er enkel ukrainsk landsbykost. Grøt, rotfrukter og brød er grunnlaget. Paret har noen høner og gjess og Ivan brenner sin egen vodka.

– Ukrainas beste, bedyrer han, men forsikrer om at han bare tar seg en dram når de får besøk.

Til tross for at det ikke bruker pensjonspengene, er likevel Ivan sint på myndighetene i Ukraina. Han mistenker dem for å stikke deler av pensjonen hans i egen lomme, og sier at det var mer orden på ting under Sovjetunionen.

Gate i Tsjernobyl by

Blant de fraflyttede og overgrodde husene i Tsjernobyl by, står et nymalt hus. Der bor det mennesker, de eneste fastboende i en by som en gang hadde 13.000 innbyggere.

Foto: Kristian Elster / NRK

Noen forsvinner hvert år

Ingen vet helt hvor mange selvbosettere det er i vernesonen rundt Tsjernobyl.

De første årene etter eksplosjonen flyttet rundt 1200 mennesker tilbake til vernesonen, men de siste årene har stadig flere gått bort.

I 1999 var det 612 igjen, i 2007 var tallet redusert til 328 og i dag er tallet rundt 100.

I tillegg kommer noen som har slått seg ned i sonen på hviterussisk side av grensen, men der er forholdene strengere og selvbosetterne får ikke registrere seg.

Nesten alle selvbosetterne er i 70- og 80-årene og det store flertallet av dem er kvinner.

Selv om de stort sett lever hver for seg, danner de sammen en spesiell verden av babusjkaer – ordet som på russisk betyr både «bestemødre» og «gamle kvinner på landsbygda».

88 år gamle Rosalie
Foto: Kristian Elster / NRK

Døde før jul

År for år blir tallet mindre ettersom den aldrende befolkningen dør ut.

En av dem, 89 år gamle Rosalie, gikk bort før jul. Hun ble funnet død i sitt eget hjem, bak låste dører, mandag 7. desember.

Rosalie bød besøkende på kirsebær fra egne trær.

Rosalie bød besøkende på kirsebær fra egne trær.

Foto: Kristian Elster / NRK

Akkurat når hun døde er ikke sikkert, men veien ned til huset hennes var måkt etter snøfallet noen få dager før.

Siden 1988 hadde hun vært den eneste innbyggerne i Zalissia, landsbyen som før katastrofen hadde 3000 innbyggere og var den største av de 188 landsbyene som ble evakuert.

– Jeg bor i huset bestefar bygget i 1941. Jeg har alltid bodd her og vil ikke bo noe annet sted, sa Rosalie til NRK i fjor sommer.

Hun var kledd i en blå sommerkjole og virker fornøyd over å få besøk på gården sin.

Før ulykken hadde Rosalie jobbet som skolelærer i landsbyen. Så ble hun evakuert og ble forfremmet til skoleinspektør i sin nye hjemby. Og hun fikk tildelt et nytt hjem, en leiegård.

Var det noe hun ikke ville var det å bo i leiegård, og da hun to år senere ble pensjonist flyttet hun hjem til huset sitt i landsbyen.

De siste 27 årene av livet bodde hun i det lille huset. Hun nektet å la seg registrere, og fikk dermed heller ikke den (svært lave) pensjonen hun hadde krav på etter et liv som lærer ved landsbyskolen.

Rosalie lukte i åkeren sin

Rosalie brukte ikke sprøytemidler, og tilbrakte derfor mye tid med å luke i åkeren sin. Som tidligere sommere, var hun også sin siste sommer aktiv med å holde ugress og insekter borte fra plantene.

Foto: Kristian Elster / NRK

I stedet levde hun av det hun dyrket selv, og det hun fikk når besøkende kom innom.

– Nå har jeg plukket insekter av potetplantene i noen dager. Jeg bruker ingen kjemikalier så alt jeg dyrker er sunt, sa hun.

Geigermåleren viste da også at hun ikke hadde noe å frykte når det gjelder radioaktivitet; den ga lavere utslag i potetåkeren til Rosalie enn i storbyen Kiev drøyt ti mil unna.

Noen år før hun falt Rosalie på isen da hun skulle hente vann og slo seg kraftig. Hun ble innlagt på sykehuset, men rømte etter tre dager og dro hjem.

De lokale myndighetene skjønte til slutt at det var slik hun ville ha det og lot henne være i fred.

Rett før jul døde hun – 89 år gammel. Det er ikke mange selvbosettere igjen nå. Snart vil alle være borte og de radioaktive områdene rundt Tsjernobyl være overlatt til dyrelivet som har blomstret i området.

Tsjernobyl_verneområder