Shams mistet storesøster i krigen

Hun forsøker iherdig å gå. Moren holder hendene, mens de små føttene beveger seg på tå over gulvet. Hun går noen forsiktige skritt, så mister hun balansen.

Shams er to år, og har ennå ikke lært å stå på egne bein.

– Hun mangler kalsium, for hun ble født i syvende måned og det var ikke vann eller mat under beleiringen, da jeg var gravid med henne, sier Madiha Mustafa al Qaro (25).

– Hun veide bare 1,2 kilo og var veldig syk da hun ble født.

Siste nabolag i Homs by

Shams og moren bor i al Waer, det siste nabolaget i Homs by som opprørerne ble drevet ut av. De har levd gjennom flere år med intense kamper og langvarig beleiring.

Ikke bare har det gått hardt utover Shams; det har vært verre for moren. Hun mistet det aller mest dyrebare: Et barn. Shams storesøster Samira døde i krigen hun ble født i.

– Hun var to måneder gammel, og fordi vi ikke hadde nok mat, døde hun under kampene. Vi hadde ikke melk, og jeg hadde ikke nok mat til å kunne gi henne brystmelk. Vi tok henne med til sykehuset. Men det var ingen hjelp og ingen strøm, så hun døde.

Shams ble født like etterpå: moren tror hun ble født for tidlig på grunn av frykten under kampene og sorgen over datteren.

Syrisk hær på fremmarsj

Syriske myndigheter har en god stund hatt overtaket i krigen, og det er godt merkbart i landets største byer.

I Homs, Syrias tredje største by og en gang sentrum for opprøret mot president Bashar al Assad, har myndighetene nå kontroll over hele byen, selv om kamper ennå pågår i utkantstrøk i nord. Det er et nederlag for opprørerne som ikke bare er strategisk, men også symbolsk: Homs er av opprørere blitt kalt «hovedstad for revolusjonen».

• Dramatisk rapport om syriske barn: – Vi holder på miste en hel generasjon

I al Waer henger det nå plakater av Assad i gatene. Syriske flagg er malt på butikker. Syriske styrker bemanner kontrollposter og patruljerer gater. Og syriske myndigheter tar med journalister for å vise frem fremgangen – så også med NRK.

Evakuert ut

Opprørerne som i flere år styrte i al Waer, er ikke lenger her: Noen ble evakuert ut med sine familier i vår under en lokal avtale med myndighetene. Flere tusen mennesker ble fraktet med busser til områder som ennå er under opprørerkontroll lenger nord; til Idlib og Jarablus.

Andre la ned våpnene og ble værende, i et amnesti tilbudt av myndighetene.

Det var en del av en lokal avtale – «kalt forsoningsavtale» av regjeringen – som fikk slutt på kampene i al Waer og overførte nabolaget til myndighetenes kontroll. Myndighetene fremmer slike avtaler som en måte å få slutt på krigen, nabolag for nabolag.

Opprørere kaller det heller en «tvungen overgivelse» og sier at de har få andre valg enn å overgi seg.

Også noen av dem som støttet opprørerne, ble evakuert ut av nabolaget. Noen av dem har siden angret og vendt tilbake til det nå myndighetskontrollerte hjemstedet.

Aleppo-restaurant gjenåpnet etter fire år: – Det er som en drøm

Vendte tilbake

Ghanem Sambol (22) tilhører den siste kategorien. Han sier han angret i øyeblikket han gikk av bussen i Jarablus nær den tyrkiske grensen.

– Jeg ble sjokket da jeg så teltene, sanden og menneskene som kriget mot hverandre. Man kan ikke bo der, sier han.

Andre som dro har også klaget over levekårene i leire i den hete, støvete grensebyen.

– Det var veldig ille der. Ingen infrastruktur, bare sand. Hvis du trenger hjelp, finnes ingenting. Det er ingen medisiner hvis man blir syk, sier han.

Han kontaktet familiemedlemmer hjemme i Homs.

– De sa at da guvernøren besøkte al Waer, hadde han sagt at hvis vi organiserte oss i grupper på 50–60 familier, så ville myndighetene ta oss imot, sier han.

Som sagt, så gjort. For andre gang på få måneder satte Ghanem Sambol seg i en buss på vei over frontlinjer. Veien var kronglete og farlig: på et tidspunkt, sier han, ble bussen beskutt av opprørere som ikke ville at de skulle dra.

– De ville naturligvis ikke la oss dra etter at vi var kommet dit. De sa ingen ville få lov til å vende tilbake og truet med å drepe oss hvis vi gjorde det.

– Mye bedre her

Nå bor Sambol med sin mor og yngre søsken på et senter for internt fordrevne i al Waer, sammen med noen av de over 600 andre som er vendt tilbake til bydelen.

De kom tilbake med en annen ytre lojalitet enn da de dro: i en lang rekke busser med bilder av Bashar al Assad på frontrutene. Da de gikk ut, bar de plakater med Assads portrett og ordene: «Vi er alle med deg». De ble tatt imot av Homs’ guvernør Talal Barazi.

• Her startet borgerkrigen i Syria - slik så det ut fire år senere

Med dette fikk myndighetene sendt en klar melding: vi er klare til å ta dere imot, men da er dere med oss, ikke mot oss. En melding, ifølge analytikere, både til andre krigstrette syrere som ønsker å vende tilbake til livet før opprøret startet, men også til opprørere som ikke er villige til å akseptere tap på seierherrenes premisser.

Det later til å fungere, i hvert fall for Sambols familie. På seierherrenes side får de fasiliteter de har lengtet lenge etter:

– Det er mye bedre her. Det er strøm, det er vann, det er medisiner, alt er her, takk Gud, sier mor Safaa Assaf.

– Og det er ingen krig her.

Langvarig gjenoppbygging

Det er kanskje slutt på kampene, men prisen for krigen i Homs har vært høy, som andre steder i Syria.

Ikke bare for menneskene som har mistet seg selv eller andre, men også for selve byen.

Gamlebyen i Homs ligger i ruiner. Det er stille og forlatt, for her finnes ingenting for menneskene å vende tilbake til.

Gjenoppbyggingen vil ta tid, og sårene vil kanskje aldri leges.

• Dronebilder fra Homs: Millionby har blitt spøkelsesby

Ødelagt hjem

Nå som kampene er over, gjør Madiha Mustafa al Qaro sitt ytterste for å ikke miste nok et barn.

En teltduk er brukt som barnesikring i andre etasje, inn til et rom der det mangler en vegg. En rakett landet mitt mellom hennes og naboens hus, og ødela begge. Naboen har flyktet, al Qaro har ingen andre steder å dra.

– Jeg har satt det opp for å beskytte barna slik at de ikke faller ned. Jeg gjør mitt beste for å beskytte dem. Uten denne, vil de små falle ned, sier hun.

Også Shams, når hun begynner å gå, skal leve trygt i eget hjem, selv om det er ødelagt.

Moren forsøker så godt hun kan å gjøre resten av barndommen fin. Hun har plantet blomster i en hage omringet av ødelagte vegger, slik at barna skal ha noe fint å se på, eller et trygt sted å lære å sykle.

Hun kan gjenoppbygge huset, Shams kan lære å gå, men tapet av en datter, det vil aldri forsvinne.